Strandsitteren artikler

Militær aktivitet på Jeløy gjennom århundrene

Militær aktivitet på Jeløy gjennom århundrene
Av Morten Edvardsen

Jeløy er kjent som den fredelige, frodige øya, med de fine gamle herregårdene, kulturland-skapet, badestrendene og de trivelige boligområdene. Men det har ikke alltid vært slik. Det er seks - i dag historiske - perioder, forhold og anlegg som skal løftes litt fram her; stasjonering av dragoner på 1700-1800-tallet, den optiske telegrafen, Orkerød skanse fra 1903-1905, feltartilleri på Reier, den tyske ”Atlanterhavsvollen” under okkupasjonen 1940-45, og marinens torpedostasjon på Tronvik.

Dragoner
Dette var hærens ”lette tropper” som kunne flytte seg raskt fra et sted til et annet. De var relativt lett bevæpnet, med karabiner, pistoler og sabler. De flyttet seg på hesteryggen, men kjempet - i motsetning til kavaleriet - helst tilfots, på bakken. Organisasjonsmessig var de gjerne (i Norge) tilknyttet kavaleriet. (Referanse 1)

 

 Dragoner anno 1763. (4)

Norske dragoner, herunder 2. Søndenfjeldske Dragon-regiment, var i stor grad aktive under Carl XIIs inntog i Østfold og Akershus i 1716, men vi har ingen holdepunkter for at disse hadde kvarter på Jeløya på den tiden. Derimot finner vi at dette regimentet under sin sjef Carl von Wilster, hadde kvarter på Moss omkring 1760. Wilster var født i Glückstadt 1698, døde i Kristiania 1776. Han var oberst og sjef for regimentet fra 1761 til 1765. Han ble for øvrig generalmajor i 1762. (2)

Ørnulf Ree omtaler Nes-gårdene på Jeløy som ”dragon-kvarteret”. (3)

Det er noe uklart hvor lenge dragoner hadde kvarter eller ekserserplass på Jeløy, men ifølge samme kilde, ble det holdt manøvrer på Nes så sent som på 1850-tallet.

Den optiske telegraf
Samband med optisk telegraf ble etablert under Napoleonskrigene i mange deler av Europa. En optisk telegraf består av to rær på en horisontal mast.

Systemet var oppfunnet av franskmannen Claude Chaffe i 1792. Danmark-Norge, så vel som andre nasjoner, var raske med å ta prinsippet i bruk. Den første linjen mellom Fredrikstad og Kristiania ble etablert i 1808, med en modifisert løsning konstruert av landmåler og kaptein Ole Ohlsen fra 1807 (5). En stasjon sto på Rødsåsen på Jeløy.

Systemet ble utvidet i årene frem mot 1814, hvor de første linjene rundt Kristianiafjorden ble utvidet til et samband langs kysten til Bergen i vest og Namsos i nord. Systemet ble i Norge kalt ”klaffe-telegrafen”. Den besto av en vertikal mast på ca 16 meter med to horisontale rær, med i alt seks trefjeler som kunne stilles i ulike posisjoner. Fjelene var malt sorte eller hvite, avhengig av hva som var best å se fra nærmeste stasjon. I alt 229 ulike tegn kunne sendes. En testsending fra Stavern til Kristiania i 1808 tok 75 minutter.

Stasjonene ble reist på mange av de gamle vardeåsene, hvor det erfaringsmessig var direkte sikt fra en stasjon til en annen, men varierende med tåke, regn og snø, og tid på døgnet. Ifølge en kartskisse tegnet av ingeniøroffiserene Gløersen og Juell fra 1810, mottok den optiske telegrafen på Rødsåsen mottok signaler fra Hvaler eller Fredrikstad via Vardeåsen ved Larkollen, og sendte de videre til Kristiania eller marinens hovedbase ved Stavern, via Haraldsfjellet på Hurum eller Høienåsen ved Svelvik.

 

Den optiske telegraf (6) Haraldsfjellet på Hurum eller Høienåsen ved Svelvik. (6)

Et annet kart viser at det var stasjoner både på Rødsåsen, ”Signalodden” på Nestranda og Bevøya, i en linje nordover på Oslofjordens østside. (7)

Stasjonene var gjerne bemannet med utkommanderte matroser i Kystvernet og ledet av en skipper, styrmann eller los. Mannskapene var alle i uniform, i tilfelle de skulle bli angrepet og tatt til fange av fienden (britene).Systemet var kostbart, på det meste var 1100 mann engasjert på 175 stasjoner. Etter freden i 1814 ble behovet mindre for dette militære sambandet, og systemet ble avviklet. (5)

Orkerød skanse
Skansen hører med blant de mest kjente nyere kulturminner på Jeløya. Dels fordi den ligger sentralt på øya og samtidig knyttet til et turveinett, dels fordi dette forsvarsanlegget fra de dramatiske årene rett før 1905, er pent og korrekt restaurert. Skansen var en ”forberedt artilleristilling” for to kanoner, med en liten beskyttelsesvoll og fire dekningsrom for mannskaper. Den ligger sørøst for Jeløy kapell, og orientert mot sørøst, hvor man ventet en svensk invasjonstyrke. Det er skrevet en god del om skansen på Orkerød , du finner informasjon om skansen(e) bl a. på fire steder på nettet.

(8) (9) (10) (11) Vi vil derfor ikke gjenta alt for mye her. Førstelinjen i forsvaret mot Sverige omkring

 

Svensk invasjonsplan 1905, utsnitt (12)

1900 var ”Glommalinjen”. Batteriet på Orkerød inngikk i en sekundær linje sammen med tilsvarende artilleristillinger ved Bjørnåsen (Torbjørnsrød) og Verksåsen på fastlandet. Planen var klar; tilsammen skulle skytset i disse stillingene stanse en svensk landeveis fremrykking i området mellom Oslofjorden og Vansjø. De tre stillingene på Moss skulle samvirke og støtte hverandre, med Bjørnåsen-batteriet som hovedstilling.

Men batteriet skulle også danne et et forsvar mot et svensk angrep sjøveien mot Værlebukta. Det har senere vist seg at nettopp et angrep sjøveien mot Værlebukta og landsetting av en mindre styrke ved Moss, inngikk i den svenske oppmarsjplanen fra 1905. (12)

Orkerød var ferdig anlagt i 1902, og det ble trent i stillingene både før og etter 1905. Kildene oppgir at batteriet omfattet 2 offiserer, 3 underoffiserer og 58 mann, samt 45 hester. Når skytset var kjørt på plass i skansen, lå trenet med hester nordover mot Ramberg, det som i dag er Jeløy kirkegård og jordene nord for kirkegården. Ved langvarig beredskap, skulle mannskapene innkvarteres på gårdene Søndre og Nordre Ramberg.

Batteriet lå organisert under Posisjonsartilleribataljonen, opprettet i 1902 og nedlagt i 1915. ”Posisjonsartilleriet” var både med hensyn til kaliber og mobilitet en mellomting mellom det høyst mobile feltartilleriet, som fulgte de andre av hærens avdelinger i felt, og det helt stasjonære festningsartilleriet. Flere kilder oppgir at batteriet var bemannet i løpet av 1905, men Erik Fundingsrud, som har undersøkt bataljonens historiske dokumenter nærmere, bestrider dette, det var ikke ressurser til dette i 1905. (13)

Avdelingen ble opprettet spesielt for å sperre tilgangene til Kristiania. Det ble innkjøpt i all hast i 1901 åtte franske 10,5 cm Schneider-Canet og i 1903 atten belgiske 10,5 cm Cockerill-Nordenfeldt. Dette var topp moderne, hurtigskytende og effektive skyts pr 1905. I følge minst en kilde, var kanonene som var disponert til Orkerød av typen Cockerill. Kanonen hadde en skuddvidde på 7200 m, vekten av prosjektilet var 16 kg, skytsets lengde var 8, 6 m, dets vekt var 3,13 tonn.

Våpen til nærforsvar
Men selve batteriet var ikke nok, det trengte et nærforsvar. Tre infanterikompanier var avsatt til nærforsvar av stillingen, øst, sør og vest for skansen. I tillegg inngikk to moderne mitraljøser i posisjoner foran skansen. (Hotchkiss, 6,5x55 mm, Modell 1898, produsert av Kongsberg våpenfabrikk på lisens fra Frankrike i årene etter 1899).(15)

 

På skytebanen med Hotchkiss M/98 mitraljøse, 6,5x55 mm (FMU- Billedarkivet)

En egen observasjonspost var stasjonert på Rødsåsen sørvest på øya. Postene og alle tre batteriene hadde internt telefonsamband ved hjelp av det sivile nettet, skjøtet på med feltlinjer. Det var gjort forberedelser til å låse kanalbrua i åpen posisjon, samt forhugninger av trær på alle veier opp mot batteriet. På bysiden var det gjort tilsvarende forberedelser til hugging av skog for å ha klare skuddlinjer, dessuten forberedt lyskastere og belysning av viktige fastmerker, som piper og kirkespir, ved et eventuelt nattangrep. Om et kraftig angrep kom sjøveien, opp Kristianiafjorden, var det forberedt evakuering over Sundet mot Kambo - og omvendt - om angrepet kom fra landsiden, skulle evakueringen kunne skje gårdsveien ned mot Fuglevik og over mot Drammen på lektere og buksérbåter.

I sum ble dette en omfattende forsvarsplan og - tiltak på Jeløya, i den spente perioden med unionsstrid og selvstendighetskamp. (10) (11) (16)

Reier som base for utprøving av feltartilleri.
Mindre kjent er det at deler av Reier på Jeløya ble benyttet for utprøving av feltartilleriet mellom 1. og 2. verdenskrig. Det eneste spor i dag fra dette, er en kanonstilling i betong ved stranda på Hesteberget

Kanonstilling på Hesteberget. Ca 4 m i diameter. (foto: Forfatteren 2016

Mange har nok feilaktig trodd at dette var noe fra siste krig, men denne ble anlagt så tidlig som i 1920, og er en såkalt krinolineaffutasje, eller støpt fundament for en feltkanon. (17)

Denne ble spesielt benyttet for testskyting mot ballonger og luftskip, datidens store trussel fra lufta! Stillingen på Hesteberget er vel fire meter i diameter og 90 cm høy. Noen kanoner skulle kunne skyte fosforgranater for å antenne gassen i luftfartøyer. Etter ulykken med zeppelineren Hindenburg i New Jersey, USA i 1937, dalte interessen for luftskip svært mye, både til sivil og militær bruk. En slik anti-ballong-kanon (7, 5 cm Puteaux) sto montert på Høytorp Fort i Mysen fra 1920 til 1939. (18)

“Festung Norwegen”
Moss og omegn hadde ikke spesiell stor militær betydning under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-45, før etter de alliertes invasjon i Nord-Frankrike i juni 1944. Da begynte tyskerne å sende sine troppestyrker og utstyr tilbake til Tyskland for å delta i forsvaret av ”das Vaterland”. Moss ble først en sentral innskipningshavn for tyske styrker og materiell, og senere en like sentral utskipningshavn, lokalforsvaret av tyske fartøyer og havne-anlegg, mot allierte flyangrep og lokal sabotasje, ble viktig. En kilde (19) oppgir følgende tyske anlegg på Jeløya: 10 maskingeværreder, 30 middels tunge og lette luftvernkanoner, 1 artilleristilling (Renneflot), 3 piggtrådsperringer, 5 skyttergraver, 3 lytte-, peile- og observasjonsposter.

 

Tysk piggtrådsperring langs Vårlistranda på Jeløy. 1941 - 45. (Østfold fylkes bildearkiv)

Torpedostasjonen på Tronvik
Marinens prøvestasjon på Tronvik er også blitt historie, men bygningene står der fortsatt. Det er nok ikke alle blant øyas yngre befolkning som vet hva det spesielle tårnbygget var.

Anlegget er også langt eldre enn man skulle tro.Det ble bygget i 1916 som en praktisk ”skytebane” for utprøving og kalibrering av marines torpedoer,og underlagt Marinens hovedbase, Karljohansvern,i Horten. (20)

Norge var tidlig ute når det gjaldt utvikling av torpedovåpenet, det var et sjømilitært stridsmiddel som var typisk defensivt og relativt rimelig i anskaffelse. Marinen fikk verdens første torpedobåt

(”Rap”) levert fra England i 1873 - og rapp var den etter datidens standarder; gjorde nærmere 15 knop. Fram mot 1905 hadde Norge 26 sjøgående, men dampdrevne torpedobåter. Undervannsbåter var også et ganske nytt våpen, og Norge fikk sin første i 1909. Torpedoer ble snart ubåtenes viktigste våpen. (20) (21) (22) Alternativet til båter, både over og under vannflaten, var landbaserte torpedobatterier. Norges to første ”torpedofort” ble i aktiv tjeneste fra 1901, herunder Nordre Kaholmen ved Oscarsborg.

Torpedoer til både ubåter, torpedobåter og landbatterier måtte utvikles, testes og vedlikeholdes. Marinen trengte en ”bane” hvor de kunne skyte ut torpedoer, uten sprengladning, for sjekk av fram Kald ”T1” skytes ut 02. juni .1949. (20)driftsmaskineri og styreinnretninger (gyroer).

I 1916 ervervet Sjøforsvaret land ved Tronvik på Jeløya (21), og anla en bane i nord-nordøstlig retning i sjøen mot Rambergbukta og forbi Flantorsk. Den tyske krysseren “Blücher” fikk nådestøtet ved Oscarsborg 9. april 1940 av to 40 årgamle torpedoer av typen “Whitehead VD”, som nok har blitt testet og kalibrert mange ganger på banen ved Tronvik. (22)

Banen var markert med bøyer og gulmalte varselskilt i en strekning på ca 3300 meter. Det var kun torpedoer uten sprengladninger som ble prøveskutt fra Tronvik. Når det ble sjøsatt en torpedo, ble det varslet med rødt signalflagg ogsirene fra observasjonstårnet. Torpedoens gyro var innstilt på å gå en bestemt strekning, deretter stoppet motoren, ballastvann ble automatisk pumpet ut av et ”blåsehode” og sylinderen fløt opp til overflaten. Der ble den liggende og duppe i overflaten inntil vaktbåten kom ut fra stasjonen og tauet torpedoen tilbake. Torpedoen ble deretter heist igjen opp i skyteskuret med kjettingtaljer.

Retning, lengde, dypde og fart ble målt under prøvene, og disse var viktige data for kalibrering av gyro, mv. Observasjonstårnet på Tronvikstasjonen ble ombygget ca 1954. Et skråfoto (Østfold fylkes billedarkiv) tatt av Widerøes Flyveselskap 14. oktober det året, viser både det gamle tårnet og et selvstendig nytt tretårn ved siden av, det som vi ser der i dag.

Det hendte jo at gyroen ”slo seg vrang” og torpedoen kom på avveier. Jeg husker at jeg som gutt, dvs en gang på begynnelsen av 1960-tallet, våknet en høstnatt i hytta nede ved sjøen i Fuglevik, av motordur, stemmer og lyskastere langt inne på grunna. Mannskaper fra marinebasen i Horten lette etter en torpedo som var kommet på avveier og som de fant inne på leira innenfor Skjæret (Flantorsk).

Stasjonen testet alle de nye typer av torpedoer som marinen anskaffet i årene etter 1945. Torpedostasjonen ble endelig nedlagt i 1979, og arealet med bygninger og kai ble solgt til private.

 

Torpedostasjonen på Tronvik og skytefeltet mot NNØ. Skytebane lagt inn av forfatteren på Moss kommunekart sin 3D-løsning (NORKART 2016)

 

Referanser:

(1) Dragon. Svensk Wikipedia (lest 27.12.16): https://sv.wikipedia.org/wiki/Dragon_(soldat)

(2) Anker, C J, 1885. 330 norske, norskfødte eller for nogen tid i den norske armé ansatte generalspersoner 1626 - 1883, Cammermeyer, Kristiania:12. http://old.genealogi.no/kilder/mil/c_j_anker_1885/Innhold, Forord, Arbeidetsplan, kilder, ArmeensbestanddelerOCR.pdf

(3) Ree, Ø, 1947. Varna skipreide: - -, eget forlag: 370

(4) Aagaard EC, 1992. Den norsk hær: Uniformer i dansketiden: 14. http://www.nb.no/nbsok/nb/5e9fc5f787568e23baaefe6563d738f5?index=42#15

(5) Risør museum 1995. Den optiske telegraf. http://www.ludvigsen.hiof.no/webdoc/mastetelegrafen/optigraf.html

(6) Wikipedia: Optisk telegraf (klaffetelegraf) tegnet av telegrafbetjent Hans Gløersen under Napoleonskrigene. Kilde: Harald Rinde: Et telesystem tar

form 1855-1920, Gyldendal 2005, Her hentet fra Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Optisk_telegraf

(7) Moss Magasin 2001. https://www.yumpu.com/no/document/view/18591678/fra-moss-home/11

(8) Orkerødbatteriet. Wikipedia 2016: https://no.wikipedia.org/wiki/Orkerødbatteriet

(9) Orkerød skanse. Lokalhistoriewiki 2014: https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Orkerød_skanse

(10) Orkerød skanse. Moss byhistorieleksikon 2014: http://www.mossbyleksikon.no/index.php?title=Orkerød_skanse

(11) Skansene i Moss. Norges Forsvarsforening 1986: http://www.forsvarsforeningen.no/lokale-foreninger/ostfold?id=141).

(12) Berg, R 2001. Norsk forsvarshistorie, Bind 2: 281

(13) Fundingsrud, Erik 2016, pers. medd.

(14) Beskrivelse af 10,5 cm positionskanon L/28, system Cockerill-Nordenfelt, Forsvarsmuseets bibliotek, Akershus

(15) Kongsberg våpenhistoriske forening. http://www.kvf.no/vaapen.php?type=MG&weaponid=MG0002

(16) Orkerød-batteriets håndbok. Forsvarsmuseets bibliotek, Akershus

(17) Fundingsrud, Erik, Knut Grenå, 2016, pers. medd.

(18) Høytorp fort. Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Høytorp_fort

(19) Lindman, Knut og E Ree-Pedersen (red), 1999. Motstandskamp og dagligliv i Mosse-distriktet 1940-1945, Hjemmefrontens Venner: 300-302

(20) Marinemuseet. 2016. Torpedo. Reglementsbiblioteket. http://www.forsvaretsmuseer.no/index.php/Marinemuseet

(21) Tronvik torpedostasjon . Moss byleksikon 2014. http://www.mossbyleksikon.no/index.php?title=Torpedostasjonen

(22) Forsvarets museer, 2016. Oscarsborg, http://www.forsvaretsmuseer.no/Oscarsborg/Utstillingene/Torpedobatteriet

 

Tårnet sto før på toppen av skyteskuret. (Ukjent) Torpedostasjonen i mellomkrigsåra. (Ukjent)

 

Mannskapet på vaktbåten ”S.M.4” har fisket opp en torpedo fra ”testbanen” (Forsvaretsmuseer.no/Marinemuseet/Dokumentasjonssenter/Foto-og-filmarkivet)