Strandsitteren artikler

Da biodrivstoff var i skuddet - i dobbel forstand

Vi snakker om andre verdenskrig. I mangel av bensin ble faktisk biodrivstoff redninga for mye av motortransporten. Råvaren var knott, nevestore vedbiter, som brant ulmende i en generator montert på kjøretøyet, og utvikla gass. Men da den klart største kunden var de tyske okkupantene, ble knottfabrikkene mål for sabotasje, så også i Moss.

Av Anders Ericson

Noe industri måtte ty til knott da det ble manko på kull, for eksempel til smelteovnene på Moss Glasværk, men viktigst var vedgassen, særlig til lastebiler, busser og landbruksmaskiner. I 1940 var det bare to personbiler per hundre innbyggere her i landet, og tyskerne rekvirerte de fleste. I 1942 hadde Moss 288 generatorkjøretøy.

Kostbart og stygt
Men elegante var de ikke, for på hver doning måtte det festes en stor “koker” i stål, eventuelt på en liten tilhenger. Særlig effektivt var det heller ikke, for en tank varte bare to til fire timer, eller til 80 – 100 kilometers kjøring. Bratte og lange motbakker kunne være krevende, og av og til måtte sjåføren stoppe og røre om i “bensintanken”. Og startvansker var et stort problem om vinteren. Langs veiene var det “slaggplasser” for dumping av den utbrente massen, minst én gang under for eksempel en tur til Oslo. En generator kosta minst 3000 kroner, ofte like mye som hele bilen.

Trebitene måtte tørkes før de kunne brukes, vanligvis ved lufttørking. Det ble bygd enkle tårn eller siloer med nettingvegger, der de fylte på med fersk knott på toppen og tok ut tørt “drivstoff” i bunnen. Svartor var det foretrukne treslaget på grunn av det lave tjæreinnholdet, så filterne i generatoren ikke gikk tette så ofte.

Flere knottfabrikker
Det var flere knottfabrikker i Moss og omegn, blant annet en i Marcus Thranes vei på Høyda og en i Vogts gate. Men spesielt interessant var et anlegg i Sollisvingen i Øreveien - Folkestads knottfabrikk. Vi kommer snart til hvorfor. Fortsatt finnes det spor etter den, om enn svake. I skauen et titalls meter unna bilveien ligger ei skrinn slette, tydelig opparbeidet en gang i tida. Her sto fabrikken. Litt lenger nede i svingen kan du ta av en sti, det vil si “hovedveien” for folk på Øreåsen når de skal til og fra byen til fots. Her passerer du skråningen opp mot platået på høyre hånd.

Skriftlig dokumentasjon om knottproduksjonen i Moss er det heller ikke lett å finne. By- og industrimuseet måtte melde at de ikke hadde noe, og den er heller ikke nevnt i bind 3 av Moss bys historie, som handler om verdenskrigen. Men i boka “Motstandskamp og dagligliv i Mossedistriktet 1940-1945” kan vi i alle fall lese om slutten på knottfabrikken i Sollisvingen. For den ble sabotert, sprengt, av noen hjemmefrontfolk den siste krigsvinteren. Det skjedde 23. februar 1945. Den 12. februar 1945 brukte det nazistiske politidepartementet avisene for å advare mot sabotasjer på knottfabrikker, men det hjalp tydeligvis ikke. Herrefolket hadde nå desperat behov for drivstoff, og etter nederlag i Sovjet, Egypt og Normandie, var kanskje ikke årvåkenheten helt på topp.

Sabotasje
Det var fem mosseungdommer som, ifølge den nevnte boka “ … med pistol i beltet, syklet sent på kvelden frem mot knottfabrikken. De brakte med seg sprengstoff, detonerende lunte og tidsblyanter. Under rekognosering i området måtte først et elskende par i vaktbua jages bort. To menn med svarte masker fikk dem raskt og effektivt avgårde med trusler om at de ville bli skutt hvis de plapret. Sprengladningene med lunte og trekvarters tidsblyanter ble så plassert i bygningen. I ly av nattemørket var det greit å sykle til overnatting i en hytte ved Årefjorden”. - Det var hytta til familien min, forteller Svein Bromander meg.

Men tilbaketuren var dårlig planlagt, heter det i boka: “Tidlig på formiddagen dagen etter dro alle fem hjemover i flokk og følge. De hadde rester av materiell fra sprengningen i sykkelveskene, og pistolen fortsatt i beltet. Ved Dyre fikk de se en flokk tyske soldater på vei nedover Kallumbakken. Sprengningsgjengen fryktet at det var dem tyskerne var på jakt etter, men nå var det for sent å snu. Eneste mulighet var å late som ingenting og fortsette "sykkelturen". Tyskerne ble passert uten at noen reagerte”.

Vi leser også at byingeniør Einar Mathisen, en aktiv motstandsmann, som samtidig var brannsjef, “sørget for at brannbilen ble så forsinket at fabrikken ikke sto til å redde”.

Okkupanten var altså den viktigste knott-kunden, og skulle lastebileierne i Moss sikre seg et levebrød, måtte de kjøre for tyskerne. I Torggata hadde nazistene etablert en Transportformidling, der sjåførene måtte møte hvis de ville ha lovlige oppdrag. Det var ofte for Organisation Todt, en enhet med ansvar for de militære tyske installasjonene.

Milorg var skeptisk
Men da også deler av lokalsamfunnet ville tape på sabotasjer mot sånne anlegg, var Milorg, den nasjonale motstandsorganisasjonen sanksjonert av Londonregjeringa, skeptisk til anslag mot denne typen industri. Men om Milorg var skeptisk, ble noen likevel sabotert av uavhengige motstandsgrupper, ikke minst kommunistiske.
Det var Rolf Johansen, Alf Gullaksen, Ame Halvorsen, Knut Lindman og Fredrik H. Johansen som aksjonerte i Sollisvingen. De to sistnevnte var i alle fall ikke kommunister. Begge ble etter hvert sentrale i handelsnæringa i Moss, Lindman med sportsbutikken i Kongensgate og Johansen med herrekonfeksjon i Dronningens gate. Han ble blant annet ordførerkandidat for Høyre.

Men disse er borte i dag. Jeg har bare funnet ett pålitelig tidsvitne, Roar Jørgensen, en sprek 93-åring som vokste opp i Rønningen. Han var femten da freden brøt løs, og han husker mye snakk om sabotasjen og minnes godt tørketårnet og fabrikken.

Det heter videre i boka om Moss under krigen: “Aksjonen gjorde inntrykk på tyskerne. Allerede neste morgen meldte Gestapo i Fredrikstad saken til sine overordnede i Sicherheitsdienst i Oslo. Og 25. februar kl. 16.20 ringte den tyske sikkerhetstjenesten til Fredrikstad og ba om nærmere opplysninger. En kanne bensin, en blyant og lunte som ikke eksploderte, ble sendt med kurer til Oslo for nærmere undersøkelser. Samme dag sendte Sicherheitsdienst i Oslo ut denne meldingen:

"Haster meget. Melding nr. 66 om inntrufne hendelser. Den 25.2 ca. kl. 3.00 ble det gjort et sprengstoffanslag mot Folkestad Knottfabrikk i Moss. To bevæpnede menn gjennomførte anslaget etter å ha bakbundet vaktmannen og hans forlovede. Fabrikken arbeidet delvis for Wehrmacht."

I lokalavisene finner vi ellers lite. De var underlagt sensur og skreiv sjelden om forhold som kunne være ugunstige for okkupantene.

Knottfabrikken ble ikke bygget opp igjen. Roar forteller at området ble inngjerda, og med skremmende advarsler på plakater, så ikke engang nysgjerrige smågutter våga seg dit etterpå. Han mener også å ha hørt at en knottfabrikk ved Patterød var blitt sprengt, men dette finner jeg ikke skriftlige spor etter.

Det var slett ikke bare nazi-vennlige sjåfører som frakta knott. En kilde som vil være anonym, men som jeg anser pålitelig, forteller at enkelte i motstandsbevegelsen likte dårlig at akkurat denne fabrikken ble sprengt, for i knottsekkene fra Folkestad kunne de smugle ut illegale aviser og kanskje også håndvåpen til motstandsfolk. Sekkene her hadde nemlig påtrykt Todts symbol og ble ansett som “reine”. Da ble de ikke kontrollert. Blant annet kan det ha dreid seg om “Norges demring” eller den kommunistiske “Kureren”. Denne ble trykt i “Larsenhytta” på vestsida av elva ovafor “Båten” (se boka “Illegale aviser i Østfold” av Harald Hultengreen, 1989).

En tidlig miljøskandale
Etter krigen husker Roar Jørgensen et tønnevaskeri på denne tomta. Men både vaskemidlene og sølet fra tønnene, ofte olje og bensin, gikk rett ut i bukta, så vi fikk en av byens første offentlige miljøskandaler. Fisken forsvant og badeplassene ble ubrukelige, medregna “Stupern”, et stupetårn noen hadde snekra på svaberget litt lenger ut. Og båter som lå i bukta ble tilgrisa.

“Bensin-fatene i Øreveien” må ha vært et allment begrep, for i en avisnotis i 1955 var dette stedsangivelsen for en alvorlig utforkjøring i Sollisvingen (veien var smal, og i tillegg feildosert, så uhella der var mange).
Kommunen satte faktisk stopp for denne virksomheten og redda Ørebukta. Det var i seinere tid, fra 1970-tallet og utover, at bukta ble fylt ut med forskjellig masse og sprengstein. Folk i Vansjø båtforening husker blant annet rombeporfyr fra den vulkanske Jeløya, trolig etter utvidelser på Verven. Båtforeninga kunne så bygge klubbhus der med festlokale, brygger og båtopplag.

Men om det var slutt på utslipp til vannet, kom det søppel fra den andre kanten. Via innkjørselen oppe i svingen lempa folk avfall som ikke fikk plass i søppelkassene. I et avisreferat fra bystyret i 1969 heter det at politiet burde hatt “en kraftig hjemmel for å gripe inn mot søppel som slenges ute i naturen, ikke bare papir, men ovner, divaner, sofaer osv. Hele lass tippes av ved veikanten om natten. Yndede tømmesteder var Fossen, Rosnes og Solliesvingen”. Det ligger fortsatt en betongdrager der som nok var ment å hindre innkjøring og forsøpling.
I 1958 var det for øvrig planer om kommunalt vannverk i området, med pumpestasjon inne i berget på Holmen og renseanlegg i Ørebukta. Dette ble ikke realisert. Ti år seinere fikk vi vannverket på Kjellerød og inntak av trygt og godt vann i Storefjorden.

Personbil med knottgenerator i 1944. (Kilde: Wikipedia).

Knotthugger, maskin for kapping av ved til riktig størrelse for tørking. (Kilde: Nasjonalbiblioteket).

To dager før sabotasjen i Sollisvingen sto denne kunngjøringa i Moss Avis. Sånt var ikke helt uvanlig den vinteren. (Moss Avis 21. februar 1945)

Et tårn eller silo for lufttørking av knott, ikke i Moss, men trolig i Sandnes. (Moss Avis 8.5.1944).

Østre Øre gård med Sollisvingen og det lyse platået bak, der først knottfabrikken og så tønnevaskeriet hadde stått. Fotoet er trolig fra midten av 1950-tallet, da låven i forgrunnen var bygget opp igjen etter brannen i 1951. I 2024 er fortsatt våningshuset bevart. (Foto: Stilt til rådighet av Per Arild Simonsen).

Her i Sollisvingen kan vi fortsatt se platået der knottfabrikken ble bygd, før tønnevaskeriet og til slutt den illegale avfallsplassen. (Kilde: Kartverket).

Nazimyndighetene detaljregulerte bilbruken, her en overskrift i Moss Avis 28. juli 1944.

Roar Jørgensen (93) var femten år da sabotasjen fant sted og husker godt knottfabrikken og mer til fra Ørebukta. (Foto: Anders Ericson)

• Forrige
• Neste