Strandsitteren artikler

Kullebunnen - helt nord på Jeløya

Av Svein Åge Lauritzen

Det er ikke mange gårdsgrinder igjen på Jeløya, men helt nord står en fin gammeldags grind. Den grusbelagte veien fra innsiden av grinden bukter seg nedover den slake bakken mot bygningene til småbruket Kullebunnen. Stedet ble ryddet en gang på 1700- tallet og lå da under gården Vestre Nes. Rundt 1800 ble det utskilt som eget bruk. I dag fremstår det som et meget velholdt gårdsbruk med 70 mål innmark og 170 mål skog. Her er duvende grassletter ned mot fjorden, og brekende sauer som holder kulturmarkene intakt. Rundt det hele står løvskog som en vakker innramming.

 

Kullebunnen malt i 1977 av mossekunstneren Karl Wilhelm Anstensen. Hovedhuset var den gang hvitt.

Grunneier Kåre Nilsen har eid stedet sammen med sin familie i 43 år. Tidligere hadde han hjelp for å dyrke grønnsaker og korn. Nå er han alene og konsentrerer driften om vedlikehold. Det er til sammen 10 store og små bygninger fra ulike tidsepoker. Våningshuset er fra 1740 og har beholdt store deler av den opprinnelige bygningsstrukturen. Nilsen har ingenting imot besøk på den vakre eiendommen, men viser til friluftsloven som sier at ferdsel «skal skje hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet». Han har god erfaring med folk som går tur eller fisker langs fjellrabbene og på stranden. Stedet Kullebunnen (Kølabånn på folkemunne) ligger på deler av tangen som fører ut til sundet mot Bevøya. Stedet het i eldre tider Sundstangen.

Kullmile og sildefiske
Eiendommen har to våningshus. Tidligere Østgården, nå «Paalsbo», ligger lenger nord mot Bevøysundet. Denne bygningen er tidligere omtalt i Strandsitteren nr. 2 i 2020. Østgården ble ombygd til landsted i 1923, og arkitekt var den kjente Lars Backer, mannen bak Ekeberg-restauranten.

Kullebunnen gårdshistorie går tilbake til da stedet hadde kullmile for Moss Jernverk (Verket).

 

Kåre Nilsen og Solverg Hagelskjær foran våningshuset på Kullebunnen. Det ble bygget rundt 1740 og er opprinnelig en tømmerbygning. Bygningen er godt ivaretatt. (Foto: Oddvar Aasen)

I skogen nord på Jeløy var det god tilgang på løvved, og fremdeles finnes spor av hvor kullmilen var plassert. Trekullet ble fraktet til Moss Jernverk med båt.

Fra 1870-tallet og noen ti-år framover var deler av Kullebunnen sted for sildefisket i Oslofjorden. Samtidig med disse ulike virksomhetene har det vært gårdsbruk på Kullebunnen. I ulike tidsepoker har stedet vært forpaktet bort. Vi vet at det tidlig på 1900-tallet ble dyrket grønnsaker som ble tatt med dampskipsruta til Oslo for salg. Denne virksomheten fortsatte med ulike forpaktere gjennom 20- og 30-tallet.

Paal Kaasen kjøpte Kullebunnen i 1923. Da var Reidar Hiis forpakter der, noe han fortsatte med etter eierbytte. I 1929 dør Reidars kone Dorthea i barselseng på Kullebunnen. Datteren Margrethe overlever og blir senere i livet rektor på Moss Husmorskole. Reidar flytter noe senere til Fuglevik gård på Jeløy.

Sigrid og Jørgen Svendsen overtok som forpaktere tidlig på 30-tallet. De var der helt til 1955. Jørgen gikk bestandig barbent i sommerhalvåret og var ikke ”redd for det minste”, som det het den gang. Ikke orm en gang!
Kyra eller midtsommerfest

En fin midtsommerdag hadde kyrne på Kullebunnen forvillet seg helt bort til Møllearbeidernes feriested på Hesteløkka. Forpakter Jørgen, og Kari som var grunneier og ferierte på «Paalsbo», gikk ut for å lete etter dyra på ettermiddagen. Da de fant dem på Hesteløkka, viste det seg at der var midtsommerdansen i gang med trekkspill og moro. Det ble tid til en svingom, en dram og gode historier. Da de kom hjem med kuene rundt midnatt, var det tegn til oppstandelse i resten av familien, men den lyse sommernatten og gjenforeningen roet det hele ned.

En gang på denne tiden kom en ung mann til Kullebunnen for å jobbe. Han fikk losji på det enkle og eneste rommet oppe i det vesle våningshuset. I løpet av natten fikk han tenkt over saken. Han sto opp og takket nei til jobben som han virkelig trengte. På Kullebunnen var det for stusselig og lønna elendig.

Danske forpaktere
Fra 1955 til 1957 kom et yngre ektepar, Lund, fra Danmark. De er husket som brønnbyggerne på Kullebunn. De gravde den 6 meter dype brønnen som gir godt med vann til både folk og dyr på eiendommene. Etter to år flyttet de til herregården på Kambo.

Veien til Kullebunnen sto ferdig i 1957. Denne vinteren flyttet familien Hagelskjær inn med eldstebarnet Solveig og nyfødte Ellen. De ble kjørt ut av en lastebil som ble brukt til å frakte tømmer. Det var skrekkelig kaldt kan Solveig erindre. Trøsten var støpejernsovnen i stua med relieffer fra eventyrverden og løveføtter. Den varmet godt.

Pappa Søren var også dansk og kom fra en gård på Jylland. Han hadde vært ute på hvalfangst, men lengtet etter å grave i jorda igjen. Noe som så absolutt gikk i oppfyllelse både for han, kone og barn. Det var hardt arbeid for familien, som i løpet av noen år økte til seks personer. Mor Åse, opprinnelig fra Sortland i Lofoten, hadde ansvar for ei ku, en kalv, fem griser, en hest, høner og fire unger. Det var nok å ta tak i.

Lang skolevei i snø
Søren jobbet ved siden av på Moss Glassverk ogM. Peterson & Søn. Det betydde lange arbeidsdager, spesielt på vinteren. På 60-tallet var det flere harde vintre. Brøytebilen måtte flere ganger gi opp og stoppe ved Nes. Her gikk bussen til og fra Moss seks ganger om dagen. Solveig begynte på Jeløy skole i 1960. På snørike dager gikk 7-åringen i sin fars spor. Han hadde startet tidligere på morgenen.

Hun brukte en time fram til Nes og bussen som gikk 07.55. I mørket hadde hun med seg en liten rød lommelykt.

Vinteren 1965 skulle Åse nedkomme med sitt fjerde barn. Det var mye snø, og brøytebilen kjørte ekstra for å forvisse seg om at hun kom til føde- hjemmet da tiden var inne. Det gikk bra. Yngstebarnet Anne ble født. Broren Tore var født i 1962. Det var innlagt telefon på Kullebunnen, og det skapte en form for trygghet.
Samme vinter snødde familien inne på Kulle- bunnen, og ingen kom på skolen på ei uke. Søren måtte overnatte på fabrikken. Året etter var det også snørikt. Solveig på 12 og Ellen på 8 år brukte tre timer for å ta seg fram og tilbake fra Jeløy skole. Denne vinteren ble det målt 34 grader minus i nabokommunen Våler. Den lille stua på Kullebunnen var ikke isolert, og det hendte at det var is på innsiden av veggene.
Mye arbeid i ”paradiset”
Sommeren var Kullebunnen «paradisisk». Det var harde arbeidsdager for ungene på grønn- sakparsellene hvor det ble dyrket rødbeter, kål, mais, poteter og agurker. Grønnsakene ble levert til grossisten Olsen & Skovdal i Moss. Men de fikk all- tid fri fra klokka 16.00, og de fikk lønn for arbeidet. På ettermiddagen og i helgene var det samvær med andre unger som ferierte på hyttene omkring. Det var hopping i høyet og bading fra fjellrabben nedenfor huset.

Søren jobbet mye. Han drenerte nærmere 50 mål innmark med spade. Fiske var en viktig attåtnæring. Det ble mye ål, og en høst fikk han 75 hummere.

Sent på høsten var det slakting, og alt ble utnyttet. Det var vedhogst og oppstabling. Det var nesten sjølberging på Kullebunnen. Solveig kan huske de dro til Moss Meieri for å kjøpe ost og smør. Men det aller fineste var besøket i grøtbaren vegg i vegg med meieriet. Det var stas.

Bilene kom på 60-tallet
Levestandarden steg i Norge for de aller fleste på denne tiden. Det ble fri kjøpetillatelse på bil i 1960, og noen år etter kom den første bilen til Kullebunnen.

På vinteren ble den parkert på Nes Camping.
I starten på 70-tallet overtok Vestre Nes gård ansvaret for jorda. Da var det kun korndyrking på Kullebunnen i to år og ingen bosetning. På grunn av dødsfall ble det stillstand på gården. For å unngå at jorda ble liggende brakk og bygninger var uten tilsyn, ble bygutten Kåre spurt om å prøve seg som forpakter. Han sa ja. Det ble en bratt læringskurve.

Kåre gikk i gang med bistand fra gode hjelpere. Planen ble lagt for å fortsette med korn og poteter. Det første de gjorde var å harve og rense jorda for stein. Da dukket den svarte glinsende flekken etter kullmilen opp.

I dag er tiden over for korn og poteter. Korntørka Kåre bygde er revet, for nå er det sau og ved til eget bruk som gjelder. Det er nye tider på Kullebunnen, denne unike plassen med sine uoppdagede hemmeligheter fra fortiden. En gård som i over 200 år var uten vei.

Den sorte flekken på jordet er godt synlig etter kullmilen som produserte trekull til smelting av jern. På jernverket var det ikke bare spiker og ovner som ble videreforedlet, men også kuler og kanoner. I noen ti-år var deler av Kullebunnen åsted for et eventyrlig sildefiske. Fisken ble hermetisert i Moss og solgt i inn- og utland. Ansjosposteien var viden kjent.

Grinda inn til Kullebunnen er veien inn til Jeløyas og Moss sin mangfoldige historie.

 

Motiv fra Bevøysundet nord for Kullbunnen.
(Foto: Jan Kronberg)

Kilder:
Nåværende eier Kåre Nilsen Moss Byleksikon
Moss Avis, artikkel om vinteren 1966
Solveig Hagelskjær, bodde på Kullebunnen 1957-69

 

Bli medlem

Send epost til Moss Historielag og betal kontigent.
E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den. Medlemskontigent: kr 350,- pr. år.
Bankkonto: 1080 30 51416

Nettbesøk

Idag159
Igår404
Denne uka2548
Denne måneden10028
Totalt2489130

Visitor Info

  • Browser: Unknown
  • Browser Version:
  • Operating System: Unknown