Strandsitteren artikler

Persilfabrikken

PERSILFABRIKKEN
av Kjell Henriksen

"Den nye vaskemetode med det selvvirkende vaskemiddel Persil forenkler vasken til det mindst mulige og sparer tid, arbeide og brændsel og skaaner tøiet. Tænk bare paa den gammeldagse vaskemetode, dens slit og stræv med sæpe, børste og vaskebræt og flere gangers koking! Den var opslitende for husmoren og ødelæggende for tøiet.

For at faa tøiet blændende hvitt og rent, behøver De nu bare at op- løse en pakke Persil i koldt vand, lægge vasketøiet i denne opløs-ning og koke det ett kvarter. Tøiet er da ferdig til at skylles. Vasken gaar som en lek, naar man bruker Persil. Pris for stor pakke 50 øre, min- dre pakke 35 øre. Faaes kun i originalpakker, aldrig i løs vekt." Annonser som ovenstående kunne forbrukerne finne hyppig i dags- og ukepresse i perioden 1920 til 1930, da firmaet Henkel & Cie. A. G., Düsseldorf, solgte sine produkter i Norge ved egne reis- ende. Fra 1924 opprettet den tyske bedriften et agentur i Oslo, som i 1930 gikk over til et aksjeselskap, A/S Henkel, med en aksjekapital på 50.000 kroner. Av denne aksje- kapitalen tilhørte 98% Henkel & Co. A/S i København, som igjen var et datterselskap av det tyske hovedselskapet. Firmaets produkter var Persil, Henko og Ata, samt et produkt for oppvask og rengjøring, IMI.

Persilfabrikken på Moss – hilsen fra bedriften i 194 

Konsesjon i Norge
I lengre tid hadde bedriften planer om et norsk fabrikkanlegg, idet hovedmengden av leverte produkter ble produsert i Køben- havn. Ved kongelig resolusjon av 23. desember 1937 fikk A/S Henkel konsesjon for fremstilling av vaskemidler i Moss. I bestemmel- sene var tatt inn at selskapet ikke uten Handelsdepartementets sam- tykke kunne produsere annet enn de tidligere nevnte produkter. Heller ikke måtte produksjonen overstige 850 tonn årlig med hensyn til Persil og Ata, mens Henko og IMI fikk en grense tilsammen på 350 tonn.
Konsernets øvrige bedrifter i andre land måtte som et vilkår for konsesjonen forplikte seg til ikke å eksportere til Norge samme type vaske- og rengjøringsmidler som bedriften i Moss produserte.

Etablering i Moss
Byggingen av fabrikken i Værftsgaten fant sted 1938/39. I mars 1939 kom bedriftens store dampkjele sjøveien til Moss fra Düsseldorf. Maskinen var så stor at flytekranen tilhørende Moss Værft & Dokk måtte tas i bruk for å få den i land. Dampkjelen var 6 meter lang, mer enn 2 meter bred, 3,5 m. høy og veide over 20 tonn.

I juni var det så klart til prøve- drift/driftstart i den nye fabrikken, og i august kunne innbyggerne i Moss se ordet PERSIL «stråle høyt oppe på sydveggen i rødt neonlys». Lyset var synlig over hele byen.

Bedriften på Jeløy forandret navn til Persilfabrikken A/S. Aksjekapitalen ble forhøyet til 1 million kroner (2.000 aksjer à kr. 500), der moderfirmaet overdro sine aksjer til det sveitsiske sel- skapet UMA A. G. Dette eide da 1798 aksjer, direktør ved Persil Sten Stensby hadde 201 aksjer, mens 1 aksje tilhørte h. r. advokat Elster-Jordan.

Krigsårene
Persilfabrikken fikk egentlig en produksjonsbegrensning i konse- sjonsbetingelsene, der myndig- hetenes godkjennelse måtte inn- hentes for en produksjon større enn 1.200 tonn. Imidlertid var be- driften bygget for en maksimal produksjon av ca. 6.000 tonn, med mulighet for å øke kapasiteten til ca. 10.000 tonn. I 1939 var det totale norske forbruk ca. 6.700 tonn, som var nær en fordobling i løpet av fem år. Denne produksjonsbegrensningen ble tatt bort under krigen«etter påtrykk fra tyskerne». Samtidig førte råstoffmangel til at grønnsåpe ikke lenger var å få, og produksjonen ved Persilfabrikken nådde allerede i 1941 over 7.000 tonn vaskepulver. At bedriften i praksis var eller i det minste ble betraktet som tysk, førte til at noen mosseborgere alle- rede tidlig i krigsårene dannet en liten gruppe for å få de utenland- ske aksjene over på norske hender. Persil var en stor og viktig skatteyter for kommunen, selv om 10% av inntekten ble beskattet i hjemkommunen Oslo. Gruppen mente at salget kunne svikte på grunn av bedriftens tyske tilknytning med derav følgende nedgang i skatte- inntekter.

Gruppen besto av Henry Jacobsen, som etter krigen ble ord- fører, h. r. advokat Jens Fr. Gal- tung, sorenskriver Tarald Lunde- vall og ing. Robert Rafn. Av hensyn til kommunens behov for skatteinntekter, lovet lokale kapitaleiere å stille nødvendige midler til rådighet. Imidlertid fant grup- pen det nødvendig å vente på krigens slutt.

Under forvaltning
I en utredning høsten 1945 tok sorenskriver Lundevall for seg den juridiske situasjon for Persilfabrikken. Hans konklusjon var at hverken de allierte eller de norske myndigheter hadde rett til å kon- fiskere bedriften eller innsette forvalter for Persil, basert på fir- maets sveitsiske hovedeierskap. I oktober var så Galtung og Stensby i Stockholm, der de møtte lederen for det sveitsiske selskapet. To måneder senere hadde advokat Galtung på vegne av de lokale interessentene oppnådd kontrakt med UMA om kjøp av bedriften. Det viste seg imidlertid raskt at statlige organer så annerledes på eierforholdene enn Galtung og hans klienter.

Allerede før tyskerne forlot Norge i 1945, opprettet norske myndigheter ved en provisorisk anordning av 9. mars Direktoratet for fiendtlig eiendom. Direktoratet fikk vidtgående fullmakter til å forvalte det som etter loven var å betrakte som fiendtlig eiendom. Ved årsskiftet 1945/46 mente direktoratet å ha tilstrekkelig informasjon til å fastslå at aksjene i Persil var tyskeide. Den 21. januar 1946 bestemte Direktoratet at Persilfabrikken A/S skulle settes under forvaltning som fiendtlig eiendom. De aksjene som var på norske hender, betraktet Direktoratet som tysk kontrollert, og det overtok dermed forvaltningen av samtlige aksjer i selskapet. Fra sveitsisk hold kom straks protester, som Utenriksdepartementet avviste.

Kort tid etter ble det danske firma Henkel & Co. i København satt under administrasjon av dan- ske myndigheter etter loven om firmaer med tysk kapital. Også for den danske bedriften gikk protestene ut på at eierskapet var av sveitsisk opprinnelse.I Persilfabrikken i Moss ble direktør og styre suspendert, og Direktoratet for fiendtlig eiendom innsatte kaptein Knut Henrik Holtermann som ny leder. Som ny styreformann fikk bedriften høyesterettsadvokat Erik T. Pouls- son, direktoratets leder. På det tidspunktet hadde ca. 100 arbeidere og funksjonærer sitt daglige virke ved fabrikken.

Det viktigste for administrasjonen den første tiden, var å holde fabrikken i best mulig stand. Alle- rede høsten 1946 avholdt ledelsen takst over bedriftens eiendeler; det var naturlig nok meningen å avhende Persil når tiden var inne.

Hvem overtar?
Høsten 1947 gjorde Direktora- tet klart for salg. Selve avgjørelsen med hensyn til salget lå i siste instans hos Stortinget etter innstil- ling fra Handelsdepartementet.

Det var flere mulige kjøpere; bl. a. var Lilleborg en av interessentene. Lilleborg og dattersel- skapet A/S Lade Fabrikker i Trondheim dekket sammen med Persilfabrikken i Moss en vesentlig del av det norske forbruket. Her kunne det med andre ord være rasjonaliseringsgevinster å hente. Også grossister innen kolonial-, kortvare- og fargehandlerbransjen meldte seg som kjøpere, det sam- me gjorde Felleskontoret for Landbrukets økonomiske organisasjoner. Men departementet festet seg ved to hovedgrupperinger, der den ene var De norske Sæpefabrikanters Forening (eller rettere en gruppe på 27 av medlemsbedriftene) og den andre Norges Kooperative Landsforening (NKL).

Direktoratet forsøkte å få disse to grupperingene til å samarbeide. Partene innledet forhandlinger, men av forskjellige årsaker brøt disse sammen. NKL krevde 50% av aksjene, et krav såpefabrikkene mente var altfor mye. NKL produ- serte kun en tiendedel av det såpe- fabrikkenes gruppe gjorde, og føl- gelig burde andelen stå i forhold til dette. I tillegg var Sæpefabrikantenes Forening av hensyn til pri- vate kjøpmenn skeptiske til å inngå samarbeid med kooperasjonen.

Innspill fra Moss
Politikerne i Moss fulgte spent med fra sidelinjen. Allerede i mai 1945 skrev ordfører Henry Jacob- sen til Justisdepartementet om saken, der han orienterte om det som var skjedd i Moss for å få aksjene over på norske hender. Da Direktoratet for fiendtlig eiendom beslagla Persil, ble Galtung an- modet om å følge situasjonen som kommunens juridiske rådgiver. Og i februar mottok Galtung et skriv fra Direktoratet, der dette grunnet lokalsamfunnets økono- miske interesser i bedriften, lovet å holde kommunen informert før salg fant sted.
Imidlertid kom ingen oriente- ringer fra Oslo, og den 27. november 1947 vedtok så formannskapet følgende enstemmige uttalelse: "Moss formannskap henstiller til Stortinget ved avgjørelsen av spørsmålet om salg av Persilfabrikken i Moss å ta sterkt i betraktning hvilken betydning bedriften har for Moss kommune. En effektiv uttnyttelse av Persilfab- rikken betyr meget for kommunen i skattemessig henseende. Men hertil kommer at det ville være ønskelig at bedriften gis slike arbeidsvilkår at den økonomisk sett kan makte å opprettholde og utvikle sin stilling som en i sosial henseende mønsterverdig bedrift. Formannskapet finner å burde henlede oppmerksomheten på at der på initiativ av byens nuværen- de ordfører allerede under krigen ble arbeidet for å få brakt fabrik- ken over på norske hender og å få berget bedriften for Moss by»

Overdragelse
I stortingsproposisjon nr. 169 av 14. november 1947 konkluderte statsråd Lars Evensen med at "Handelsdepartementet har fun- net ... å foreslå at Persilfabrikken overdras til Norges Kooperative Landsforening under forutsetning av at denne forenings såpepulver- produksjon i Stavanger (ca. 1.200 tonn årlig) blir nedlagt..."

Direktoratet for fiendtlig eiendom (i kontraktsforslaget kalt Curator) og NKL underskrev en avtale av samme dato, der prisen for selskapets 2.000 aksjer ble satt til 1.250.000 kroner. I kjøpet inn- gikk matrikkelnummer 7 i Værfts- gaten i henhold til tinglyst skjøte av 5. februar 1938. Maskiner, verktøy, biler og varmerker medfulgte, det samme gjorde rettigheter til utnyttelse av enkelte patenter. Rå- vare- og ferdigvarelager til inn- kjøps- eller produksjonspriser kom derimot i tillegg til avtalt salgssum.

I en spesiell paragraf gjorde selger det klart at han ikke påtok seg «vanhjemmelsansvar» for de solgte aksjene. Skulle hjemmelen vise seg mot formodning ikke være i orden, forpliktet selger seg til retur av kjøpesummen, dog uten renter. Dette var en logisk passus i denne type kontrakter, det kunne jo hende at en rettssak senere ville avgjøre at norske myn- digheter hadde solgt en bedrift de aldri burde beslaglagt...

Stortingets vurdering
Taksten på Persilfabrikken 10. april 1946 lød på ca. 2,7 millioner kroner for bedriftens fysiske eien- deler. Prisen som var forhandlet mellom Direktoratet og NKL var under halvparten av takst. Og siden takst var avholdt, hadde byggeomkostningene i etterkrigs- tidens Norge steget med vel 50%. Ifølge den andre reelle interessen- ten, gruppen av såpefabrikanter, burde den virkelige verdien ligge i størrelsesorden ca. 4 millioner kroner...

Moss formannskap avga ultimo november en enstemmig uttalelse om Persilfabrikkens betydning for Moss by, uten at bestemte kjøpere ble nevnt. Da bystyret debatterte samme sak i desember, foreslo kommunist- partiet at bystyret vedtok en støtte av salget til NKL. Forslaget falt mot 9 stemmer.

Like før jul 1947 hadde Stortingets spesialkomite for industrisaker fattet sin beslutning i forbindelse med Regjeringens proposisjon: Saken ble foreløpig henlagt, og komiteen henstilte til departementet å finne en annen løsning. Og dermed ble Direk- toratet for fiendtlig eiendom sit- tende med ansvaret for Persil- fabrikken i Moss ennå en stund.

I en melding fra Industri- departementet om Direktoratets virksomhet frem til 10. september 1948, viste det seg at sum beslag- lagte eiendommer oversteg 264 millioner kroner. Den største enkeltposten dreide seg om aksjer i Norsk Hydro på ca. 53 millioner kroner, som var overført staten. I samme melding listet departe- mentet opp Persilfabrikkens historie så langt, med den interes- sante tilleggsopplysning at man regnet med at realisasjon av bedriften ville innbringe mellom 6 og 7 millioner kroner. 

Norsk til sist!
Omsider kom den endelige avgjørelsen. Norge og Sveits for- handlet årene 1949-1950 om en rekke omtvistede saker om fiendtlig eiendom, bl. a. om den allerede omtalte aksjepost i Norsk Hydro. Som et ledd i denne prossessen, godtok norske myn- digheter at den sveitsiske interessen i Persilfabrikken til- hørende UMA A. G. ble satt til avgjørelsen av den anlagte rettssaken. Prossessfullmektig for de sveitsiske interessentene var forøvrig Annæus Schjødt, mannen som var konstituert statsadvokat og aktor i straffesakene mot Vidkun Quisling og flere av hans medarbeidere.

Nye konstellasjoner
Tiden gikk, og først i mai 1949 kom en ny proposisjon, der Depar- tementet foreslo at selskapets ak- tiva og passiva skulle overdras til et stiftende aksjeselskap med en kapital på 1,5 millioner kroner. Eierstrukturen var 40% NKL, 40% Kjøpmennenes Økonomiske Fellesforetagende (KØFF), 9% Landteknikk A/L, mens staten ved Industridepartementet beholdt de siste 11%.

I møte 6. juli godkjente Stor- tinget salget. Overtagelse skulle finne sted 1. oktober 1949. Den 15. september 1949 avholdt så aksjonærene konstituerende generalforsamling i Persilfabrikken A/S. Statens representant skulle i henhold til stiftelsesvilkårene til enhver tid være formann i styret.

Tysk eller sveitsisk?
Mens Direktoratet for fiendtlig eiendom drev Persilfabrikken og samtidig forsøkte å finne passende kjøpere, forhandlet det nøytrale Sveits med USA, Storbritannia og Frankrike frem den såkalte Was- hington-avtalen om behandling av konfiskert eiendom. Også Norge sluttet seg til. Dette medførte at igjen måtte norsk øvrighet ved Industridepartementet ta forbe- hold om reversering av salget, skulle dette være i strid med en slik avtale.

I Danmark opphevet myndig- hetene etter langvarige forhand- linger administrasjonen av fabrik- ken i 1952 og anerkjente den som sveitsisk. Det samme gjorde den nederlandske stat med sin Persilfabrikk. Norge gjorde det litt annerledes, idet myndighetene solgte bedriften uten å vente på 30%. Dermed overførte Norge 1,5 millioner kroner av "nettoutbyttet ved realisasjon", som således var 5 millioner kroner, men med forbehold om tilbakebetaling dersom UMA ikke godtok ordningen. Men det gjorde det sveitsiske selskapet; vinteren 1953 frafalt UMA sitt saksanlegg.

Kari Diesen og Arvid Nilssen
I de årene eiersituasjonen var usikker, gjorde de ansvarlige sitt beste for å holde bedriftens verdier intakte. Det var vanskelige tider å få byggetillatelse kunne nesten sammenlignes med å vinne i lotteri. Persil hadde som alle andre stort behov for nyanlegg og modernisering, men begynte med å modernisere selve produksjonsutstyret isteden.

Etter hvert økte konkurransen på markedet, og bedriften tok i bruk moderne virkemidler for å kapre kunder. Et av tiltakene var en reklamefilm, innspilt senhøstes 1953, med revystjernen Kari Diesen i hovedrollen, der hun spilte en husmor, gift med Arvid Nilssen. I filmen tvilte fru Diesen på produktenes fortreffelighet, til tross for ektemannens og hennes kjøpmanns positive påstander. Tilfeldigvis var en representant for Persil der da hun diskuterte med kjøpmannen, og han inviterte henne så til Moss og en rundtur på fabrikken. Og etter besøket på fabrikken var også Kari Diesen overbevist om produktenes utmerkede egenskaper...

Mot ny eier

Smått om senn utvidet Persil bygningsmassen. I årene etter krigen og frem mot 1962 skjedde større og mindre utvidelser, bl. a. med en påbygget fjerdeetasje i 1955, et nytt lager- og ekspedisjonsbygg i 1960/61 osv. I 1967 besto fabrikken av en samlet grunnflate på ca. 5.000 kvm, samt ytterligere lagerplasser etc. på ca. 2.900 kvm. Firmaet eide også en tomt i Vålerveien. Totalt var 130 personer ansatt ved bedriften, 90 i Moss og 40 ved hovedkontoret i Oslo.

I alle disse årene hadde Lilleborg vært konkurrent. Lilleborg Fabrikker, opprettet 1897 som en fortsettelse av firmaet P. W. W. Kildal & Co, gikk sammen med De-No-Fa (De Norske Fabriker, opprettet 1912) til A/S Denofa og Lilleborg Fabriker i 1959. Og det var nettopp dette selskapet som "for å styrke norsk vaskemiddelindustris konkurranseevne overfor internasjonale konserner, og for å oppnå den rasjonalisering og effektivisering som de fremtidige konkurranseforhold vil nødven- diggjøre..." gikk inn i forhandlinger med eierne av Persil med sikte på overtagelse.

Denofa-Lilleborg
De private aksjonærene kom frem til enighet om salg ved en avtale datert 18. august 1967. I den garanterte kjøper bl. a. at Persil skulle bestå som eget selskap, og at de ansatte enten beholdt sine stillinger i Moss eller ble tilbudt tilsvarende stillinger innen Denofa-Lilleborg. Men også Staten måtte selge sine 11% av Persilfabrikken for at Denofa- Lilleborg skulle få fullstendig overtagelse. I stortingsproposi- sjon av 26. oktober anbefalte statsråd Egil Aarvik salg av Statens aksjer for en pris av vel 700.000 kroner.

Over og ut?
Bakgrunnen for salget av Persilfabrikken til Denofa-Lille- borg var å styrke norske produ- senter av vaskemidler mot de utenlandske giganter som var på vei inn i det norske marked. Kon- kurransen ble allikevel for hard, og i en omorganiseringsplan presentert for de ansatte i september 1978, varslet konsernet mulig nedleggelse av fabrikken i Moss. "Planen forutsetter konsentrasjon i Oslo og vil om den blir vedtatt, ha til følge at produksjonen i Moss blir nedlagt om ca. 3 år..."

De ansatte mobiliserte mot nedleggelse. Nedsatte arbeidstakergrupper gjennomgikk bed- riftsledelsens forslag. I løpet av prosessen fikk alle ansatte, ca. 80 personer, en avtale med bedriften om garanti for jobb enten i Oslo eller Fredrikstad. Men for Persil- fabrikken A/S i Moss var det for sent det hele endte med over- føring av produksjonen til Oslo i begynnelsen av åttiårene.

• Forrige
• Neste