Strandsitteren artikler

Slik opplevde vi korona-stengningen i 2020

Av medlemmer i Moss Historielag

Moss Historielag ba denne våren sine medlemmer komme med noen tanker omkring hvordan de hadde det under koronakrisen. Nå, et halvt år senere, opplever vi at krisen varer lenger noen enn kunne forutse på vårparten. Men allikevel mener vi de svarene vi fikk kan være representative for hvordan det var å være mossing anno 2020 mens koronaen herjet. Merk at svarene er fra før store jubileumarrangementer ble avlyst.

Jubileumsgeneral Trygve Nordby var kanskje den som best merket hvor tomt det ble i Dronningens gate ved starten på pandemien (Foto: Erik Sagflaat)

Nesten som under krigen
Jeg er 93 og skal helst holde meg hjemme. Det blir veldig kjedelig. Det at ikke mine barn eller barnebarn kan besøke meg, er også veldig trist. De bor alle i utlandet og har enda strengere regler enn oss. Disse dagene minner meg om følelsene jeg hadde under krigen (2. verdenskrig, red. anm). Men forskjellen er at selv om det var nifse tider og vi var i mørke overalt, så var jeg jo ung, og da tar man ting bedre, tror jeg. Ellers har jeg oppdaget at naboer er veldig hjelpsomme mot meg og tilbyr seg å handle for meg og annet. Så det er hyggelig å oppdage folks hjelpsomhet.

Førstesiden på Moss Dagblad fra 14. mars 2020 forteller om hva som er på gang.

Den følelsen vi hadde den gangen - at vi ikke visste når krigen ville slutte - det er slik vi føler også under denne pandemien. Men sammenlignet med mange andre land tror jeg vi er heldige fordi mydighetene startet tidlig med å gi oss råd om å holde avstand til andre personer osv. Men trist er det å ikke kunne gi en klem når vi møtes...

Astrid Asting
Savn i begynnelsen, men det gikk
De første ukene så jeg på alle nyhetssendinger, hadde radioen på ofte og leste avisene grundig for å få så mye informasjon som mulig. Jeg er selv helsearbeider og er interessert i saken både som et medisinsk/epidemiologisk fenomen og som et samfunnsproblem. Jeg ble imponert over hvordan helsemyndighetene jobbet og hvordan stats- ministeren formidlet budskapene daglig med stor ro. Alt dette virket både interessant og beroligende. Men så begynte nedstengningene, både av jobb, skoler, avlysning av arrangementer osv. Jeg er 70 år og bor alene. Plutselig ble jeg avstengt fra kontakt med barn og barnebarn som jeg i mange år har hatt svært tett kontakt med. Jeg fikk mye ledig tid alene for meg selv fordi samvær med barn og jobbkolleger ble borte. Samvær med venner, korøvelser, diverse andre fritidsaktiviteter ble også borte. Heldigvis ble det samtidig mye fint vær, og våren var på gang. Jeg har en stor hage, og det ble god anledning til å gjøre hagearbeid og gå turer både i nærområdet og på litt ukjente stier. Dette veide til en viss grad opp for savnet av nærkontakt. Men savnet av barna og følelsen av å være utestengt var verst. Etter hvert sluttet jeg å høre nyheter på radio og så kun på Dagsrevyen en gang om dagen. Det ble for mye fokus på sykdom og død rundt i verden, og det gjorde meg bare nedfor og engstelig.

Jeg fikk et betydelig behov for å snakke med mine venner som ikke bor i nærheten, men jeg klarte etter hvert å få til et par videomøter med flere grupper. Ellers har det blitt mange telefoner og eposter til venner. Etter noen uker med hjemmekontor/hjemme- skole for min datter, ble tilværelsen slitsom der, og jeg begynte å hente et 9 år gammelt barnebarn etter at skolearbeidet var ferdig, og så gikk vi turer i flere timer. Det var hyggelig og nyttig for begge parter. Jeg vurderte smitterisikoen lik null fordi hun bare hadde vært med sin familie de siste 3-4 ukene, og jeg hadde heller ikke truffet så mange.

Nå har småskolen kommet igang igjen, og min arbeidsplass har tilnærmet vanlig drift, så nå er tilværelsen mer normal. Selv koret har startet opp i små grupper, og jeg kan dra på tur og spise middag med barn og barnebarn igjen. Alle i min familie har vært heldige på den måten at vi har jobb i det offentlige og har fått vår vanlige lønn hele tiden.

Siri Elisabeth Fosse
Mye verre – noe bedre
Da Norge «ble lagt ned» 12. mars og inntil videre, mistet jeg litt motet, godt hjulpet av avisene som allerede i en uke eller to hadde vært fylt med skrekkstoff om koronaen. Etter noen dager ble det klart at vi ikke kunne reise på hytta i Trøndelag i påsken, ikke til ex-Jugoslavia i månedsskiftet april/mai og ikke til Karelen i Finland til gode venner i pinsen.

Feiringen av en 70-års dag og en 80-års dag ble avlyst. Ingen styremøter eller medlemsmøter i Moss Historielag. Ingen fellesfrokoster med gode venner. Ingen tirsdagsturer med den faste gruppen. Etter det første sjokket opplevde jeg at det egentlig var hyggelig å ha litt bedre tid. Ta seg tid til å somle litt. Mer tid til hobbyer. Og ikke minst: Tid til å pusse opp hytta på Larkollen etter at en snekker har fjernet råte i vinter.

Mannen min og jeg har vært nøye på å komme oss ut. Vi har gått og syklet turer, kjørt på oppdagelsesferd i Indre Østfold, tjuvstartet på hagearbeid. Takk og pris for det fine vært. På regnværsdager har vi gjort det hjemme som vi har utsatt lenge.

Hos datteren vår i Oslo hadde de to voksne hjemmekontor, og fire barn hadde hjemmeskole. Barna på hvert sitt rom. Mor i stuen, far på kjøkkenet med soverommet som møterom for jobbsamtaler. Skolen kjører vanlig timeplan med online undervisning.

Timer med piano, trompet og sang er også online med lærerne. Korpsøvelser skjer på Zoom - trompeten i kjelleren og trommene i 2. etg. Opptaksprøver til musikklinja, orkester og talentprogrammer er blitt til innsending av videoopptak, og huset er omgjort til et musikkstudio.

Hele familien har fått en bratt læringskurve på alle nye videokonferanseprogrammer som Zoom, Teams, Pexip, Skype, Facetime, og opptaksutstyr, men jobber fremdeles med hvordan man kan lydisolere huset bedre.

En overgangsperiode
Elisabeth Vogt

Jeg kan svare ganske kort på denne: Påvirkningen har vært minimal, da jeg også ellers lever et ganske usosialt liv. Eneste forskjell er at jeg ser mindre til min kone (vi har et hus i Oslo også) og ingen ting til mine barn & barnebarn. Videre ble et par foredrag jeg skulle holde avlyst. Også min bijobb som reiseleder i Vitusreiser.no er for tiden uaktuell. Men alt dette kan jeg leve med i en overgangsperiode.

Intet nytt
Carl Schiøtz Wibye

Hei Styret, bortsett fra mye hjemmehygge med avislesing, bøker etc. samt TV-titting og turgåing opplever jeg intet nytt under solen. :)
Ole Andreas Bøhn

Savner historielaget
Men jeg har det bra og viruset har holdt seg unna. Savner normalt sosialt liv med familie og venner og selvfølgelig opplevelser og deltakelse i ‘Moss 2020’. Savner også å delta i Historielagets aktiviteter.
Odd Jørstad

• Forrige
• Neste