Strandsitteren artikler

Det kommunale badehuset i Moss

I 1876 ble det satt i gang et bemerkelsesverdig prosjekt ved Sjøbadet. Denne begivenheten skyldtes initiativet til apoteker August Andreas Logn, og begivenheten skulle bestå i et badehus.

Av Arve Tomt Gundersen

Logn, som var ordfører i Moss i perioden 1878-1882, utfordret byens borgere til å gi sine bidrag til oppføringen av et badehus. En bølge av generøsitet og solidaritet skyllet over byen, og pengene begynte å rulle inn som bølgeskvulp på stranden. Med hver gave og hvert bidrag ble drømmen om et felles badehus for folket mer håndgripelig.

Ba om 50 spesidaler
I juli 1876 begynte arbeidet med å reise badehuset. Håndverkere og entusiastiske sjeler arbeidet sammen, med den samme iveren som de hadde vist da de åpnet lommebøkene sine. Imidlertid ble pengene snart en knapp ressurs, og den 13. september samme år gikk apoteker Logn og grosserer Johan Nyquist sammen om å skrive en søknad til Moss Sparebank. I brevet ba de om en donasjon på 50 spesidaler, en avgjørelse som kunne gjøre hele forskjellen.

Banken reagerte på bønnen med en enstemmig innvilgelse. Den sjenerøse donasjonen ble tildelt for "Opførelse af et Badehus for Arbeiderklassen," og med det skapte Moss Sparebank en uutslettelig del av byens historie. Til sammen samlet byens innbyggere inn 220 spesidaler, inkludert bankens verdifulle bidrag. Denne kraften av fellesskap, engasjement og sjenerøsitet ble grunnlaget for det badehuset som skulle bli en kilde til glede og samhold i flere generasjoner.

Et ikon for Moss
Badehuset ble oppført noen få meter ut fra moloen, og støttet seg majestetisk på solide forankrede påler. En liten bro måtte passeres for å komme ut til selve badehuset. Konstruksjonen var mer enn bare praktisk; den var en teknisk bragd i seg selv. Badehuset ble konstruert med et bemerkelsesverdig lemsystem. Dette systemet tillot at badehuset kunne demonteres når værgudene viste seg fra sin mest rasende side, eller når vinterens kalde ånde blåste over kysten. Slik ble det beskyttet mot elementene, og det viser hvor avansert dette byggverket var. Bybud Bugge hadde i mange år ansvaret for lemmene. Samt opp- og nedføringen hver sesong. Det var også Bugge som sto for billettsalget og passet på at alt gikk “rekti for seg”. Bugge var en spesiell figur som hadde vært på sjøen i mange år. De yngre guttene svermet rundt sjømannen i håp om å få noen gode historier fra sjølivet.

Offisiell åpning
Den 11. juli 1876 var en merkedag for Moss da Sjøbadet offisielt åpnet sine dører for allmennheten. Det tok ikke lang tid før badehuset fikk et kjælenavnet - "5-øres-badet." Dette navnet antyder beskjedenhet og tilgjengelighet, kanskje en indikasjon på prisene for adgang som var rimelige for de fleste.

Frem til 1911 var Sjøbadet ikke styrt av en formell ledelse eller direktør. Første bestyrer av badet var apoteker Logn. Etter hans tid kom J. H. Vogt senior og havnefogd Rønneberg inn som ansvarlige. Disse entusiastene var med på å sikre driften, selv om de tidlige inntektene ikke alltid var nok til å dekke kostnadene. Her kom Moss Sparebank inn i bildet, og banken støttet badet hvert år med midler som bidro til nedrigging og oppføring ved starten av hver sesong.

Med årene begynte inntektene fra badehuset å vokse, og bankens bidrag ble gradvis mindre. Sjøbadet begynte å stå på egne ben og ble drevet med egne midler. Dette viser hvordan tålmodighet og engasjement kan føre til økonomisk bærekraft og uavhengighet.

Folk samlet seg her for å nyte gledene av sjøen, for å dyppe tærne i det salte vannet, eller for å ta en kveldsbad under månens skinn. På dagtid kunne du høre latteren fra barna som lekte ved vannkanten, og om kvelden lød tonene fra dansemusikken i kanalparken. Badehuset ble en arena for samvær og minner som skulle vare livet ut.

Separasjon etter kjønn
I de tidlige dager var badeaktivitetene nøye inndelt og regulert; delvis av hensyn til kjønnsseparasjon, og delvis på grunn av de lange arbeidsdagene som mennene gjennomgikk. Det var en tid da de to kjønnene nøye holdt seg til hver sin badeperiode. Åpningstidene var for kvinner kl. 07.00 - 15.00, for gutter og menn kl. 15.00 - 20.00. Det kostet to skilling for voksne og en skilling for barn. Kam og håndkle måtte medbringes.

For kvinnene var det dagtid som var deres domene ved Sjøbadet. De kunne fråtse i sjøens gleder under solens varme stråler, iført gamle klær som de brukte som badetøy. Det var en tid før de velkjente badedraktene ble allemannseie, så kvinnene improviserte med det de hadde tilgjengelig. Og for inngangen til badehuset måtte de med tiden punge ut med hele 10 øre, et symbol på at glede og velvære også hadde sin pris den gangen. Selv om vi kanskje ikke kan utelukke muligheten for noen som forsøkte å snike seg inn selv på den tiden.

Mennenes bading, derimot, fant sted om ettermiddagen, da arbeidsdagen endelig var over. De hadde ofte lange dager med hardt arbeid, og dermed ble badet en etterlengtet belønning. Mange av dem hoppet rett fra arbeidsplassen og kastet seg ut i havet, nakne som nyfødte. Badetøy som vi kjenner det i dag, var et fjernt begrep, og mennene hadde ingenting å skjule i det kjølige vannet.
Rundt 1910 var badet delt opp i to kategorier. I den billigste avdelingen kostet det en “treøre” (3 øre) for billetten. Rommet hadde felles avkledning og lange benker. I det bedre rommet kostet det en “femøre” (5 øre) og her var det låsbare avlukker til av- og påkledning.

Fra 1912 byttet badet navn til “Kommunens badehus”. Da fikk badet kommunal støtte og kommunal styring. I 1913 utvidet kommunen badehuset med en sidebygning lenger ut på moloen hvor det var dypere vann.

Tragedien i 1918 og Gjenoppbyggingen
I 1918, i en skjebnesvanger episode, ble det tragiske kapittelet om det opprinnelige badehuset ved Sjøbadet i Moss avsluttet. En skonnert ved navn Rebekka fra Rotterdam, som seilte på bølgene med en uforutsigbar kurs, mistet fullstendig kontrollen. Kapteinen ombord ante ingenting om at det gikk en bro over kanalen og fikk panikk. I en skjebnens ironi kolliderte skuta dermed rett inn i badehuset, og i løpet av et øyeblikk raste hele bygget sammen. Rebekka selv pådro seg betydelige skader og ble drevet i land av de mektige bølgene. Våre forfedre var likevel ikke tapt bak en vogn. En rampe ble raskt satt opp, og en intens innsats ble gjort for å tømme skipet for last og skipet ble strandet. Men det skulle likevel ta et helt år før Rebekka endelig ble tauet bort til Moss

Værft for reparasjon.
Selv om den tragiske hendelsen i 1918 kostet byen det opprinnelige badehuset, kunne ikke det stoppe Moss fra å nyte sommerens gleder ved kysten. Allerede i 1919 reiste et nytt og større badehus seg, denne gangen plassert tett inntil moloen for å unngå ytterligere maritimt kaos. Dette badehuset var permanent, solid og ble utstyrt med separate seksjoner for gutter og jenter. Det nye badehuset vokste til imponerende proporsjoner. Det ble lengre, større, og utstrålte en aura av modernitet. Moss Svømmeklubb satte opp et storslagent sju meter høyt stupetårn helt ytterst på en liten bro som strakte seg 15 meter ut i sjøen. Dette skulle bli et sted for dristige hopp og frydefulle stup. Men selv om stupetårnet var en kjærkomment tilskudd, skulle det vise seg å ha en kort levetid. Etter bare noen få år ble det tatt ned.

Men som tiden går, forfaller også de mest solide strukturer. I 1970, etter mange år med trofast tjeneste, hadde badehuset forfalt til en tilstand som ikke lenger kunne repareres. Den 18. mars 1970 ble badehuset revet, og det ble aldri gjenoppbygd. I 2024 kan vi se et system med brygger og en felles "badeplass" på dette stedet, en påminnelse om vår historie og en tidligere æra da Sjøbadet og dets badehus var sentrum for sommerens gleder og samhold i Moss.

I 1919 ble et nytt badehus åpnet. Det ble oppført lenger ut på moloen og størrelsen fordoblet.
(Foto: Widerøe)

• Forrige
• Neste