Strandsitteren artikler

Historien til Arne W Nilsen 2007

ARNE W. NILSEN - 100 ÅR I ÅR

av Kirsten Wiik

Den 14. september fyller Arne William Nilsen 100 år. Arne har levd et langt liv, og en artikkel som dette er ikke på noen måte ment som en beskrivelse av liv og virke. Fra noen samtaler sist høst er her trukket fram noen historier fra ungdommens år. Fordi histo- rien ligger såpass langt tilbake i tid, tar Arne og jeg et lite forbe- hold med hensyn til tidsangivel- sene.

Mor og far
Arnes far, Anton William Nil- sen, ble fullmektig ved Moss Aks- jemøller rundt 1903. Det var sam- me år som han kom til Moss med sin svenske kone Han hadde tidli- gere vært sjøkaptein men fikk nok av sjøen da Wilhelmsenbåten, som skulle til Kina, sank i Gibraltar. Anton tilbrakte noe tid i Gibraltar før han dro til Stockholm, som den gang var hovedsete for både Sve- rige og Norge under Oscar II. Det var der han traff sin tilkomne, Gerda Cecilie Andersson. Gerda var fiolinist og spilte og øvde hver dag. Den gang var det mus i omt- rent hver eneste hus, og Arne for- teller en morsom liten historie om at det hjemme var ei lita mus som stadig dukket opp for å høre på moren spille. I alle fall smatt den inn i musehullet sitt igjen da fio- linspillet opphørte.

Henrik Gerners - og Gudes gate

Arne hadde to søsken, Odd var tre år eldre og Ebba åtte år yngre. Familien bodde i Henrik Gerners gate 12. Her lekte han med barna i nabogården – Gernergården. Hen- rik Gerners gate var en fargerik gate med mange morsomme men- nesker, og hvor mange hadde kal- lenavn. De toneangivende var na- boen konsul Gerner med familie og advokat Scheel som bodde litt lenger ned i gaten. Gerner drev gjær- og spritfabrikk i nr. 10, og i nr. 6, Gudegården, holdt De Fore- nede Brygerier  til. Rundt 1910-11 kjøpte Alfre Heilmann opp Ger- nergården, hvor han innredet et nytt bryggeri. På andre siden av gaten bodde familien Thoresens med 21 barn i alle aldre.

Henrik Gerners gate 12 nærmest, deretter Gernergården før Gude- gården i enden

Nærheten til Mølla gjorde at det ble en del melstøv også inne i huset og broren Odd fikk astma. De flyttet derfor til Gudes gate 1A, som lå vis à vis Høyvekta i Torv- gaten og et par hus nedenfor den nye Torvgården. Det var den gang, som nå, stor byggeaktivitet i sentrumsområdet. Theodor Peter- sons gate var ennå ikke på plass, der var det mest fylling og myr.

På sykehus
Ti år gammel ble Arne lagt inn på Lazarettet, for mulig difteri. De hadde besøkt en familie i Ås, og Odd var blitt smittet av difteri. Mens broren ble værende hjemme, ble Arne nødt til å oppholde seg tre uker på det gamle sykehuset i Sykehusgata 10. Det gamle syke- huset ble benyttet som smittelaza- rett etter at den ordinære sykehus- driften var flyttet over til det nye sykehuset i Vogtsgate i 1914. Det var bylege Galtung som la Arne inn. Han var en hyggelig mann.

Innleggelse
foregikk den gan- gen med hest og vogn, eller rettere sagt en firehjuls trille som ble be- nyttet til syketransport. Det var en åpen vogn med fire seter, to og to mot hverandre, hvor kusken satt bak. Det var den tidens drosjer det, sier Arne. Hestetransporten ble besørget av vognmann Falken- sten, som han ble kalt. Han het muligens Hansen. I alle fall hadde han hestene sine i en stall bak mid- delskolen mot Skoggata. Falken- sten hadde alltid pene hester, sele- tøy, vogner og sleder. Og så had- de han selvsagt en skikkelig snur- rebart, sier Arne.

Det var et eldre ektepar som sto for driften på det gamle syke- huset. Sykehuset var gjerdet inn, og "mam", som madam ble kalt, hadde høner i gården innenfor. Hver formiddag kom områdets andre madamer på besøk, og da satt de på det store kjøkkenet og hygget seg med håndarbeid og en hyggelig prat.

Vi var fortsatt i seilskutetiden, og om kvelden lå Arne og tenkte på de flotte skutene og om da han et par år tidligere hadde lært å svømme. Han var vel rundt 8 år, og skulle han få lov til å gå ned på kaia å se på skutene, så måtte han raskt lære seg å svømme. Det var Bjarne Markussen som ble hans læremester i svømmekunsten. Bjarne var en god barndomsvenn. Han var litt eldre enn Arne, og tok seg gjerne av de som var yngre. Han ble politimann og satt også i kommunestyret. Svømmetrenin- gen foregikk med snor rundt magen, og Bjarne viste hvordan svømmetakene skulle gjøres. Så kom den lykkelige dagen da Arne kunne gå til faren å si at nå kunne han svømme. Du får hoppe uti her da, sa faren. Dermed hoppet Arne utfor kaikanten, men for sikker- hets skyld med en tynn line rundt livet, som Bjarne holdt godt tak i. Etter dette hadde han fått lov å gå ned på kaia.

Etter første uke fikk Arne lov til å komme på kjøkkenet, og han husker godt at det på kvelden kom karer som samlet seg der. En mann, som nok var kommunist, fortalte skrekkhistorier fra Russ- land og hvilke revolusjonerende forhold som var der. Arne ble stor i øynene og nærmest stiv av skrekk av det bildet som ble teg- net. For en liten gutt på ti år for- tonet dette seg som nokså skrekk- inngytende, og han turte nesten ikke gå å legge seg. Den første uken hadde gått noe langsomt men greit. Arne gjorde ærender og ble nærmest som gårdsgutt å regne på Lazarettet.

Besøk på rommet
I den andre uken ble en pike i 12-årsalderen lagt inn, også hun med mistanke om difteri. Arne tror ikke at det ble konstatert difteri hos noen av dem. Han hus- ker godt at det var mye snakk om hvorvidt de, en gutt og en pike, kunne dele rom, men etter nøye overveielse, og hans unge alder tatt i betraktning, kom man fram til at det måtte være i orden. Vi var ikke så fremmede for hver- andre den gang, som nå, forteller Arne. Det var hyggelig å kunne dele rom, og dagene gikk straks litt raskere. Besøk fikk de også, til tross for smittefaren. Besøkende måtte imidlertid stå utenfor vin- duet på en planke nede i gården. Der sto de da om aftenen og snak- ket gjennom vinduet. Smitterest- riksjonene var ganske strenge, og de fikk ikke ta imot besøk på rom- met. Vel, det ble ikke overholdt helt. Faren til piken var bruvakt på kanalbroen like ved. Det var sveivebru den gangen, og han sveivet opp brua når det kom båter som skulle igjennom. Når jeg kommer opp på brua, så blåser all smitte bort, pleide han å si. Foruten en mann som døde av tuberkulose, var barna de eneste pasienter. Hjemme var de nå i full gang med å røke og desinfisere leiligheten før han kom hjem.

Heste
Arne ble i alle fall frisk og vel hjemme igjen fortsatte livet som før. Den gangen moret vi oss med å lage sirkus, forteller han. Vi holdt til i hagen hos Gerner hvor det lå et lysthus. Hit hentet vi hester fra stallen, og her lagde vi en "manesje", hvor vi leiet hestene rundt. Vi fant på mye gøy, ler Arne ettertenksomt. Og alle mød- rene i gata kom og klappet og synes vi var flinke. Det kostet selvsagt noen ører for å "komme inn" og se på sirkuset vårt.

Hestepasser til København
Kjennskap til hester gjorde også at han og vennen Lauritz Brandstrup vinteren 1924 fikk oppdrag med å levere hester. Faren til Lauritz var grossist innen hester. Det var streik og hestene kunne ikke skipes med båt. Nå måtte de fraktes med jernbanen til Danmark via Sverige. Arne og Lauritz fikk oppdraget med å være hestepasser for de 16 hestene som skulle fraktes til København.

De var 16-år, men den gang nesten som voksne å regne. Reisen tok tre dager, og tiden måtte de tilbringe i hestevognen. Her over- nattet de også. Det var midt på vinteren og det var så bitende kaldt at vannet til hestene frøs til is. Dette var et godstog,som kunne stå stille i flere timer på stasjonene det stoppet ved. Under oppholdet sprang guttene og hen- tet varmt vann som de brukte til å tine det som var frosset. Slik fikk de gitt hestene vann. Konduktør- vognen var varm og god og ved lange opphold byttet de på å løpe bort dit. En gang rakk ikke Arne tilbake før godstoget satte seg i bevegelse. Han måtte derfor slen- ge seg på i fart og ble stående og hutre mellom to vogner helt til neste stopp. Det er ikke rart at han ikke glemmer den turen.

Godt og være fremme, men ...
Framme i København fikk de levert hestene. Da hestene kjente lukten av stall, ble de vill av begei- string. Det var et godt øyeblikk å være vel framme, for både hester og hestepassere. Nå ville guttene få seg losji for natten, men overalt ble dørene stengt. De luktet bok- stavelig talt hest! Til slutt ble de tatt inn i varmen ved Frelsesar- méens overnattingssted, men klærne som de sto i måtte de legge igjen ute på verandaen. Heldigvis hadde de koffert med ekstra tøy med seg. Arne og Lauritz beholdt vennskapet, også etter at Lauritz flyttet til Oslo. Han omkom senere i en brann. Det skulle være selskap i Oslo og mange gjester var invitert. Der skulle også Arne og konen ha vært, men måttet avlyse på grunn av sykdom.

Man måtte ha godkjenning i passet for hver enkelt reise som skulle tas. Den 21. januar 1924 fikk Arne godkjenning ved stempel gjeldende i en måned for den fore- stående hestetransporten. Her ser vi passbildet (til v.) og hestepasset utstedt ved Moss politikammer.

Da de kom til Helsingborg, måtte alle hestene over i samme vogn. Til nå hadde de vært fordelt på to vogner. Nå ble det så trangt at de ikke lenger kunne være i hestevognen. De fikk dermed kjøre med lokomotivet inn til København. Det var stor stas for oss gutter,
sier Arne. Moss, Stockholm, Frankfurt, Stockholm igjen og tilbake til Moss for å etablere sitt spesielle tepperenseri

Arne W. Nilsen dro tidlig ut. Etter et par år som gartnerlærling, dro han som 17-åring først til Stockholm hvor han gikk i farge- lære i sin tantes indigofargeri. Etterpå ble det Frankfurt i Tysk- land hvor han jobbet på fargeverket til Hoechst, en farge- og medi- sinfabrikk med over 12.000 an- satte. Her gikk han i lære og lærte om rensing og farging. Etter Tysk- land dro han tilbake til Stockholm. På den tiden var det atskillig strengere krav til arbeids- og opp- holdstillatelse i de nordiske landene, men han fikk ordnet med de nødvendige papirer.
Etter et par år i Sverige vendte han hjem igjen.

Et eksklusivt renseri, vaskeri og fargeri
Han kom tilbake til Moss i 1934. Da var han en flott ung mann på 26 år, som straks gikk i gang med sin egen forretning. Alene åpnet han sitt eget teppe- renseri i Prinsens gate, Arne Nilsen tepperenseri. Han ansatte 6-7 per- soner og de hadde også en vise- gutt. Han fikk mesterbrev ca. 1936. Firmaet hadde en policy om at de skulle kunne levere spesielle pro- dukter av høy kvalitet. Han tok patent på flere produkter, hvorav noen som ble solgt til Tyskland. Deretter gikk det slag i slag og mange spesialoppdrag fulgte. Både Kunstindustrimuseet og andre som har hatt behov for et spesialrenseri har gjennom årenes løp henvendt seg til dette, ikke så store, men eksklusive renseriet. På Norrøna gjør de mye som få andre kan, for eksempel er faner og flagg ingen enkel sak. Kjemisk rensing er vanskelig, og man er på grensen til det som går an.

Arne Nilsen har gjennom et meget langt yrkesliv også vært læremester for mange andre, ikke minst sønnen Kåre, som nå bestyrer Norrøna tepperenseri. For sin innsats innen yrkesopplæring i bransjen, fikk Arne i 1973 kongens fortjenestemedalje i gull. Plaketten henger på Norrøna, hvor han helt opp til nå har vært nesten daglig. Han har lenge vært Norges eldste aktive mester.

Arbeidet med tepperenseriet gikk bra, men så kom krigen. Arne har alltid vært forutseende og har dertil tatt sine forhåndsregler. Før krigen hadde han lagret fargestof- fer og utstyr, slik at de kunne klare seg gjennom krigen.

Krigsoppgjør
Det skjedde mye under krigen og man glemmer også en hel del fra den tiden. I forbindelse med oppgjøret etter krigen var Arne politimann. Til sammen var det rundt 160 politifolk som var med i styrken som skulle arrestere nazis- ter og rydde opp. De skulle arres- tere alle krigsforbrytere og hadde mye å gjøre.

Arne snakket godt tysk og had- de fått en hel del med oppgjøret å gjøre. Han var også lagfører for en tropp. De arresterte nazister og alt gikk forbausende stille for seg. Krigstidens ordfører Valborg ble også arrestert. Slike episoder var svært triste, forteller
han. De måtte hjem til folk og der satt familiene med barna. Men arresteres måtte de. En dag skulle de arrestere Grosch. (Skribenten har her valgt å tilkjennegi navn da Valborgs og Grosch' tilknytning er kjent i mos- sehistorien fra tidligere.)

Politikorpset var stasjonert på Noregården. Alle hadde fått ins- truks om hva de skulle gjøre. Det var en hel tropp med maskinge- værer som denne dagen omringet Nyquistgården. Ytterdøra ble sparket opp og inn stormet kompaniet til Nilsen. Der fant de ingen, fuglen var fløyet! Plutselig hørte de lyder fra rommet innen- for. De stormet inn og rev opp skapdøra hvor lydene kom fra. Der sto det en mann – godt i farta og livredd. Vi så sikkert veldig morderiske ut der vi sto, sier Arne. Med maskingeværer og det hele, men ikke et skudd ble løsnet. Mannskapet ble imidlertid så lat- termilde at etter et par sekunder så brølte de ut i latter. Grosch hadde mange kontakter og var venn med flere kjente personer, blant annet flypionér Bernt Balchen (1899- 1973). Balchen ble amerikansk offiser i 1941 og organiserte flere allierte operasjoner mot Norge og Skandinavia. Politistyrken fikk imidlertid aldri tak i Grosch,   men senere ble han funnet og arrestert ute på Hvaler-øyene. Han sonet dommen sin i fengselet i Moss.

Rammet av brann
Etter krigen ble firmaet en mai- dag rammet av brann. De hadde akkurat fått betalt for modernise- ring av maskiner og betalt siste byggmester for utbedringer da ulykken var ute. De hadde mye tøy som skulle ha vært levert ut, og det var ikke helt fritt for at enkelte kunder
prøvde seg på en høyere erstatning enn hva de hadde krav på. Men det nyttet ikke. Vi hadde meget flinke med- arbeidere som hadde god oversikt over kundenes innleveringer. Driften måtte imidlertid innstilles en stund og de delte derfor over- skuddet med alle ansatte.

Familie
Arne giftet seg i 1936 med Gretha. Som moren var også hun svensk. I 1938 fikk de datteren Ulla, etterfulgt av Kåre i 1944. Bar- na vokste opp i Skolegata. Huset var bygget ca. 1922. Gretha døde og i 1996 giftet Arne seg på nytt med Kari Kaasen, datter av Pål Kaasen, som i mange år hadde vært bestyrer på en ranch i Australia. Gjennom nabo- skap på landstedet på nordre Jeløy hadde de kjent hverandre i over 30 år. Kari gikk bort i 2005, 81 år gammel, og Arne tenker mye på henne og den gode tiden de fikk sammen. Han minnes alle de fine turene de tok. De kjørte lange turer nedover i Europa og hadde det hyggelig og fint sammen. Kari var ei kjekk dame, pen også, sier Arne. Vi var meget gode venner og hadde mye gøy sammen. Hun var veldig gamel og en fantastisk kamerat

• Forrige
• Neste