Strandsitteren artikler

Togpendling på 80-tallet

Av Per Vorum

Forventningene var store da vi en iskald vinterdag i 1979 flyttet til Moss. Vi kom til en passelig stor by med ”alle” tilbud. Flere butikker, fotballklubber, skoler og utesteder. Flotte turterreng både på Jeløya og i Mossemarka, samt skøyteis på Skarmyra. Og ikke minst, gå- og sykkelavstand til jernbanestasjonen, med direktetog til Oslo. Det siste var hovedårsaken til at vi ble mossinger.

 

Oslo Ø i gamle dager. (Foto: Erik Borgersen)

Ståplass på første tur
Vi kjente nesten ingen i Moss, så spenningen var stor da jeg første morgen skulle ta toget til Oslo. Kom på stasjonen i god tid og fikk kjøpt månedskort i billettluken. Jakke, slips og vinterfrakk, og jeg luktet Corus. Nysmurt matpakke og ferske aviser lå godt bevart i stresskofferten. Da toget rullet inn på stasjonen, fikk jeg en liten nedtur. Folk kastet seg mot inngangsdørene, og mannfolk med en finurlig bruk av skulderen kom først inn. For en oppførsel! Jeg ventet til alle hadde klatret opp på toget, så steg jeg på. På få sekunder hadde alle fått sitteplass, unntatt jeg! Måtte ta til takke med ståplass på første pendlertur, men senere...

Flere vogntyper
Noen tog var satt opp med ”kuvogner”. De var ofte panelert i mørkt tre, og besto av en gjennomgang med dører inn til små kupeer med plass til 8 passasjerer. Seteryggene var rette, derfor ikke den beste sittekomforten. Men den lille gruppen ble ofte raskt sammensveiset, og praten gikk.Første pendlerdag kom den nye vogntypen kalt B5. Toget stoppet kun på Ski og hadde gode seter som ved endestasjonen ble snudd slik at vi alltid satt i kjøreretningen. Ble vi slitne kunne vi legge ned setet et par hakk for et dypdykk i avisa, eller for å ta en blund.

Konduktørene var menn
Etter kort tid kom konduktøren for å se på måneds- kortet, og det fikk han. Ja, det var bare menn som var konduktører – det samme med lokomotivførere. Det var først på 90-tallet at kvinnelige konduktøren ble ansatt på Østfoldbanen. Det fantes ikke uniformer designet for jenter, så de måtte gå i uniformer for menn.

Etter nye minutter hørte vi et lite smell, og en kaffeluktende trillevogn entret kupeen, med serveringsdamen bak. Kaffe i mykt pappkrus og Kvikklunch eller Vestlandslefse ble mine favoritter. Vognene var ofte delt i to kupeer, hvorav den ene var for røykere og hunder. Jeg satt vanligvis på ”ikke-røyker”, men ble nøden for stor, kunne jeg stikke inn i røykekupéen og ta en blås.

Ankomst Oslo var inne i den store jernbanehallen – den som i dag er fylt med restauranter, puber og kafeer. Passasjerene ble så sluset gjennom hovedutgangen til det biltrafikkerte Jernbanetorget.

Lite prating
Noen pendlere hadde ”faste plasser,” men de fleste mossinger måtte sette seg der det var ledig. Pendlerkulturen var slik at du gikk til et bestemt område på perrongen for å småprate med kjente. Praten kunne fortsette inne på toget, men etter noen minutter var det å fordype seg i en avis eller bok – og noen sovnet. Stakkars de som ble sittende ved siden av en som ikke kjente til den kulturen, og måtte konversere helt til Oslo.

Ingen av vognene hadde aircondition. Den veggmonterte temperaturregulatoren sto enten på sommer eller vinter. Sommer betydde at de ikke fyrte. Når sola steikte ble det veldig varmt, men det føltes svalere dersom vinduene ble åpnet. Ulempen med lufting var mye støy, men den kunne reduseres med bruk av ørepropper.

Våknet ikke på Kambo
Sporveksleren på Kambo var også kjekk å ha. Sovnet du på veg hjem, så ble du vekket av klikkelyden fra veksleren. Den styrte toget inn på den enkeltsporede traséen hvor det kunne komme møtende tog. Ofte var toget fra Moss forsinket, og vi ble stående lenge og vente.

 

Godsekspedisjonen fra 1878 var i NSB-registreringen definert som spesielt bevaringsverdig, men bygningen ble revet av Bane Nor i 2018. Foto: Per Vorum

Da ble livet utrivelig - spesielt på solvarme sommerkvelder. Et par ganger etter en tur på byen våknet jeg ikke av klikkelyden på Kambo. Den ene gangen våknet jeg først da jeg kom til Rygge. Det var før mobiltelefonens tid, så jeg hoppet av toget og løp bort til telefonkiosken for å ringe etter bil. Men jeg hadde ikke mynter, så da var det bare å ta beina fatt og gå til Moss.

Den andre gangen var da jeg satte meg på «Tyskland- toget» i Oslo. Jeg var nok ikke helt edru da jeg bråvåknet etter en stund og kikket ut. Hadde nettopp fått mobiltelefon, så jeg ringte hjem til kona. Hun spurte hvor jeg var, og jeg svarte at vi nok var i Danmark. Stasjonen het i alle fall Dilling, men at denne stasjonen lå på vei til Larkollen visste ikke jeg da.

Mobilen ble redningen
De fleste pendlerne hadde fast arbeidstid, så når toget var forsinket, ble mange passasjerer bekymret. Mobiltelefonen kom ikke til folk flest før på 90-tallet, så før det var det ikke annet å gjøre enn å forberede unnskyldningen til sjefen. En gang jeg erfarte dette, fikk jeg bare beskjed om at jeg deretter måtte ta et tidligere tog... Anskaffelse av mobiltelefon på 90-tallet var derfor en lykke. Ikke bare for pionérene som hadde råd til slikt. De lånte nemlig gjerne bort mobilen til medpassasjerer som trengte ringehjelp.

Ikke dekning her!
På grunn av for få sendere, var det de første årene flere steder langs pendleruta som manglet signaler. Det brydde en aksjemegler seg lite om. Mens andre passasjerer leste avis eller bare slappet av, så sto megleren i midtgangen og messet høylydt om å selge 1000 Hydroaksjer og like etterpå kjøpe 2000 aksjer i Norske Skog. Etter et par dager med samme oppførsel ”sprakk” det for min finske medpassasjer. Hun hastet bort til megleren, og med klar og kraftig norskfinsk aksent utbasunerte hun: ”Skal du drive med aksjemegling kan du gjøre det på jobben, og forøvrig er det ingen mobildekning her!” Den såkalte megleren var gjennomskuet, og tuslet skamfull til neste vogn.

Byen var nedstengt
Nesten alle konduktører var svært hyggelig. En nyansatt som ikke hadde denne egenskapen forsvant etter noen måneder. Han hadde trolig god nok selvinnsikt til at han søkte seg til et ikke-serviceyrke.

Til tross for at vi pendlerne fikk lønna vår fra arbeidsgiver i annen kommune, betalte vi skatt til Moss. Men byen var ikke særlig flink til å yte tilbake. Alt var stengt når vi ankom Moss. Butikker, banker, posthus, frisører og kontorene til offentlige tjenesteytere var mørklagt. Bensinstasjonene var åpne, men de solgte bare drivstoff og bilrelaterte varer den gang, ikke middag, melk og brød som i dag. På lørdagene var for øvrig også det meste stengt, men heldigvis var forretninger og Møllhausen åpen. Det skapte ”liv og røre” i sentrum, for dette var før kjøpesentrenes tid.

Bussene korresponderte heller ikke med toget. Neida, ofte var det slik at i det øyeblikket toget ség inn på stasjonen, så kjørte bussen ut fra busslomma. Da var det bare å ta beina fatt, heldigere var de som hadde en snill ektefelle som sto klar med bilen.

Mange unnskyldninger
Toget var ofte forsinket, noe jeg tok med fatning. Litt irriterende var det å ikke få vite årsaken, men etter hvert ble NSB flinkere til å informere. Men vi stolte ikke helt på årsaken som ble meldt over høytaleren: ”Ligger bak et lokaltog”, ”feil med en sporveksler”, ”mangler togfører ” eller ”solslyng”. Benyttet de loddtrekning? Men togforsinkelsen kunne brukes til noe positivt. Skjedde det i Moss, så kunne vi ta en kopp kaffe på den flotte kaféen i stasjonsbygningen. Skjedde det på tur innover mot Oslo, så var det bare å lese litt ekstra i Aftenposten. Dersom toget var forsinket fra Oslo, løp jeg inn på jernbanepuben. Midt på 80-tallet benyttet jeg togturene til å lese bedriftsøkonomi. Jo flere forsinkelser, desto bedre karakterer.

Nettbesøk

Idag57
Igår416
Denne uka2406
Denne måneden1404
Totalt2519635

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown