Strandsitteren artikler
Verket - Verket i Moss
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
- Publisert 25. desember 2013
Moderne boligmiljø med alderdommelig preg
VERKET I MOSS
av Liv Frøysaa Moe
Bygninger og gjenstander gjør oss delaktige i fortiden. Verket i Moss er et bygningsmiljø som tar oss tilbake til Moss jernverkstid 1704 – 1874. Det består av både små, rødmalte arbeiderboliger i tre og pusset slaggstein, og av større boligbrakker i tre og tegl. Småhusbebyggelsen skal være fra midten av 1700-tallet og boligbrakkene ca. hundre år yngre. To bygninger skiller seg ut med sine gule fasa der. Det er hovedbygningen fra 1778 nærmest Mossefossen, også kalt Konvensjonsgården og kontorfløyen som er en svalgangsbygning fra 1753.
Siden jernverkets tid har folk som har bodd på Verket i Moss vært tilknyttet bedriften ved fossen gjennom ansettelse, bolig og nærhet til arbeidsplassen. Befolkningen der har derfor mye til felles med verkssamfunnet.
Endringer i fysisk miljø.
Verket fremstår med sitt alderdommelige preg, som noe for seg selv. Sluttetheten forsterkes av den spesielle gatenummereringen som går oppover fra 1-7 på vest- siden av veien og nedover fra 8-22 på østsiden. Etter at Peterson startet cellulosefabrikken i 1882-83 har fabrikkområdet vært i en konstant omformingsprosess, mens arbei- derboligmiljøets eksteriør stort sett har fått ligge i fred. Gaten mellom husrekkene har vært hovedferdselsåren mellom Moss og Oslo siden middelalderen til Mosseporten og E6 avløste den i 1963. I 1982 ble den gamle verksgaten fysisk stengt for bilkjøring over Storebru.
Dette og flere faktorer i moderniseringsprosessen har skapt en ny handlingssituasjon som har fått konsekvenser for bruken av nærmiljøet. Mens man i dagens hjem har nesten alt man trenger innenfor husets vegger, måtte beboerne tidligere ut av boligen for å gå på do, bade, hente vann og bære ut skyllevannet, hogge og bære inn ved, vaske tøy, henge det ut til tørk og rulle det.
Strøm til belysning kom i 1907. Noen av boligene hadde egen bakerovn, men de fleste bakte i den felles bakerovnen i brygger- huset i nr. 5. I 1933 ble baker- ovnene fjernet og ga kjærkomment tilskudd til boarealet, særlig i småhusene.
Jeg lar Moss Verk 11 gi et innblikk over moderniseringene som er gjort.
Verket 11 er en panelt enebolig med laftet tømmerkjerne. Inngangen er fra gården. Boligen inneholdt opprinnelig kjøkken, baker- ovn, stue, kjeller under halve huset og krypeloft, mens tilbygget med pulttak rommet gang og skjul. På 1920-tallet sto spisebor- det på kjøkkenet under vinduet. Peiskappen med jernkomfyr og gasskokeapparat under ble støttet i hjørnet av en metallstang som var blank på midten fordi alle tok tak i den når de svingte forbi. Bakerovnen opptok hele rommet ved siden av komfyren. Kjøkken- benken var på den andre siden av stuedøren. Etter at bakerovnen og peiskappen ble fjernet, sto kjøkkenbenken under vinduet og spisebordet midt på gulvet med stoler rundt. Med fjerningen av peiskappen, forsvant også støpejernsovnen og gassbrenneren. I stedet fikk de magasinkomfyr.
Rommet som tidligere var bakerovn ble på 1950-tallet spisekrok og ble senere ombygd til avlastningsrom med skap. På 1960-tallet fikk de oppvaskbenk i rustfritt stål og utslagsvask.Stuen har to tofags vinduer mot verksgaten. Her og i kjøkkenet var det brede, brunmalte gulvbord på 1920-tallet. I 1950-årene fikk de linoleumsbelegg på gulvene. I stuen hadde de først etasjeovn. Denne ble senere skiftet ut med en rundbrenner, deretter oljebrenner. I hjørnet ved ovnen sto en stor jernseng. Der var alle ungene født. I et hjørne mot gaten sto en chaiselongue som kunne trekkes ut og bli soveplass til tre. Foran sofaen var det et rundt bord. Det sto ved vinduet om dagen og om kvelden trakk de det ut til midten av rommet, under prismekronen, som var rommets eneste belysning. Da de fikk radio på slutten av 1920-tallet satt de her og lyttet til den. Det var et kon- sollspeil mellom vinduene og på veggen mot skjulet/kammerset sto en pidestall og en stor kom- mode.
Skjulet ble innredet til kammers i 1922 med køyesenger og plass til tre. Der var det også bare ett lampepunkt, og for øvrig var det bare plass til kleskroker på veggene. Hele boligen var opprinnelig panelt innvendig, men ble plateslått og tapetsert i 1947, da juniorfamilien flyttet inn. Samtidig ble kottet i gangen fjernet og de fikk klesskap langs hele ytter- veggen i stedet. Da WC ble installert etter krigen, frigjorde de plass ved å fjerne noen av klesskapene. I dag har huset fem rom, stue, kammers, kjøkken, WC og gang.
Til boligen hørte et frittstående uthus. Her var det vedskjul, og hønsehus. Familien i nr. 11 har hatt både gjess, høns og gris.
I perioden mellom 1914 og 1994 har to generasjoner avløst hverandre i nr. 11. Her bodde det ni personer ifølge folketellingene i 1925, og på denne tiden var bo- arealet ca. 37 kvm. På 1990-tallet bodde det to personer på 47 kvm.
Det sosiale miljøet
På grunn av husenes tekniske og romlige standard var det i første halvdel av 1900-tallet mange tilfeldige møteplasser på Verket; ved vannspringene, rennestenene,skylledunkene og bryggerhuset. I tillegg til ferdselsåre var gaten og- så et sosialt samlingssted og leke- plass for ungene. Det foregikk alltid noe der.
Med få unntak har arbeiderboligene på Verket i Moss beholdt sin opprinnelige funksjon og er fortsatt et levende bomiljø. Men for dem som vokste opp der i første halvdel av 1900 opplevdes Verket i 1990-årene som dødt og stille som et museum. Folketellingene fra 1920, 1946 og 1970 bekrefter at antall beboere er kraftig redusert og Petersons beboer- statistikk fra 1993 viser at trenden fortsatte. Mens det krydde av unger på 1920-tallet var det bare fire under 15 år i 1993.
De som vokste opp på Verket første halvdel av 1900-tallet så på Verket som noe for seg selv. Man følte seg som en familie. Generasjonene som avløste hverandre i jobb og bolig bidro til en opp- levelse av kontinuitet på grunn av slektskap og langt naboskap.
1990-tallsbeboerne hadde også en oppfatning om et godt bomiljø. Alle på Verket kjente hverandre og slo av en prat når de møttes. Det var en mer kameratslig tone her enn andre steder de hadde bodd. Et nyinnflyttet par gledet seg over å møte et miljø hvor man var opptatt av å ta vare på hver- andre og knytte kontakt med nye beboere. Bevegeligheten utenfor nærmiljøet var relativt mye større på 1990-tallet enn før 1960, men takket være bilen og tekniske hjelpemidler, rakk beboerne mer, og hadde likevel mye tid i nær- miljøet. Det sosiale nettverket var like godt som før, men i mindre målestokk fordi de var færre.
I min undersøkelse gikk det fram at arbeiderboligmiljøet Verket var en versjon av det moderne norske naboskapet i 1990-årene.Det var spesielt i den forstand at det i utseende, drifts- og rekrutteringsmåte har beholdt mange av verkssamfunnets trekk. Dette har kanskje bidratt til at arbeidsaktive beboere føler mer samhørighet enn det som er vanlig i andre boligmiljøer.og småhusene blitt utvidet og modernisert. Endringene og oppgraderingene har ført til færre boliger og færre hushold, men har gitt større plass i hver enhet. Tilpasningen til tidens krav har bidratt til at Verket fortsatt er et levende bomiljø, selv om antall beboere er redusert.
