Strandsitteren artikler

Kjellandsvik-vraket

Av Frans-Arne Hedlund Stylegar.

Et «ukjent» vrak av et skip fra middelalderen på Jeløy? Kanskje endatil et skip som i sin tid ble tatt av pirater? En 170 år gammel avisartikkel åpner i hvert fall for spennende muligheter, som vi snart skal se.
Det finnes flere kjente skipsvrak i farvannene rundt øya. Krigsvrakene «Nordvard», «Svein I» ved Gullholmen og «Perseus» i Værlebukta er vel de mest kjente. Langt eldre er «Jeløyskipet», som ble delvis undersøkt av arkeologer på Tronvik – ved Gullholmsundet – på 1920-tallet. Den gangen mente man at det kunne være snakk om en ferge, ettersom det var fergeforbindelse mellom Tronvik og Horten langt tilbake i tid.

En ny undersøkelse i år 2000 av vraket, som ligger godt inne på land og begravd i sand og leire, konkluderte med at Jeløyskipet var vesentlig eldre enn antatt – kanskje så gammelt som fra 1300-tallet.

Like gammelt er «Årefjordskipet» fra Rygge, som også ble funnet på land på 1960-tallet. Begge disse fartøyene har vært klinkbygde, og av eik. Dateringene er ikke særlig presise i noen av disse tilfellene, dessverre, men det er ingen tvil om at både Jeløyskipet og Årefjordskipet skriver seg fra middelalderen.

Et annet «vrak» som er mindre kjent, og kanskje enda eldre enn disse, ble for mange år siden funnet i Stormyra, mellom Kongshavn og Singelbukta. Om det vi vi ikke annet enn at det skal ha blitt funnet betydelige rester av en båt i myra. Det er mulig at det kan dreie seg om et fartøy som er blitt ofret til høyere makter i jernalderen – noe forlis er det i hvert fall ikke snakk om så høyt over sjøen.
Kjellandsvik

I Kjellandsvik- eller Skippingbukta ligger det som kjent flere vrak, ettersom både Moss Mek. Verksted og Norsk Bjergningskompani dumpet flere utrangerte fartøyer og flytedokker der i nyere tid. Vraket av stållekteren «Harold» som ble brukt av Bjergningskompaniet som løftefartøy, er fremdeles godt synlig.

Det var også i Kjellandsvikbukta at det «ukjente» vraket ble funnet i 1851, ved graving i strandkanten. Moss Tilskuer kunne onsdag 1. oktober samme år fortelle følgende om det oppsiktsvekkende funnet:
«Moss, den 30te Septbr.

Meddelt. – Ved Udgravningen af en Par Diger, der have sit Udløb til Mosse-Sundet, paa Gaarden Kjellandsvig paa Gjeløen, kom der tilsyne nede paa Stranden i en lille Bugt Brudstykker af et Fartøis Vrag.
Da ingen nu her Levende kjendte noget til at et Fartøi der var strandet eller henbragt, gav samme Anledning til en foreløpig nærmere Undersøgelse, og er der ved nogen Udgravning fundet adskillige Tømmere, Forstævnen og formentlig Agterstævnen, eller muligens Fartøiets Kjøl – hvilket endnu ikke saa ganske kan skjønnes, - samt noget af Plankningen eller Bordgangen.

Fartøiet viser sig at være af en ældre Bygningsmaade af meget svære Egematerialier, er klinkerbygget paa Spandt og naglet med meget svære Egenagler. Plankningen eller Bordgangen er skjødt ved at være bladet om hinanden og der befæstet med firkantede Spiger.

Af de fundne Tømmere viser det sig at Fartøiet er afbrændt, ligesom der fines flere forkullede Træstykker. Grundeieren opgiver, at han for 5-6 Aar siden har fundet enkelte Tømmere, uden at kunne forestille sig, at samme hidrørte fra et paa hans Grund værende Vrag.

Det lader til at have været et større Fartøi, dels at dømme efter de fundne Vragstykker og Plankningen, der bestaar af 12 Tomb brede og 2 ½ Toms tykke Egeplanker, dels efter den Afstand, i hvilken man har fundet Forstævnen fra den formentlige Agterstævn, nemlig omtrent 50 Fod.

Paa Vedkommendes Foranstaltning havde Grundeieren lovet at udgrave Vraget, hvortil han ogsaa havde gjort en Begyndelse; men da Udgravningen kun kan foretages under meget lavt Vand, og saaledes ikke vel fuldføres uden at sætte en Dæmning over Bugten, for at hindre det stigende Vands Tilstrømning, fandt den Foretagende for besværligt. Imidlertid vil der nu formentlig blive truffet saadanne Forføininger, at man kan vente om kort Tid at se Vraget udgravet, og derved komme til Kundskab om denne Gjenstands Interesse.»

Grunneieren som sørget for den delvise utgravningen, må ha vært Jon Olsen Kjellandsvik.
I mellomtiden hadde imidlertid Fortidsminneforeningen i Christiania blitt gjort oppmerksom på funnet på Jeløy av statsråd Chr. Bretteville. Foreningens direksjon hadde deretter engasjert havnefogd Mikael Fredrik Sundt til å stå for en mindre undersøkelse av vraket.

I 1852 skjedde det så at vannstanden var så lav at det lyktes å ta opp deler av vraket. Men:
«Ifölge den modtagne Beskrivelse synes disse Gjenstande imidlertid ikke at have nogen egentlig antikvarisk Interesse, da de efter al Rimelighed ere Levninger af et Skib, som ifölge det af Hr. Sundt anförte Sagn skulde være brændt omtrent i Begyndelsen af forrige Aarhundrede,» het det i Fortidsminneforeningens årsberetning det nevnte år. Sagnet vet vi ikke noe mer om, men det er grunn til å anta at skipet var eldre enn det havnefogden og Fortidsminneforeningen konkluderte med.

Fartøyet var av nordisk type, klinkbygd, og av grove eikematerialer. Bordgangene var 30 cm brede og 6 cm tykke og festet til spantene med trenagler (av eik, ifølge Tilskueren). I skjøtene var bordene holdt sammen med båtsøm av jern. Lengden av skipet kan ha vært 15-16 meter. Skipet bar spor etter å ha vært brent.

Fartøyrestene lå altså ikke nede i sanda, men i strandsonen. Opplysningene om de to dikene og at funnstedet var en «lille Bugt» gir en god indikasjon på hvor vi befinner oss, nemlig i den lille bukta like nord for restene av en steinbrygge rett øst for tunet på Kjellandsvik. Ut fra de opplysningene vi har om skipet, var det trolig fra middelalderen, kanskje jevngammelt med Jeløyskipet. Men hvordan havnet det på stranda på Kjellandsvik? Dreier det seg om et forlis, et utrangert fartøy som er blitt etterlatt her eller noe annet?

Sjørøvere?
Jeg tror ikke vi kan utelukke sjørøvervirksomhet som en forklaring. For hør bare her: Om vi ser på alle de skipsvrakene som er daterte til før år 1600 på kyststrekningen fra svenskegrensa til Åna-Sira, tegner det seg noen spennende mønstre. Til sammen er det rundt 25 vrak som er daterte, enten ved hjelp av C14 eller årringsdatering (som er mer presis enn C14).

For det første ligger nesten alle vrakene inne i havner eller på grunt vann, mens bare to eller tre av ble funnet på dypere, mer åpent hav. Flere av dem har dessuten spor etter brenning. Det er lite som tyder på at flertallet av disse skipene endte opp i fjæra ved et uhell.

Snarere tyder funnkonteksten, inne på grunt vann i beskyttede bukter og viker, å tyde på at vi for en stor del har å gjøre enten med utrangerte fartøyer eller skip som er blitt senket med vilje. Noen steder, som i kjente og viktige uthavner på sørlandskysten, er det funnet flere vrak fra samme periode.

Så er det dateringene. Dersom vrakene i disse havnene var et resultat av ulykker til sjøs, ville en forvente en mer eller mindre jevn fordeling over tid, eller kanskje en økning etter hvert som omfanget av handelen ble større utover i middelalderen. Men slik er det ikke. I stedet samler dateringene seg i tre konsentrasjoner: Så mange som 12 av vrakene ser ut til å være fra tiden rundt 1400, mens fire ligger rundt midten av 1400-talet og fire rundt 1500. Før og etter dette har vi bare et fåtall daterte vrak.

Denne tidsmessige fordelingen tyder på at vi i stor grad har å gjøre med historiske hendelser, og ikke først og fremst prosesser knyttet til «naturlige» tap til sjøs.
Kildene fra denne tiden viser at krig og piratvirksomhet var spesielt vanlig nettopp i disse periodene. En vanlig strategi for piratene var å kreve store løsepenger for skip som de tok, og senke dem eller sette fyr på dem dersom eierne ikke ville betale. I mellomtiden kunne skipet bli etterlatt på grunt vann med avhogde master.

Ett spørsmål må ha meldt seg hos hver en sjømann som møtte et ukjent skip i den gangen: Venn eller fiende? Kjøpmann eller sjørøver? Sjørøveri var utbredt i farvannene våre i lange perioder i senmiddelalderen, samtidig som kapervirksomhet var et ledd i ordinær krigføring hver gang havner og uthavner på skagerrakkysten ble trukket inn i konfliktene mellom to eller flere makter, og ble en del av den europeiske krigsskueplassen. Dette forekom temmelig ofte.

Tiden rundt 1400 skiller seg ut, og det er grunn til å tro at klyngen med skipsvrak datert til disse årene har sammenheng med fiendtlighetene da. Dette var en helt spesiell tid til sjøs, da lovløsheten rådde, og all handel mellom England og Frankrike og deres allierte opphørte.

I motsatt ende av den store nordeuropeiske handelsruta var det ikke noe bedre: I Østersjøen ble hanseater og andre kjøpmenn angrepet av de såkalte vitaliebrødrene, de mest beryktede sjørøverne i Hansaens historie. I 1406 tok vitaliebrødrene en hanseatisk flåte på 13 skip i uthavna Skjernesund ved Mandal, og samme år drepte hanseater fra Bergen over hundre engelske fiskere som hadde flyktet fra de samme piratene.

Drapet på fiskerne skjedde ved Hidra i Flekkefjord, men konfliktene fikk også nedslag nærmere oss, som i Sandefjord og i havnene på Bohuslänkysten. Og kanskje også på Jeløy?
***

Kanskje finnes det fremdeles rester av skipet på stranda ved Kjellandsvik? Eller ble kan hende noe av tømmeret fra 1851 ble tatt vare på og eksisterer fremdeles? Det siste er vel mindre sannsynlig. Uansett burde det være en oppgave å undersøke om Kjellandsvik-vraket fortsatt eksisterer, og i så fall dokumentere og datere restene før det er for sent.