Strandsitteren artikler

Brynildsens vognmannsforretning i Storgata 8.

Moss i gamle dager fra 1800-tallet og opp til vår tid:

Minner om bestefar og oldefar Brynildsen med hus i
Stengata 8 og vognmannsforretning i Storgata 8.
Skrevet av olde- og barnebarn Britt Helle Lovise Brynildsen. (bilder fra private album))

Ludvig Brynildsens hest- og bilpark i 1947 på Nedre Torg.

Bestefar Kristian Brynildsen ble født den 9.02.1884. Faren het Ludvig, og moren Bolette, og kom fra Skiptvet. Bestefar vokste opp sammen med sine søsken i Stengata 8 i Moss. De flyttet senere til Storgata 8, hvor hans far drev L. Brynildsens Transportforretning AS.

Kristian, som var eldste sønn, fikk fast tilsyn med den nystartede vognmannsforretningen, grunnlagt i 1897. Den startet med en hest og et par vogner. Kristian var skolegutt den gangen, men det ble han som kom til å kjøre mest. Han fortsatte å kjøre og arbeide for sin far, og ble derfor værende i Storgata 8 i hele sitt liv. Han giftet seg med min bestemor, Sigrid, og fikk 5 barn med henne. Han ble boende der med sin kone hele sitt liv.

Bestefar var nummer 3 i rekken av 9 barn. De 2 eldste var jenter og het Louise og Anna. Broren, som kom 4 år etter, het Brynild, senere kjent som BB, og som den som bygde opp en sementvarefabrikk i Moss. Deretter kom Lorentz, David, Karen, Helga og Hilda.

Mye fra boka om BB
Mye er nedskrevet i boka «B. Brynildsen og hans slekt», en bok som først og fremst handler om Brynild Brynildsen, BB, men også om hans nære familie og opphav. Jeg har derfor en god del historier å fortelle om min bestefar, bror til BB, om deres felles familie, også min, og om hvordan de levde på den tiden.

Mye er nå glemt. Men heldigvis, fordi en del er nedskrevet, får vi vite litt om livet og hverdagen for barn og folk flest i Moss i slutten av 1880-årene og frem til andre verdenskrig. At barna hadde en stri tørn den gangen er det ingen tvil om, langt fra hvordan de fleste barn har det i Norge 2022. De fikk ansvar i ung alder, og måtte tåle det. Vår tids barneoppdragelse kan på ingen måte sammenlignes, den er vel snarere motsatt.
Bestefar Kristian var en svært rolig og fredelig mann, og han var fåmælt. Han brukte ikke mange ord, så min trang til å snakke og fortelle kommer ikke fra han.

Jeg kan ikke huske at han noen gang fortalte om sine barne- og ungdomsår. Jeg ble født i 1943, og vanket en del hos min bestefar og bestemor i Storgata som liten. Jeg kom og gikk en god del der i gården, også en del som tenåring pga. skolegang i byen, men jeg husker ikke at bestefar fortalte noe fra den tiden han vokste opp. Det som hadde skjedd av saker og ting i hans barndom og oppvekst var vel ikke noe å snakke om. Bestefar satt stort sett med sitt arbeid på kontoret i Storgata, som han hadde gjort i mange år. Men han var også mye ute og passet på at ting gikk rett for seg, og han fulgte opp hestestellet slik han hadde lært og slik faren hadde gjort. Senere var han stadig ute og fulgte opp når bilene overtok.

Han var der alltid, slik jeg husker det. Etter arbeidstid var han innendørs i leiligheten med min bestemor, innenfor inngangen og kontoret. De levde og arbeidet på samme sted i alle de årene han hadde arbeid, og bodde der også senere da sønnene overtok. Hvor mye friluftsliv han fikk, vet jeg ingenting om. Ikke annet enn at han eide hytte og eiendom på Tronvik, Jeløya, som var et fredelig sted ved sjøen på den tiden, før all bebyggelsen startet.

Bolette og Ludvig Brynildsen som ungt ektepar i 1880-årene

Oldefar Ludvigs slekt og bakgrunn
Oldefar Ludvig var en myndig og meget sterk mann. Hans farfar het Brynild Aslaksen, og kom fra Ås. Han bodde på gården Alby, og var der mesteparten av sin tid i arbeid som fullmektig på gården som den den gang avsatte regjeringsadvokat Jonas Anton Hielm eide og styrte. Brynild Aslaksen ble betrodd reisene inn til Christiania med depesjer, postgangen var sen og utilstrekkelig den gangen, og foregikk både på land- og sjøveien.

Sønnen Christian, oldefars far, vokste opp på gården. Det var en stor og tidsmessig drevet gård. Hans valg av levevei ble nok farget av dette, for han ble en kvegoppkjøper i stor stil. Han giftet seg i slutten av 1830-årene med sin Helle Lovise, som bodde i Jeløygata 8, og bosatte seg der. Den gang var stedet landlig og fritt, og det var før Kanalen ble gravd ut.

Min oldefar Ludvig måtte som gutt følge med faren til Sverige for å bringe oksehjorder hjem. Det var gjerne på høsten. Det var en hard jobb å drive dyrene frem, og det var skikk å stanse på faste plasser. En arbeider på Værne Kloster kunne den gang fortelle at han husket Christian Brynildsens gilde stuteflokker. Oksene ble brukt som trekkdyr, men også til pløying. Det trengtes okser for å pløye nødvendig jordareal til dyrking av poteter hos gårdeiere i Rygge og på Jeløy. Dette var også av største betydning for brennevinsbrenneriene på Moss.

Allerede som mindreårig ble oldefar Ludvig Brynildsen brukt av Fredrik Gerner til å utføre alle slags ærender på Orkerød Gård. Han var daglig på Orkerød, og Fredrik Gerner, som så oldefars evner, ville etterhvert også ha han inn på kontoret i møllefirmaet «Henrik Gerner & Søn». Men det ville ikke Ludvig.

Men oldefar omtalte alltid Orkerød Gård med respekt, for der opplevde han mye, og ble kjent med en av Moss landsokns best drevne gårder. Der var det særskilt stall for arbeidshester og stashester, og i vognskuret fantes ekvipasjer som ble brukt under de mange kongebesøk som fant sted på Jeløy mot slutten av forrige århundre. Ofte kom Fredrik Gerner selv ut i stallen og strøk dyrene med sine hvite hansker for å kontrollere om de var godt striglet. Ludvig fikk med seg mange opplevelser der, og han kunne fortelle mye om Orkerød på den tiden.

Til sjøs på seilskute
Da han hadde fylt 14 år og var konfirmert, våknet reiselysten. Han ble forhyret som dekksgutt om bord på barken «Ottolina», som da hørte hjemme i Moss, og var ført av kaptein Finch. Turen gikk til Irland med is, og videre til Amerika.

Ungdom som ville frem i det praktiske liv i 1870-årene, søkte fortrinnsvis til sjøen. Her var tidens krefter og pengemidler for det meste investert. Og slik gikk det da til at Ludvig Brynildsen, som hadde arbeid på Værven, var med på å bygge noen av skutene han senere skulle reise med, f.eks. «Punktum», 1877, og galeasen «Coulant», 1880. I sine yngre år var han med på reparasjonsarbeid som kjølhaling, maling, opprigging og annet ettersyn, noe som kom hans sjømannsskap til gode.

Han reiste etter hvert med mange skuter. Om livet til sjøs i 1870-årene skal han ha sagt: «Det er inte noe å bry seg med» og også at han aldri «for ille åt», men at det var mange ganger «nære ved». Han fortalte noe om harde stormer, om kapping av master, og om den konstante faren med isfjellene i Atlanteren. Han hadde også likt seg bedre om levemåten hadde vært annerledes. Bare èn ting hadde skipperne nok av til å by folkene sine, det var brennevin.

Av de norske skutene han reiste med, var foruten «Ottolina», også «Coulant», «Punktum», «Alma» og «Lyn». Derimot fulgte han aldri med «Høvding», som på den tiden skal ha vært Moss` skarpeste seilskute.

Kona ”inndro” reisepasset
Våren 1881, da Ludvig Brynildsen ville påmønstre i utenriksfart, innløp ikke mønstringspapiret, selv om kameratene hadde fått sine. Han gikk da til politikammeret og spurte etter papiret, men her fikk han vite at kona Bolette hadde hentet det. Hun hadde da sagt resolutt ifra at nå skulle ikke mannen hennes ut mer! Dermed ble det ingen flere turer på Ludvig. Senere i livet kom han ofte inn på denne hendelsen, og Bolette fikk æren for det han alt i alt hadde oppnådd av arbeidet sitt på land de påfølgende årene.

I langfarten hadde Ludvig oppnådd rang av tømmermann. I innenriksfarten hadde han en kortere tid reist som matros med «Delfin» langs kysten. Og det var som tømmermann han skulle komme til å virke på «Værven» i årene som fulgte. I sine beste år skulle han hatt to manns krefter, og han sparte dem ikke på dem.

På den tiden varte arbeidsdagen fra 6 om morgen til 6 om kvelden, med 1 times middagshvil og ½ times “eftasvæl”. Det var ofte akkordarbeid, og da kunne en selvsagt tjene ganske bra. Noe som var svært bra ved datidens arbeidsliv var at mannskapet var godt sammensveiset, og at de gjennomgående viste stor ærekjærhet på bedriftens vegne.

I 1880-årene var det mange slags spesialarbeidere som en idag ikke kjenner større til. Skutene skulle både «kobres» og tjærebrennes. Til framstilling av bek for å myke opp gjenstridig tømmer eller vriene halser, hadde en «beka kokere». Det var slik etterspørsel etter tømmermenn at de spesialiserte seg på ulike prosesser innen faget.

”Forsanger” på Værven
Det var litt av et tempo når arbeidet skulle gjøres, og kjølhalingene var ingen spøk. En av arbeiderne forteller om hvordan det ble gjort. «Skutene var svære og tunge, og de kunne bikke over om en ikke tok riggen av. Rær og tauverk og alt annet måtte ned. Så ble mennene stilt opp med 10 meter mellom hver, og så gjaldt det å dra mens èn sang fore. Det var gjerne Ludvig Brynildsen som fikk jobben som forsanger. Og for en stemme han hadde! Det var gjerne den svenske Steinbrytervisa som ble sunget.» Ja, Ludvig Brynildsen var glad i å synge.
Hva som fikk oldefar Ludvig til å slutte på «Værven» i 1897, vet en ikke. Han var da blitt en mann på 40 år, og hadde stor erfaring i faget. Men det later til at «Vogteværven» allerede på den tiden hadde stagnert. I sommermånedene gikk ikke verftet for fullt. Treskutene ble for en stor del utkonkurrert av dampbåtene, bygget av jern, som da verftet ikke var fullt innstilt på å arbeide med.

 
Hele familien samlet utenfor huset i Stengata 8 rett etter årtusenskiftet.

Boligen i Stengata 8.
Mine oldeforeldre fikk 13 barn, av dem var det 9 som vokste opp. Oldefar Ludvig flyttet med sin kone og familie til Stengata 8, tidligere «Dølahytta», i 1890. Huset lå midt i en bebyggelse på Østre Sand, som fra gammelt av dannet en slags forstad til Moss.

Han kjøpte «Dølahytta» for 2000 kroner, men stedet var i dårlig forfatning. Hovedhuset hadde jordgulv rundt en forfallen åre, og uthusene var like medtatt. Det ble reparert overalt, og våningshuset ga etter det tilhold for to familier.

Fra hjemstedet i Jeløygata 8 fulgte det med èn ku, men bestanden økte snart. Bestefar Kristian, den eldste sønnen som senere skulle opparbeide vognmannsforretningen, drev i sommerhalvåret bølingen over Kanalbrua og gjetet den dagen lang på Framnesjordene (Blommen). Dette holdt han på med fra han var liten gutt. Midt på dagen kom moren hans og melket kuene på jordene. Hun hadde giftet seg da hun var 19 år, og en husmor på den tiden satte sin ære i å kjøpe minst mulig på butikk. Hun arbeidet dagen lang, og holdt gjerne familien med melk og kjøtt og flesk. Hun drev også med spinning og veving, og en stor del av klærne sydde hun selv.

 Byggevirksomhet
Av og til påtok oldefar Ludvig seg arbeid som tømmermann, dvs. i bygningsfaget, og han tok på seg oppførelsen av en rekke bygg. Han reiste eller bygde om låvene både på Grønli, Grimsrød og Bråten. For en av sine brødre, Kristian, bygde han Grand Hotell ved Søndre jernbaneovergang. På hotellets grunn lå en liten hytte på østre side av «Branntrangen», og på folkemunne var denne døpt «Grand». Da hotellet skulle få sitt navn, tok Kristian navnet fra hytta og sa at nå skulle det bli et virkelig «Grand» her!

Oldefar Ludvig satte også opp et hus i Fiske, og han var også med på å løfte Heilberggården. I 1902 lot han oppføre en murbygning med 5 leiligheter i den tidligere hagen han selv eide sønnenfor Stengata 8. Steinen ble hentet fra det nylig nedlagte teglverket på Charlottenborg ved Gullholmssundet, og han hentet steinen selv.

Som tidligere fortalt måtte min oldefar Ludvigs 9 barn arbeide fra morgen til kveld, og alltid med nyttige ting. Slurv tåltes ikke. Dagen begynte tidlig den gang i Stengata 8 i Moss, særlig om sommeren. Ku, hest og gris skulle stelles, og det var kjøring med hest og vogn. Alle barna hadde nok arbeid. I Stengata 8 var det et fjøs med fem kuer, som altså ble drevet til beite på Blommen, dvs Framnesjordene på Jeløya, fram og tilbake over Kanalbroa.

Slik ble en av bilene til firmaet utsmykket med MG-flasker og blomster i anledning et opptog i byen.

Starten på vognmannsforretningen
Oldefar Ludvig Brynildsen, som startet sin vognmannsforretning i Stengata 8 i 1897, hadde et godt hjertelag, men var streng. Han var en røslig kar, og voldsomt sterk. Det begynte med en hest som bestefar Kristian, eldste sønn, fikk kjøre. Han hadde etter hvert fast tilsyn med den nystartede vognmannsforretningen. Den startet med en hest og et par vogner. Kristian var da 13 år, og til tross for skolen, ble det han som kom til å kjøre mest, i hvertfall når faren var opptatt av tømmermannsarbeid. Den første innkjøpte hesten var gammel, og ble etter hvert byttet ut med en liten svart en, som gjorde god nytte for seg. Den fikk navnet Stella. Den kom fra Gubbeskogen ved Carlberg. I 1902 kom en blåhvit hoppe som het Blåa, og senere Storebronen. Denne gikk mer på to enn på fire bein. Ingen andre enn oldefar Ludvig fikk kjøre den, for det måtte til en kjempekar for å holde den i tømmene. Storebronen var en flott hest.

I mange år sto Stella, Blåa og Storebronen på stallen i Stengata 8. Det ble ikke anskaffet flere hester der, men da oldefar kjøpte Ekholtgården i 1908, kom det flere. I de nye uthusene var det god plass, flere hester ble kjøpt, også de to stashestene fra brødrene Brandstrup. Disse hestene var flotte og hadde brunlig farge, og de ble benutter til staskjøring. Staskjøring besto av landauere, flotte nye sølvplettseler, og kusken måtte ha floss og lang svepe. Fru Rosenberg på Grønli Gård ble snart fast kunde, og regelen var at bare utsøkte kusker og helt førsteklasses kjøreredskaper måtte brukes til henne. Kusken måtte ha blankpussede helstøvler, svart kappe og hvite hansker. Etterhvert fornyet vognmannsforretningen sitt materiell, fordi kravene gjorde det nødvendig.

«Kristiania- marken» var en stor begivenhet for Ludvig sin familie. Etter gammel skikk åpnet den første tirsdag i februar. Det var en fast regel at en eller flere reiste inn den uken den varte. Særlig min bestefar og brødrene satte pris på dette stevnet. Tradisjonen var gammel, den gikk helt tilbake til tiden før det eldste Oslos grunnleggelse under Harald Hardråde omkring 1050.
Her kjøpte Ludvig Brynildsen sine hester, og han var en god hestekjenner. Han stelte dem med god hånd. De var hans første tanke om morgenen og hans siste om kvelden.

Et koselig bilde fra Moss når hestene gikk fra Storgata 8 til Moss Glasværk og videre til jernbanen for å kjøre flasker.

Arbeid og slit for barna
Utenfor Moss, på Vålerveien, holdt Krogsvold slakteri til. Der var det avfall som var godt til dyrefor den gangen. Bestefar eller en av brødrene måtte ut og hente, og de var ikke gamle guttene! Om vinteren måtte de til og med grave i snøen etter avfallet. I 12-årsalderen kunne de bli vekket lenge før skoletid for å arbeide. Ved halv-fem tiden ble de vekket for å dra til Steinhoggeriet på Nes på Jeløya, Der måtte de hente stein som faren Ludvig skulle kjøre til Dronningensgate i Moss for å steinlegge gata. Det var stein som lagde gate den gangen, Fra Dronningensgate gikk guttene rett til skolen, for skoleveska var med på lasset. Det var ikke tid til å dra hjemom først.

Den strenge arbeidsmoralen var i samsvar med familietukten. Når en må arbeide fra morgen til kveld og hele tiden er innstilt på det nyttige, blir det ingen anledning til uteliv og lediggang. Ludvig Brynildsen var heller ikke en mann som tålte slurv eller ulydighet. Han var hissig av gemytt og kunne reagere både fort og voldsomt. Hadde han sagt noe, ble det som regel ikke mukket. Hans kone Bolette var hans motsetning. Hun unte barna litt mindre arbeid enn hun selv hadde, men hun blandet seg aldri opp i korreksene mannen ga. I motsetning til hans patriarkalske regime, hadde han et hjertelag av gull, men ikke ubetinget. Det en kom til han og ville ha hjelp til, måtte være nyttig. Som en av hans sønner sa: Det var lettere å få 1000 kroner av far til noe nyttig, enn 1 krone til noe unyttig.

Tidlig merket oldefar at eldste sønnen, bestefar Kristian, var så glad i dyr, og aller mest hester. Faren Ludvig kjøpte da en hest til Kristian. Den kostet 100 kroner og ble kjøpt av sadelmaker Berntsen i Moss. Hesten var så stor at Kristian måtte stå på en krakk for å få seletøyet over den.

Farer og gleder
I denne familien var arbeid den første lov. I Stengata 8 om vinteren, fantes det ikke ski, bare tilskårne tønnebånd, og i stedet for kjelke ble det brukt slodde. I stedet for skøyter hadde de såkalte skjeser, dvs. tre meier, ofte med blikkbeslag til å binde under bena.

Ett av barna i familien har fortalt hvilket inntrykk det gjorde på han da han for første gang fikk ordentlige ski i gave. Skiene kostet 1 krone, og det fulgte ikke med staver. Han måtte greie seg med kosteskaft som man etter datidens skikk holdt på skrå foran seg.

Men vinteren kunne være full av moro og glede også. De dro til den bratte bakken i Gamlekrabben på Jeløy i gnistrende føre. Ofte lurte de med seg en hel slede, hvor det var plass til 10 -12 gutter, og farten var ubeskrivelig. Aking var den mest vanlige sporten i Moss den gang, før bilene kom.

Det fulgte mange spennende opplevelser med alle hestene den gangen. I nabolaget i Stengata var det en svær gamp som regelmessig brøt seg ut og travet gjennom byen. Og hos familien Brynildsen var det også rømning. En rusk av en gamp hadde det med å trave fram til Jeløygaten og ned i parken ved Kanalen, som sikkert var et flott sted for en hest den gangen. Derfra gikk den gjerne til stallen, den fant tilbake selv. En trengte ikke følge etter.

Hestene ble skremt
Folk fortalte også mye om spøkeri. Og guttene måtte ut og kjøre, også om natten. Veiene var øde, og menneskene en møtte, kunne en ikke være sikker på. Dersom en måtte kjøre sydover til Larkollen, var Jokkumsbakken straks nedenfor Dilling et farlig sted. Fra Søndre Krogstad fulgte veien bakkekneiken opp mot Smedbingen og videre til Vang.

Bønder og skyss gutter kunne fortelle at hestene ofte ble skremt i denne bakken, uten at det skulle være grunn til det. Det hendte at en ikke fikk rikket dem av flekken. I skogen nær stedet var det en rekke uåpnede graver fra oldtiden. I ettertid kan man undres over om det var uforståelige ting som ikke kan forklares, kan hestene ha merket gjenferd?

På veien til Rødsbrua kunne en risikere å høre «Vansjøskriket». Det var et lydfenomen som omkring 1900-tallet var svært omtalt, både av folk og av pressen. Dengang var Kristian 14 år.
Ellers var det nok av virkelige farer, overfall og slagsmål kunne skje. Kjøreguttene sto ofte mange sammen og frøs mens de ventet på klientene utover natten, Den gangen ble ikke skyssfolkene bedt inn for å vente.

Det var tøft for unge menn å være kjøregutt!
Bestefar Kristian sa lite om det, han var ikke redd, men han fortalte én gang om hjemturen fra Kambo.
«Det var mørkt. Jeg kjørte med 2 hester. Da bråstanset hestene. Jeg gikk ut av vognen og så to fylliker som hadde lagt seg tvers over veien. De ble nærgående, men jeg kom meg unna og brydde meg ikke mer om dem».

Stor bakerovn til utleie
Maten i huset i Stengata 8 var solid og sunn. Om morgenen var det vanlig frokost og mye melk. Til middag klokka 12 var det grøt én dag i uken, og pannekaker én dag. Ellers var det kjøtt og flesk. Fisk ble sjelden brukt, for gammel og rar oppfatning her var at fisk ikke var noe å arbeide på!

Klokka 17 var det eftasvæl som var rikholdig nok, for da kom fjøsarbeidet og mye ekstra kjøring. Mellom klokka 20 og 20.30 var det aftens, og til den drakk en salvie-te kokt i melk og med sukker i. Brødet var alltid hjemmebakt. Ludvig Brynildsen hadde tidlig satt opp eget bryggerhus med bakerovn i Stengata 8, og den tok nøyaktig 21 brød. Bestefar Kristians mor, Bolette, hadde hver uke 21 brød og 3 kjempemessige julekaker i brødtrauget.

Bakerovnen ble leid ut til alminnelig bruk for naboene for 15 øre i leie om gangen. Hvis en var fast leier hele året betalte en 10 øre. Hvis naboene ville utnytte varmen etter den første, kunne det gå i ett med baking døgn etter døgn. Til jul var etterspørselen størst. 

Sentrale familiemedlemmer i Storgata 8. I midten fra venstre de fire brødrene Brynild, Lorentz, bestefar Kristian og David. Foran barnebarn Georg, oldefar Ludvig og far Birger. Bak to ansatte og foran en ukjent ung jente.

Tøft arbeid og lange dager
Bestefar Kristian og alle søsknene ble oppdratt veldig strengt. Det var arbeid og ansvar som telte. Faren Ludvig likte hverken kortspill med penger eller bruk av alkohol. Det var mye fyll og elendighet i Moss på denne tiden.

Som nevnt var det bestefar Kristian som kom til å kjøre mest med hestene til faren sin. Personkjøring på den tiden var en stor anstrengelse i forhold til den enkle måten å komme seg fram med bil i dag. Arbeidet kom gjerne i tillegg til det arbeidet enn ellers hadde, det var ingen som kalte det for overtidsarbeid den gangen.

Dagen begynte gjerne klokka 6, og den fortsatte langt ut i nattetimene med stell av hest og vogn, venting og hjemtur. Det kunne være surt og kaldt, for det meste av kjøringen ble bestilt i hardt vær når folk ikke ville gå. Og det var den gangen ingen forsikring mot uhell som kunne oppstå.

Det var en hard skole for en ung gutt å sitte på kuskebukken, mye hardere enn å kjøre varer. Han hadde et stort ansvar, for det det ble satt krav til kuskens utholdenhet, tålmodighet, dyktighet og humør. Han måtte også vise menneskekunnskap, og alltid opptre på rette måten.

Kjørte datidens kjendiser
Bestefar Kristian fortalte selv en historie om kjøring en dag da han var cirka 20 år. Det var en varm sommerdag, og turen gikk til Son. Det var Bjørnstjerne Bjørnsons datter, Bergljot Ibsen, som satt i vognen. Hun var gift med statsministeren den gangen, Sigurd Ibsen. Det var tørt vær og støvete veier.

Hun ropte: “Kusk, kjør fortere så vi kommer oss unna dette støvet!”Da svarte bestefar Kristian: “Jo fortere jeg kjører, frue, desto mere støv blir det vel!” Og han beholdt farten selv om fru Ibsen ikke likte svaret hans. Da de kom til foten av Brevikbakken, ropte hun igjen: “Kusk! Her kan De gå av for hestens skyld.”
“Jaså”. svarte Kristian, “tenker De på hesten De da, som ba meg kjøre fortere i sted”.
Da svarte hun oppbragt: ”For en uforskammet knekt De er som svarer slik! De skal ikke få drikkepenger for denne kjøringen”.

Da de kom til Son, steg hun av. Kristian ble sittende og vente på bukken. Så måtte hun komme bort til han for å gjøre opp. Hun sa: “De har for fete hester! Det går ikke an! Ingen her i landet kan kjøre, uten Sverdrup!”
Hva statsministerfruen mente med denne bemerkningen var ikke godt å si. Men kanskje hun mente politikeren Sverdrup, som etter hennes mening kjørte folket i stramme tøyler.

Av andre kjente personer som bestilte skyss av bestefar Kristian var Roald Amundsen. Han lå i lengre tid ved Moss Verft for å reparere båten Gjøa. Det var kort tid før den berømte reisen hans. Roald Amundsen var fåmælt og sa sjelden stort. Han hadde brukket benet og måtte kjøres fram og tilbake til fru Arnesens hotell. Det var et staselig hotell i Moss på den tiden. Der besøkte Roald Amundsen seilmaker Olsen, som han kjente godt.

Bestefar Kristian kjørte også Holger Drachmann som bodde på gården Kubberød på Jeløya i 1906-07. På sine turer til og fra Moss var han ofte sammen med Bokken Lasson. Det var en flott kar med stort, blondt skjegg.

Å sko hestene foregikk under oppsyn av både bestefar Kristian (t.v) og oldefar Ludvig (foran)

Skyss i halv meter snø
Det kunne gå galt når det gjaldt kjøring også. Det fortalte broren Brynild om, han var 4 år yngre enn bestefar Kristian. Brynild var cirka 14 år og skulle kjøre fra Kongensgate i Moss til Bergersborg på Jeløya med konsul Christen Sandberg og kunstmaler Jacob Sømme med fruer. Det hadde satt inn med et fryktelig snøvær den kvelden, og ved 24-tiden kjørte han sluffen opp til konsul Reinert som hadde selskap. Konsul Reinert var en kjent mølle-eier.

Snøen falt tett, og Brynild måtte vente helt til klokka 02 før gjestene kom og ferden kunne begynne. Da var det kommet en halv meter snø. Sluffen hadde plass til 4 personer, og siden konsul Sandberg fylte nesten hele det bakerste setet, måtte fjortenåringen Brynild sitte på fanget til Sømme. Alt gikk bra til de kom til Bergersborg, der Sømme og frue bodde. Ved Lund ble det verre. Veien var helt vekk, den hadde snødd igjen.

Brynild klarte første sving, men andre sving klarte han ikke. 30-40 meter før inngangen kjørte han sleden på en stubbe og veltet. Dermed lå fru Sandberg med ballsko, konsulen og Brynild om hverandre i snøen! Konsul Sandberg, som var mer enn ergerlig, spyttet snø og brukte forferdelig munn. Det var meningsløst at guttunger ble sendt av sted for å skysse, for han var ikke annet, og skjønte seg ikke på kjøring! Fru Sandberg og konsulen maste seg fram i snøen for å komme fram til huset. Hesten fortsatte å gå rolig etter velten. Den lot seg ikke forstyrre. De hørte dombjellene klinge lenger og lenger borte i skogen, som sto tett der den gangen.

Brynild sprang etter hesten, men med tung frakk og helstøvler gikk det ikke fort, og han nådde ikke igjen hesten. Han måtte slite seg fram i den høye snøen helt til Stengata 8 i Moss, og var hjemme først klokka 4 om morgenen. Det var lys i huset og alle var selvsagt oppe. Foran stalldøra sto hesten med to biter av dragene. Det var alt som var igjen av doningen.

Selvfølgelig fikk Brynild kjeft av faren, for han hadde kjørt som en stor kloss og hadde dermed ikke greid den vesle jobben. Moren grep inn og sa resolutt: Blås i både hest og sluffa, bare gutten er i behold!

Brynild ga opp som kusk
Storebror Kristian, som da var 18 år, måtte dra sammen med faren sin med ny slede for å finne restene i Tronvikskogen. De fant en krakk her og en krakk der i snøfanene, et pledd og noen remmer, men selve sluffen var ingensteds å se. Dette skjønte de ikke noe av. De dro tilbake til Moss og oppga å lete mer. Så viste det seg at sleden lå utenfor Nanna Olsens daværende melkebutikk, hjørnegården til Sykehusgaten. Den lå halvt begravd i snøen.

Årsaken til at sleden var havnet der, var at hesten hadde blitt skremt av politi Nilsen et stykke oppe i Storgata. Da hadde den snudd og rent nedover mot Sykehusgaten og bortover. Den kom så nær fortauet slik at sluffen støtte mot trappen foran butikken, for meiene var brukket i to.

Med denne sluffen veltet planene om videre arbeid i vognmannsforretningen, for nå ville ikke Brynild på 14 år mer. Han hadde fått nok av å være skyssgutt og ville andre ting. Men min bestefar Kristian, som nok var mer tålmodig, fortsatte som han hadde begynt i forretningen til sin far. Og det fortsatte han med til han ble pensjonist.

Ikke tid til båtliv
Til det faste husarbeidet i Stengata 8, tidligere kalt «Dølahytta», hørtes ellers karding og spinning, for Ludvig ville ikke ha kjøpte strømper eller annet ulltøy fra butikk. Under 2.verdenskrig ble den gamle hjemmeindustrien med å spinne tatt opp igjen.

Som gammel sjømann kunne Ludvig ha benyttet seg av den store snekka han vant da det var utlodning blant verftsarbeiderne til veldedig formål. Den lå ved en av bryggene på Østre Sand etter at den ble vunnet, der hvor det flotte Moss Kurbad den gang lå.

Og makrellfisket ble jo drevet rett utenfor stuedørene den gangen,noe mange benyttet seg av. Men tiden strakk jo ikke til. Utenom pliktene ble det ikke tid til stort. Ingen lediggang, og ingen morskap. Men barna godtok at det var slik.

Både bestefar og hans søsken måtte også passe kuene på Blommen, de ble drevet fram og tilbake til Stengata. Moren Bolette gjorde det samme. Hun var et stille, kristent og fredelig menneske. Hun var arbeidsom og sto alltid på, men døde av en hjertefeil i 1914. Dette var et stort tap for familien.
I 1916, to år etter konas død, flyttet oldefar Ludvig med sin familie til Storgata 8. Her holdt bedriften til i alle år den besto, og her drev bestefar Kristian forretningen videre etter farens død i 1951.
Da var jeg selv blitt 8 år gammel, og jeg husker bruddstykker fra den tiden jeg var liten og da oldefar levde stort og var i gang.

Storgata 8 hvor lastebilene sto på rad i gaten utenfor garasjen og verkstedet.

Bilene overtok etter krigen
På oldefars tid hadde han omtrent 14 hester, og forskjellige kjøredoninger for sommer og vinterkjøring. Det var landauer, kupeer og triller for skysstransport. I 1920- årene kom den første automobilen til persontransport. Lastebilene kom etter hvert. De første var Pedal-Forden, som hadde 3 pedaler og håndgass.

I 1920 fikk firmaet kontrakt med Moss Glasværk om transport av ferdigprodukter og råstoffer som varte helt fram til 1964.
Etter krigen, i 1946, var transportforretningen vokst til en stor virksomhet. Den besto av 8 hester med vogner, 14 biler, og 25 ansatte. Vognene hadde store kasser som flaskene ble transportert i til jernbanestasjonen.

Flaskene ble lagt i ranker i jernbanevognene. Dette var meget arbeidskrevende.
Og etter krigen kjørte en av lastebilene, med merket WHITE, fylt av melkekasser med flasker daglig inn til Melkebolaget i Oslo. Denne bilen var en av åtte biler som regjeringen Nygaardsvold hadde innført fra Amerika. Det var voldsomt behov for melkeflasker etter krigen.

Forretningen gikk bra, og etter hvert ble det slutt med hestene. Dette var i 1952. Hestene ble alle erstattet av lastebiler, og forretningen ble den største transportforretningen i Østfold. På det meste hadde firmaet 20 biler, og drev transport for flere av de større bedriftene i Moss.

Da min oldefar Ludvig døde i 1951 overtok bestefar forretningen, kjøpte ut sine brødre, og sønnene hans overtok. Neste generasjonsskifte kom i 1966 da bestefar døde. Bedriften ble nedlagt i 1987.

Mine egne opplevelser fra barndommen på 40- og 50 årstallet

Forfatteren er på besøk hos familie på Tronvik. T.v. fetter Georg, Britt og far Birger.
Da jeg var liten forventet bestefar Kristian og min bestemor Sigrid at jeg hjalp til når jeg var på besøk. Jeg gikk også ærend. Dette var i slutten av 1940-årene og i begynnelsen av 50-årene. Å hjelpe til var noe som hørte med når jeg var på besøk som jentunge. Å gå ærend i Storgata og området rundt, syntes jeg var bare stas, og jeg gjorde det gjerne. Selv bodde jeg i Edvard Munchs gate på Jeløya fram til 1954, gaten nedenfor

Gimle, hvor det også var kino på den tiden. Dette var et fredelig og barnevennlig strøk den gangen med lite trafikk, i motsetning til i dag.
Min far, som vokste opp i Storgata hos mine besteforeldre, kjente fra barnsben av godt til byen Moss, ikke minst pga alt arbeidet som ble utført gjennom vognmannsforretningen til sin bestefar og far. Etter ingeniørutdannelse i Gøteborg arbeidet han i alle år i sin fars og farfars forretning.

Min mor kom til Moss og hadde stilling som barnepleierske hos en familie i byen før hun ble gift med min far. Hun kom fra en stor slekt på Slinningen i Ålesund. Der var jeg på ferie hver sommer fra jeg ble født, sammen med min store Sunnmørsfamilie. Jeg var der også under krigen, fra 1944, og husker noe fra tiden fra 1946, da jeg var 3 år. Jeg husker ganske mye fra tiden der etter krigen, både fra byen og fra landet. Ålesund var en helt annerledes by enn Moss, og utrolig spennende for unger på alle måter.

Derfor var mine opplevelser som jentunge fra Moss den gang, og Ålesund by på samme tid, veldig forskjellige. Jeg fikk derfor med opplevelser i oppveksten som ikke var vanlige for unger og ungdom i Moss på den tiden. Familien der var stor, de bidro med mye, og de levde liv som var preget både av sjølivet og land- og bylivet, og ikke minst av alt som foregikk på Sunnmøre på den tiden. Jeg er glad for at jeg fikk med meg alt dette fra jeg var liten. Det har alltid farget min tilværelse.

Men etter feriene i Ålesund ble opplevelsene lagt bak meg, og Moss ble hverdag og oppvekst. Jeg fortalte lite om alle opplevelsene derfra til andre. Det var for langt unna Moss på den tiden, i hvert fall for jevnaldrende. De fleste hadde nok med sitt, og barn levde i nuet. Men historiene om krigen i Ålesund var fremtredende der, og levde lenge. Og det var mange fortellinger som ble fortalt, som jeg som barn skjønte var om folk og farlige hendelser. En av mine onkler var også ute til sjøs i utenriksfart i mange år, og båten han seilte med ble torpedert under krigen.

I byen lå fiskeforretningene tett, jeg var ofte var med for å handle fersk fisk. Fiskebåtene ved kaia og måkefjellet, med tusenvis av måker, var tett på der vi alltid bodde den gang. Et artig minne fra tidlig av var avisguttene som løp gjennom gatene og ropte «Sunnmørsposten» med høy stemme, for å få solgt.

Det var utrolig mye liv og røre i denne byen. På Brunholmen i byen drev en av mine tanter en utstyrsforretning for sjøfolk, et sted jeg som liten syntes det var veldig stas å få være i. Butikken lå ut mot gaten i et stort pakkhus av mur. Fiskeinntaket var ut mot sjøen. I butikken var det alltid liv med mye hyggelig prat, sjøfolk og andre som kom innom hadde alltid noe å fortelle.

Ærend og sølvpussing
Det var annerledes i Moss. Det var mye liv i Moss også, men på en annen måte. Fra Storgata i Moss, på mine ærend, gikk jeg som regel til kjøttforretningen i Jeløygata, på andre siden av Søndre jernbaneovergang, og til Brehmers Bakeri lenger oppe i Storgata. Jeg gikk aldri i noen fiskeforretning for mine besteforeldre. Jeg tror de spiste lite fisk. I motsetning til min familie i Ålesund.
Kjøttmiddagene husker jeg godt, for min bestemor lagde veldig god mat. Hun hun bakte mye. På kjøkkenet, hvor hun oppholdt seg mest, hørte hun godt kranene som durte hos BB, ikke langt unna, noe hun likte dårlig.

Jeg gikk også ærend bort til Moss Jernbanestasjon og til et hus i Haveveien midt i mot. Der bodde en av bestefars brødre, Lorentz, med kone og 2 døtre, i et stort, grått mursteinshus inne i en stor hage. Døtrene var mye eldre enn meg, og jeg husker dem ikke fra den tiden. Men senere ble jeg litt kjent med den eldste, som ble kalt Lilleba, og som ble en anerkjent journalist for Aftenposten, og motetegner i Paris.
Av og til ble alt sølvtøyet satt fram på stuebordet i Storgata 8 når jeg var på besøk hos besteforeldrene mine, og jeg ble satt til å pusse. Kanskje de voksne mente dette var noe som jenter måtte lære så tidlig som mulig? Jeg fikk ikke et øre for arbeidet, for dette var vanlig arbeid.

Et minne jeg har er fra min oldefars senere tid i Storgata 8. Han ble jo en svært holden mann, og jeg husker en stor marsipangris var plassert på flygelet hos han i 2.etasje ved juletider. Det var stort den gangen for ei lita jente. Godterier og marsipan var ikke dagligdags på den tiden. Jeg husker oldefaren min så vidt, han var en stor og kraftig mann. Han hadde hjerte for oss små. Jeg fikk hans mors navn i dåpen, Helle Lovise, som mellomnavn.

Et annet minne, jeg var nok ikke gamle jenta den gang, var all støyen og praten fra fremmede menneskene som kom og var på besøk fra USA. Det må ha vært rett etter krigen. Dette var sikkert stor stas. Men for meg var det rart med disse fremmede menneskene med annet språk og annerledes klær.

Min oldefars hester sto på stallen inne i gården hos min bestefar og bestemor. Bestemor og bestefar hadde leilighet i 1.etasje, oldefar i 2. Jeg var med og fikk hilse på hestene i stallen. Jeg husker også alt styret og støyen når de store arbeidshestene, som gikk fast til Moss Glassverk, kom inn i gården i Storgata 8. De ble brukt til kjøring andre steder. Jeg husker også frakting av isblokker, og at det ble brukt isblokk i husholdningen. Et minne jeg også har var arbeidet inne hos smeden med flamme, ambolt og hammer.

Kilde:
Ørnulf Ree: B. Brynildsen og hans slekt, 1951.
Moss Bymuseum.
Opplysninger og foto etter Birger R. Brynildsen

• Forrige
• Neste