Strandsitteren artikler

Ut av historien – opp på veggen Skomakergården er ikke glemt

Tekst: Elisabeth Vogt
Foto: Per Vorum

Stedet er det samme. Men Helgerødgata 2 er blitt til Glassverket 2, og den gamle Skomakergården er byttet ut med en fire etasjers boligblokk. Hver gang de nye beboerne går inn og ut av huset, blir de minnet om Skomakergården: Bilder fra Skomakergården er hengt opp på veggene i alle tre hovedinngangene.

Skomakergården slik den huskes.

Etterkommerne etter skomakerfamilien Christiansen savner den gamle skomakergården. De husker fortsatt lukten av skinn i skomakerverkstedet nederst i Helgerødgata. Her drev tre generasjoner Christiansen skomakerverksted og skobutikk i mer enn 100 år. Huset er for lengst revet, tross store protester fra mossinger.

«Strandsitteren» har møtt den snart 100 år gamle Synnøve Christiansen som var gift med Rolv, barnebarn av etablereren, deres datter Hanne Sandaker og hennes tremenning Bjørg-Lise Finn. Ingen av disse ble skomakere, de har drevet i andre bransjer i stedet. Men de kan historien:

Borgerbrev i 1876
Johan Christiansen fra Våler ble født i 1846. Han ble utdannet skomaker og fikk sitt borgerbrev i 1876. Dermed var han klar for å starte sitt første skomakerverksted i Værftsgata. Han gjorde det bra, med mange svenner til hjelp. Etter kort tid fikk han skjøte på en tomt med adresse Helgerødgata 1. Der bygget han det som vi kjenner som Skomakergården. (Senere ble eiendommen omregistrert til Helgerødgata nr.2, men huset var det samme.) Her hadde han flere ansatte, blant andre niåringen Rino Georg Hansen som begynte som lærling i 1918 da faren hans døde og moren var høygravid og ikke kunne arbeide.
Helt inn i sitt nittiende år arbeidet Johan Christiansen i verkstedet. Etter hvert godt assistert av to sønner, Lars og Carl Johan. I 1937 overtok de to driften av familiebedriften.

Honorar: 10 øre
Hanne Sandakers farfar Carl Johan giftet seg med en skomakerdatter. Men det hjalp ikke: Sønnen Rolv var ikke interessert i å reparere sko. Selv om han som liten gutt gjerne besøkte bestefar på skomakerverkstedet og sang for ham. – Han fikk 10 øre i honorar, ler Rolvs kone Synnøve, hun har hørt mye om det. – Han fikk lov å prøve seg litt med verktøyet, men det ble aldri noen skomaker av ham.
– Min farfar Lars var hele gatas «farfar», han ble ikke kalt noe annet, forteller barnebarnet Bjørg-Lise Finn.
– Han hadde en tresnekke liggende i kanalen og tok ofte med seg alle ungene i gata på båttur. I 1963 kjøpte Lars ut broren Carl Johan og fortsatte sammen med sine to sønner, Ragnar og Werner Christiansen.

Sko skulle repareres
De to guttene vokste opp i skomakerverkstedet og bidro så snart de ble store nok. Noe annet yrke var aldri noe tema for dem. Med streng rasjonering på både sko og klær ble skomakerne veldig populære. Det var alltid hyggelig å komme inn i butikken. De to brødrene og Werners ektefelle Gerd var lavmælte og blide. De hadde ganske god oversikt over byens befolking etter hva de hørte av praten mellom kundene, men de fortalte ikke sladder videre. I stedet hadde de alltid noen hyggelige kommentarer mens de tok imot kundenes ødelagte eller slitte sko. Etter noen dager kunne kundene hente dem; skoene var blitt som nye. Fortsatt var det lønnsomt å reparere sko når de ble ødelagt. Sko skulle ikke kastes, de gikk i arv mellom søsken og andre. Skoene måtte vare lenge.

Skomaker Werner Christiansen bak disken.

Mossianiaprisen i 1987
Skomakerbedriften i Helgerødgata hadde mange faste kunder. De største var Rygge hovedflystasjon, Politiskolen i Oslo, alle marinestasjonene på Østlandet som sorterte under Horten, Oslo Sivilforsvar, Reservepolitiet i Oslo, de ønsket alle solide soldatstøvler som kunne brukes om igjen og om igjen, år etter år. Moss Glasværk og andre bedrifter kjøpte vernesko til sine ansatte. I tillegg var familier på Jeløy og rundt

Kanalen også flittige kunder av skomakerne.
I 1987 ble den tradisjonsrike håndverksbedriften på Jeløy tildelt Mossianaprisen. I juryens begrunnelse het det: «Jeløy Skotøy & Reparasjonsverksted bidrar til å skape trivsel og glede for byens innbyggere gjennom måten de driver sin næring og sitt håndverk på – og samtidig verner de om et fint gammelt bygnings- og skomakermiljø».
– Vi deler æren med våre ansatte. Dette er den største dagen i firmaets lange historie, erklærte Werner Christiansen da han mottok prisen på vegne av seg selv, sin kone Gerd og sin bror Ragnar.

Tre generasjoner
Firmaet, som etter hvert hadde modernisert navnet til Jeløy Skotøy & Reparasjonsforretning, var da landets eldste skomakeri, og skobutikken ved siden av var byens eldste forretning. Begge ble drevet av tre generasjoner Christiansen pluss flere ansatte. Arbeidskraften var stabil. De som sluttet, gjorde det på grunn av alder, ikke fordi de var gått lei. Moss hadde flere skomakere, men ingen drev så stort som familien Christiansen.

Ragnar og Werner Christiansen ble de siste i familien som drev skomakerverkstedet. Werner og Gerd var barnløse, og ingen andre i familien ville overta. Ragnars datter, Bjørg-Lise Finn bor i Sarpsborg nå. Da hun var ung var det helt utenkelig at kvinner kunne bli skomakere! Men hun har fortsatt sterke minner om Skomakergården i Moss. Hun bodde sammen med foreldrene i annen etasje over skobutikken.

Fantastisk lekeplass
Gården i Helgerødgata 2 hadde for så vidt en helt ordinær fasade ut mot gata. Folk som gikk forbi så den fine svalgangen og hagen bare i glimt når porten tilfeldigvis sto åpen et øyeblikk. I løpet av over hundre år ble det ikke gjort noen særlige forandringer på eller i husene, disken var den samme gjennom 100 år.

- Egentlig var det tre hus. Hagen bak huset og vognskjulet var en fantastisk lekeplass for oss barna. Jenter og gutter lekte sammen, enten det var gjemsel eller sisten, forteller hun.

Den nydelig lille hagen bak husene

Synnøve Christiansen som tilhører en eldre generasjon, supplerer:
- I hagen hadde svigermor gris under krigen. Hun var avholdskvinne, men hadde litt brennevin på lur for sikkerhets skyld. Det ble brukt som medisin når det trengtes. En gang ble grisen syk. Da fikk den en støyt med brennevin, og frisknet til igjen, Men det hjalp ikke mye, for før jul ble den slaktet. Den smakte veldig godt, forteller Synnøve fornøyd.

I 1994 følte Ragnar og Werner Christiansen seg så gamle at de ønsket å gi seg. Werner hadde ingen barn. Ragnars datter Bjørg-Lise var ikke interessert i å overta som skomaker. Rolvs og Synnøves datter Hanne Sandaker fikk også prøve seg på å banke spiker i sko da hun var liten, men det ble ikke noen skomaker av henne heller. Og så ble skomakerverkstedet i Helgerødgata 2 solgt.

Verneverdighet på lån
De solgte hele Jeløy Skotøy- og Reparasjonsverksted til Bjørn-Erik Skrårudsether fra Son. Han overtok hus og ansatte og alt og videreførte driften. Med på kjøpet fikk han en mulighetsliste fra Werner Christiansen med 23 punkter om hva som kunne videreutvikles for nye tider. Lokalene var store og kunne utnyttes bedre av friske krefter. Skrårudsether ønsket å endre fasaden noe for å utnytte plassen bedre. Men han fikk ikke lov til det av fylkeskonservatoren fordi huset var funnet verneverdig. Derfor flyttet han i 1999, sammen med de ansatte skomakerne, tvers over Helgerødgata til det som nå er nr 1. Også her med butikk i første etasje og skomakerverksted i kjelleren.

Så endret alt seg for den gamle Skomakergården. Den skulle rives! Da var Skomakergården plutselig ikke verneverdig lenger. Tomten var allerede kjøpt av Selvaagbygg og skulle brukes i forbindelse med utbyggingen på det tidligere Glassverket. Det skulle lages en vei og en rundkjøring og en fireetasjes boligblokk med butikker i første etasje.

Sterke protester
Protestene i byen var mange da planene om å rive Skomakergården ble kjent. 6000 mossinger skrev under på protestlister. Det hjalp ikke. Selvaag fikk kommunestyrets velsignelse. Nå er planene gjennomført, selv om det tok mange år å bygge huset. Først ti år senere ble den gamle Skomakergården revet for å bli erstattet av boligblokken.

Protestene fra byens befolkning ble ikke hørt. Foto: Jon Ivar Fjeld, Moss Avis

Ragnar og Werner Christiansen syntes det var sårt at Skomakergården skulle rives. De satte penger inn i et fond for å få laget en steintavle som skulle fortelle litt om Skomakergården. Meningen var å henge den ved siden av inngangsdøren til Bunnpris.

Men styrelederen i boligsameiet Philip Bain advarte mot plasseringen ute. Han var redd den ville bli tagget ned. Nå henger den inne i gangen, men kan ses utenfra gjennom et vindu.

Philip Bain bor nå omtrent der hvor Skomakergården sto. Både han og Bjørg-Lise Finn var så fornøyde med å vise frem steintavlene og bildene at begge hadde med blomster til den andre.

Nå er Skomakergården bare minner, men heldigvis dokumentert i bilder og skrevet historie.

• Forrige
• Neste