Strandsitteren artikler
Brannmann i skvis mellom borgerlig klubb og arbeiderklubb
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
- Publisert 03. oktober 2017
Brannmann i skvis mellom borgerlig klubb og arbeiderklubb
Av Oddvar Aasen
Dagbøker kan være en nyttig kilde når man skriver lokalhistorie. Jeg skriver for tiden historien til Moss Schakklub som er 100 år i 2018. I den anledning har jeg fått tilgang til det Sverre Pettersen skrev i sine dagbøker om sitt liv som sjakkspiller, først i Moss Schak-klub og senere i Arbeidernes Sjakklubb. Dagbøkene inneholder faktaopplysninger om sjakklivet i Moss på 1930-tallet, men også om den glede og spenning sjakkspillet gir en entusiast. Bøkene har blitt tilgjengelig takket være velvilje fra Helge Pettersen og Wenche Skageberg, henholdsvis sønn og niese.
Sverre Pettersen i andre rad, har blikket festet på fotografen. Hvilken turnering bildet er fra, er ukjent. Legg merke til spillernes antrekk og alle tilskuerne.
Sverre Pettersen var født i 1909 og døde i 1990. Av yrke var han brannmann, og han var under-brannmester da han ble pensjonist. Sverre var i tillegg til en ivrig sjakkspiller en god idrettsmann. Han tok idrettsmerket mange ganger, og han var tillitsvalgt i Rapid i klubbens storhetstid på 50-tallet. Han fikk premier i Moss Idrettslag og han spilte fotball for Rapid. Så god var han at Moss Fotballklubb gjerne ville ha ham på sitt lag, men det var ikke så greit for en arbeidergutt å spille på et ”borgerlig” lag, så det ble det aldri noe av. Samme konflikten møtte han som sjakkspiller. Særlig ble det problematisk at han en periode var formann i Moss Schakklub. Vi er nå midt i de harde 30-årene, og klassekampen var på sitt krasseste. For Sverre Pettersen var Arbeiderparti-mann så god som noen. Etter krigen gikk han inn i lokalpolitikken i Moss og satt blant annet i bystyret i 12 år.
Sterk debut
17. september 1931 meldte Sverre Pettersen seg inn i Moss Schakklub. Mossingen Andreas Gulbrandsen hadde få uker før, sensasjonelt, blitt norgesmester i sjakk i Stavanger, og sjakkinteressen var på vei opp i byen. Sverre debuterte med seier, og utover høsten ble det stadig flere ”pinner”. Men
8. desember forteller han dagboka at det første tapet har kommet. Han skriver: ”Så kom det lenge ventede tap i schakklubben, som følge av en altfor sikker gevinst-optimisme, men en gang må jo være den første, bare det nu ikke går slag i slag med tap, blir jo ikke resultatet så verst allikevel.” Og det gikk svært så bra i denne første sesongen for 22-åringen. I april oppsummerer han med 14 seire og 4 tap. Det ga en tredjeplass i klubben.
Slo mesteren i blindsimultan
Men før det har Sverre vært med på flere krets-kamper, og ikke minst opplevde han en klassiker i norsk sjakkhistorie. Simultanoppvisningen norges-mesteren Gulbrandsen spilte som blindsjakk mot 12 motstandere, er historisk. Simultan betyr at en spiller mot mange motstandere samtidig. Blindsjakk betyr at spilleren ikke ser brettet. Han oppholder seg i et naborom og får referert motstanderens trekk. Men det går også an å spille med bind for øynene. Gulbrandsen vant 7 partier, fikk 2 remis (uavgjort) og tapte 3 partier. 12 partier var norsk rekord som holdt helt til 1998, da en spiller gjennomførte 13 partier av dette slaget. Spillet startet klokken 16.30 og siste parti var ferdig klokken 01.30, skriver Sverre, og fortsetter: ”Jeg var så heldig å vinne mitt parti, og da Gulbrandsen ga seg klokken 01.00, hadde vi brukt 8 ½ time, så mens mesteren noterte seg for ny norgesrekord, kan jeg skryte av utholdenhetsrekord”.
”Ta fortjenesten man kan få”
Kretskamper i lagsjakk var svært populære i denne perioden. Motstandere var lag fra Nedre Glommaregionen og Halden. Som generalprøve til kretskampen i Fredrikstad spilte A-laget til Moss mot B-laget. Pettersen spilte på fjerdebordet til B-laget, og han skriver i dagboka at han da fikk sin største seier til dags dato. Han satte nemlig barbermester Løvig sjakkmatt etter 38 trekk, til tross for at Løvig ledet med tre bønder. I selve kretskampen fikk Pettersen remis, noe som førte til tap for laget. Det var mange tilskuere til Sverres parti som var det siste, så han legger skylden for at han ikke vant, på ”nervøsitet”.
Sverre må skofte noen spillekvelder i sjakklubben denne vinteren, for han er opptatt med prøver på et teaterstykke han er med i. En kretskamp må han melde avbud til fordi han skal være funksjonær i et skirenn, og begrunner det slik: ”Man må jo ta med seg den fortjenesten man kan få.” Nå ble skirennet avlyst og Sverre spilte lagkampen. Moss Tilskuer ga han etterpå ros for at han var den eneste som vant sin kamp.
I 41 år var Pettersen brannmann, og det var naturlig for Moss Dagblad å bruke han som kilde når byens brann-vesen skulle omtales.
Nei takk til revansje med vinpremie
Mye av fritiden ble brukt på sjakk, og skjær-torsdag i 1932 er det lagkamp mot Halden i Moss. Der tapte Sverre på en klassisk bukk, han slo med feil brikke. Men det gjorde visst ingen ting, for etterpå dro noen av spillerne til Larkollen hvor det ble fest. Det ble tydeligvis en lang fest, for lørdag morgen, på påskeaften, utfordret Sverre i manges påhør en av de beste mossespillerne til kamp. Vedkommende mente at Sverre ikke var så god som resultatene tydet på. Kampen fant sted dagen etter, og til tross for nervepirrende oppgjør så vant Sverre. Motstanderen ble så imponert at han var villig til å spandere en flaske vin på et av byens hoteller om Sverre gjentok bedriften, men den risikoen tok ikke Sverre.
Det ble spilt mye sjakk på fritiden i familien Pettersen, Tre av hans fettere var med i klubben, og det var stadig private turneringer. Blant annet var innehaveren av kafe Varden, Hans Graarud, svært interessert. En gang ble et parti inne i restauranten ”overført” til bord ute på terrassen. Inne var det så tett med folk som fulgte kampen at Sverre ikke klarte å reise seg opp fra brettet mens kampen pågikk. Over alt sto det folk bøyd over brettet.
Interessant i nedtegnelsen fra dette året er at 4. mars 1933 skal Moss Schakklub feire 30-årsjubileum med fest i Handelsstandens lokaler. Det betyr at man har regnet 1903 som klubbens stiftelsesår. Senere har man regnet 1918 som stiftelsesåret.
Sverre Pettersen tegnet av Jens R. Schreiner
Formann med trøbbel og ros
I 1935 ble Sverre Pettersen valgt til formann i Moss Schakklub. Arbeidernes Sjakklubb var stiftet i Moss i 1934, og Pettersen, som erklært Arbeiderpartisympatisør, fikk kritikk for at han spilte i den ”borgerlige” klubben og til og med lot seg velge til formann. I etterskrift i dagboka i desember 1936 skriver han: ”Mye trøbbel som formann i en såkalt borgerlig klubb, men det gikk det også, da jeg endelig måtte takke av, fikk jeg så mye blomster som jeg vel aldri mer får i livet.” Pettersen tok bare ett år som formann i Moss SK, og han gikk over til Arbeidernes Sjakklubb umiddelbart, hvor han ble klubbmester i 1937 og 1938.
Hva som var foranledningen til ”overgangen” er ukjent, men 1936 var et kontroversielt år i norsk sjakkliv. Tyskland arrangerte dette året både olympiske vinter- og sommerleker, og landet inviterte også til en ”SCHACH-OLYMPIA”. I Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) hadde man en klar holdning til nazistyret i Tyskland, og dette gjenspeilte seg også i sjakkforbundet hvor alle arbeidersjakklubbene fortsatt var medlemmer. I april hadde visepresident Sigurd Heiestad trukket seg fra sitt verv fordi han mente at Norge ikke skulle delta, og Aftenposten skrev at sjakkforbundet ble splittet ved at 30-35 klubber meldte seg ut. Slik gikk det ikke, for etter sjakkongressen om sommeren som vedtok å opprettholde deltakelsen i München, var det bare to klubber som gikk ut.
Borgerkrig i Spania
18. juli brøt borgerkrigen ut i Spania, og det ble en skjellsettende hendelse for AIF og deres medlemmer. Spartakiaden skulle starte i Barcelona den samme dagen, og de norske deltakerne som blant annet telte mange fotballspillere fra Sprint/Jeløy, måtte komme seg hjem igjen med mye besvær. Sjakk-olympiaden ble boikottet av blant annet England og USA, men Norge stilte opp med blant andre mossingen Andreas Gulbrandsen på laget. Leser man lokalavisene Moss Avis og Moss Arbeiderblad denne sommeren, er det ingen omtale av verken Sprint-spillerne i Barcelona eller kontroversen i sjakkmiljøet. Men konfliktene kan ikke ha gått hus forbi hos en våken ungdom som Sverre Pettersen. Han var jo fotballspiller i AIF-klubben Rapid og han var aktiv Arbeiderparti-mann. Hvor mye hendelsene sommer 1936 betydde for at han byttet fra den ”borgerlige” Moss Schakklub til arbeidersjakklubben, vites ikke.
I 1939 skriver han at det nå er helt slutt på sjakk-spillingen. Ifølge sønnen Helge ga han denne forklaringen: Etter et tap ved sjakkbrettet våknet han en natt med mareritt. Han sto opp for å gå gjennom partiet og se hvilke feil han hadde gjort. Da han fikk summet seg konkluderte han med at dette tok overhånd, så nå måtte det være slutt! Men det varte tydeligvis kort tid!
Vandrepokalen som gikk feil
I 1944 har imidlertid dagboka notater om at han spilte stikkamp (omkamp) om klubbmesterskapet. Sjakklubbene i byen er nå slått sammen, og det spilles uoffisielt, da klubben ikke ville være aktiv i det nazifiserte sjakkforbundet. Sverre vinner stikkampen, og det er han meget godt fornøyd med etter et langt fravær fra sjakken. Fra før hadde han to aksjer i en vandrepokal satt opp av firmaet Sterud, og denne skulle han nå få til odel og eie. Men så viste det seg at styret i 1940 ”på grunn av tiden”, som han skriver, hadde delt ut pokalen til det årets klubbmester. Dermed ble det ingen vandrepokal på Sverre Pettersen.
Pettersen var ingen sjakkpedagog. Sønnen Helge ble aldri bitt av basillen, og det skyldtes kanskje at Sverre stilte ham følgende spørsmål når de skulle ta et parti sjakk: - Hvilken rute vil du bli satt matt i?
Sverre Pettersen avslutter sin beretning om sjakk i dagboka med å fortelle at i februar 1949 dør rektor Jens R. Schreiner. Han var sjakkveteranen i Moss framfor noen, og Sverre beskriver ham slik: ”Schreiner ble begravet i går. Dermed er det beste mennesket i ordets beste forstand, som det ble meg forunt å kjenne, gått bort. Et slikt menneske blir det meg vel ikke gitt å møte igjen. Alle får ros ved sin død. Schreiner fikk også lovord, men de kunne ikke overdrives når det gjaldt ham.” Sverre satte sjakk-veteranen meget høyt, og i utklippsboka han etterlot seg er det to takkekort fra Schreiner i anledning dennes 85-årsdag og 90-årsdag.
Sverre Pettersen på premieutdeling sammen med sitt store ideal, rektor Jens R. Schreiner.