Strandsitteren artikler

Moss klub- og balselskap

MOSS KLUB- OG BALSELSKAB - ER DEN BYENS ELDSTE SOSIALE KLUBB?
av Astrid Asting og Lilian Mollatt

Da vi skulle skrive en beretning om Moss Klub- og Balselskab fant vi verdifullt stoff i Rino Thornes bok skrevet til 200-års jubileet i 1992.

I 1792 var Moss en by med 1400 innbyggere, men som Moss regnet man et mindre avgrenset område enn dagens. Det var rela- tivt gode økonomiske tider. Noen av byens ledende familier ble kalt de "konditionerte". Det var denne gruppen Andreas Chrystie inviterte til å danne en klubb med tilholdssted i hans hus "Herbergegaarden". Selv bodde han i Storgaten - hvor klubben nå faktisk hol- der hus. Han har kalt boken "Glimt fra Moss Klub- og Balselskabs Historie". Vi har plukket litt fra boken, men også tatt med egne opple- velser fra klubben gjennom mer enn 50 år. Klubbens formann i dag, Finn Saugestad, har også samarbeidet om et resymé av klubben slik den er i dag.

Vi vet at brennevinshandelen på stiftelsestiden var omfattende og hadde gitt et godt utgangspunkt også for å etablere andre virk- somheter. Trelasthandelen hadde også gode tider. Det var flere av byens menn som hadde initiativ og pågangsmot og som stiftet nye foretak i byen, og det er fortsatt etterkommere fra disse driftige menneskene i Moss. Dessverre er de fleste bedriftene borte. Men vi finner navnene igjen blant innbyggere i Moss og på bygninger og gater. I medlemslistene finner vi det spennende navnet Tordenskiold. Det var riktignok ikke krigshelten personlig, men en nevø som var rittmester og bodde på •re. I klubben kunne man spise og drikke, spille bridge, biljard eller andre spill. Man kunne nyte musikk under en av de arrangerte konsertene. Amatørteater forekom også. Under ballene var hele familien involvert og også under konserter og andre arrangementer, men først og fremst var det en herreklubb. Ved stiftelsen av klubben var Jægerkorpset stasjonert i Moss. Offiserene i korpset var meget interessert i å få klubben som en møteplass.

Så var det ballene da. Der kunne de treffe byens unge piker, og man kan tenke seg at de satte pris på et sted hvor de kunne treffe kava- lerer, deriblant kjekke offiserer. Det står ikke noe om romanser i Rino Thornes bok, men de har sikkert oppstått den gang som i vår tid i klubben. Jægerkorpset var kommet til Moss etter krigen mot Sverige i 1788. Danmark-Norge hadde erklært krig mot Sverige etter at svenskekongen hadde angrepet Russland. Nordmennene klarte faktisk å slå svenskene i et slag ved Kvistrum bro. Ikke lenge etter erklærte Danmark-Norge seg nøytrale etter diplomatisk påtrykk fra Storbritannia og Preussen.

Klubben var stiftet for unge herrer på minst 17 år. Det var ingen betingelse at man bodde i den "indre by". Det var deltakere både fra Son og fra Værne Kloster og Evje. Det var også medlemmer fra prestegården i Rygge. Byen hadde på den tiden en Stabsmusiker, men han var så ofte opptatt i klubben man ikke lenger ville betale ham fra Kemnerkassen.

Som et kuriosum må også nevnes at man skulle være nøye med oppvarterne og deres plikter slik at det ble passet på lys, kakkel- ovner, fremsetting av spillebord osv. Enhver måtte la seg nøye med den oppvartning de fikk i klubben uten å medbringe noen tjener. Man kunne bli ekskludert fra Klubben under visse omstendigheter som fornærmelser eller ufin opptreden. Men først måtte det megling til. Etterpå kunne det bli votering. Regler nesten på militært vis.

I forbudstiden klarte man stort sett å skaffe alkohol på finurlig måter. Politimesteren torde imidlertid ikke melde seg inn i klubben. "Jeg tør ikke sette mine ben innenfor klubben" uttalte han, og fortelleren legger til: "Det var en politimann med hjertet på rette sted."

I Rino Thornes bok er det utførlige beretninger om kontingenter og regnskap, men også beretninger fra eldre klubbmedlemmer.Hans far, Johan Fredrik Thorne, har ytet et betydelig bidrag og eldre damer (som oss) og andre har fortalt om det de husket fra klubben og omgivelsene. Det fortelles at Klubbens medlemmer deltok aktivt da universitetet i Christiania skulle bygges (senere populært kalt Kongelig Fredriks). Etter en bedre middag gikk medlemmene over i kirken hvor presten animerte til gavmildhet. Ved nye lover i 1833 tok man opp skikken med en "Fattigbøsse" som skulle sirkulere på stiftel- sesdagen og på kongens fødselsdag. Innholdet ble fordelt av direksjonen i samarbeid med sognepresten og fattigforstanderen. Så gavmildhet fantes.

Lilian og Astrid har deltatt i klubben i de fleste av etterkrigsårene. Astrid har også noen vage minner fra tiden før dette. Hun husker best den store flotte salen på Moss Hotell og at hun både på danseskolen og klubball syntes det var fint å skli på det talkumbelagte gulvet. Fra galleriet var det flott utsikt til dansesalen. Etter et barneball sto flere av oss etterpå og kikket på de "nesten voksne", d.v.s. søsken- generasjonen, svinge seg i dansen. De unge pikene hadde noen skjønne kjoler i natur- stoffer som silke og tyll og det var den kvel- den noen som hadde våget å stille med delvis bar rygg. Det var spennende.

Fra tidligere tider i klubben må vi også ta med noe om "kjente" personer som gjestet klubben. Mossianeren Christen Sandberg var en av dem det fortelles morsomme historier om. At klubben har et ikke helt ferdiggjort maleri av Sandberg som Munch har malt, er endelig konstatert. Sandberg var ikke bare kjent i Moss, men også i Kristianias bohemverden. En gang var skuepillerne Hauk Aabel, Løvaas og Stormoen på besøk etter en forestil- ling i byen. I selskapet kom også Christen Sandberg og Nils Kiær (forfatteren), Sven Elvestad (Stein Riverton, krimforfatteren) kom sammen med Kiær. På sledeturen hjem etter en belivet aften sang man "It's a long way to Tipperary" uten hemninger. Sangen hadde vakt større oppsikt enn begeistring underveis. En gang kom også Knut Hamsun i klubben. Ett av medlemmene trodde han var handels- reisende og spurte hva han "reiste i". Etter et lite pokerspill var det nachspiel. Jeg antar det er Thorne som skriver "Hamsun betrodde meg at han hadde moret seg godt og lært atskillig". Like etter utkom "Segelfoss By" og referenten synes han kjente igjen litt av lærdommen.

Selv om det var hyppigere ball den gangen har klubben holdt på tradisjonen med polonaise som åpning og det danses Francaisekulturelle innslag som jeg må rose klubben for å ha holdt ved like.

Det er en regel i klubben at den sist gifte damen skal ha klubbens formann til bords ved nyttårsballet. Da Astrid og Lilian giftet seg henholdsvis i november og desember 1950 - ble det Astrid som fikk den æren. Det skal ha vært diskutert på kammerset hvordan man skulle takle dette, men regelen ble holdt. Jeg bør tilføye at de to nygifte damene ikke tok dette særlig høytidelig. Klubbstyret tilhørte vår foreldregenerasjon.

Skuddårsballene kan det skrives mye om.
Vi har opplevet de store jubileene og ballene som ble satt inn i rammer som "Et persisk marked", "En romferd" og andre, men ballet i bodegaen i 1952 "En natt i Paris" var kanskje det morsomste og også litt enklere kostyme- messig. Man hadde invitert jounalisten Arne Hestenes (Plut) i Morgenbladet og tegneren Audun Hetland samt ekteparet Svae for en danseoppvisning.

Takket være en litt for sterk cocktail «steg stemningen raskere enn en amerikansk romferge» og gjestene slapp ikke til. Hestenes kvitterte med en litt ondskapsfull petit i Dagbladet.

En gammel regel er at man kan være medlem med redusert kontingent. Det gjelder utenbys medlemmer, men også ballmedlem eller dansende medlem. Vi er flere enker etter klubbmedlemmer som er i kategorien dan- sende medlem. Styret har skaffet interessante foredragsholdere til temaftener og vi har hygget oss med små huskonserter. Ballene overlates for vårt vedkommende ihvertfall til den litt yngre generasjonen. Klubblokalene som nå er i Storgaten 20 (Chrystiegården) er for øvrig mer i stil med klubbens alder, men det var stil over den gamle ballsalen i Moss Hotell også.

Herbergegaarden lå der hvor vi senere fikk Moss Hotell, selv om det har vært både branner og ombygninger opp gjennom årene. For moro skyld kan Astrid også nevne at hennes bestemor kom fra daværende Christiania i den siste delen av 1800-tallet sammen med sin bror, da denne en periode drev hotellet. Hun fortalte at det var en dagsreise med hest og vogn for å komme til Moss. Hadde Astrid visst at hun en gang skulle skrive om klubben i hotellet, hadde hun nok kjent sin besøkelses- tid mens bestemor levet. Som bestyrerinne i hotellet kunne hun fortalt en god del.

Til slutt må vi for ordens skyld si at Moss Klub- og Balselskab har hatt minst 9 liv og at den i visse år har ligget i dvale - likevel er den et ektefødt barn av klubben som ble stiftet i 1792 og fortjener absolutt sin plass i en historie om Moss. Styrene har sørget for at klubben er et viktig kulturelt sentrum. Klubbens formann er i dag Finn Saugestad. Han har skrevet litt om klubben i dag og vi synes det hører hjemme i artikkelen - det vil forhåpentlig komme historieinteresserte også etter vår tid.

Finn forteller: Mye vann har rent i havet siden Moss Klub- og Balselskab ble stiftet, og i dag leter man ikke blant "de konditionerte" når man skal rekruttere nye medlemmer, men blant mossepatrioter med sans for byen og dens historie, den underfundige replikk, og det sosiale livs vederkvegelser. Klubbens drift tuftes fortsatt på tradisjonene, men tilpasses samtidig i betydelig grad til endringene i sam- funnslivet generelt og moderne menneskers måte å omgås hverandre på. I dag er det ikke naturlig for noen mannfolk å gå i Klubben for å lese aviser og drikke whisky, til det er likestillingen og fordelingen av byrdene knyttet til barn, hjem og familie for de aller fleste blitt en altfor innarbeidet vane i dagliglivets tralt. Dog møtes noen medlemmer som nyter pensjonistens privilegium hver onsdag formiddag i klubben for å spise medbrakt matpakke til en kopp kaffe og en uhøytidelig prat.

I tillegg til nyttårsmottagelsen første lørdag i januar opprettholdes tradisjonen med soupe- ball i januar med vals og francaise og torskeaften i mars, hvor det nytes torsk med lever og rogn, samt rødvin i bøtter og spann. Her kåres årets "stortorsk", nemlig den som i en quiz avslører størst kunnskaper om torsken som art, og derved pliktes å holde årets "torsketale". Vår og høst er det temaften for medlemmer med ledsagere, med kunstnerisk innslag eller kåseri om et dagsaktuelt tema. Og på selveste grunnlovsdagen holdes mottagelse i Klubben for medlemmer med familie, hvor kaffe, kaker og brus inntas i store mengder mens formannen filosoferer rundt tiden som gikk og den som ligger foran.

En nyskaping er sommerfesten på Jeløy radio hvor medlemmene med venner feirer sommerferiens slutt og klubblivets gjenåpning og blant annet kårer "årets hatt" blant festdeltagerne. Til generalforsamlingen i oktober samles medlemmene i smoking for å vedta Klubbens gjøren og laden, med etterfølgende herremiddag med helstekt oksefilet med allsidig tilbehør på menyen, både i fast og flytende form. Her fremtrer fra tid til annen også "Den Velgjørende Ko's Orden" dersom det skulle være fortjente medlemmer som av en eller annen grunn skal opphøyes.

Men klubbårets "høydare" er som regel alltid Klubbens julemøte tidlig i desember. Her risikerer man å komme på venteliste hvis man ikke er raskt ute med påmeldingen. Ytterveggene i Chrystiegården formelig "buler ut" av maksimal kapasitetsutnyttelse når årets utvalgte ved bowlen på mest mulig humoristisk vis kommenterer små og store begivenheter "i Værla og på Moss", og man ved småbordene inntar tradisjonell meny; røkt lammelår med kålrabistappe, øl og dram.

På julemøtet er det også kåseri ved kaffen og cognacen. Her har Klubben i det siste hatt besøk av "storheter " som Edvard Hoem og Hjalmar "Hjallis" Andersen. Og så har man hele jula å komme seg på før man igjen møtes til ny nyttårsmottgelse og alle andre tradisjonelle arrangementer over samme lest, men dog i varierende innpakning.

Rekrutteringen til Klubben har vært meget god i de senere årene, og medlemstallet ligger i dag i underkant av 200. (Finn Saugestad)

• Forrige
• Neste