Strandsitteren artikler

Nordlendingenes forening i Nesveien blant byens største

Av Oddvar Aasen

Vi hadde et gjestfritt hus i Moss. Vaffeljernet og kaffekjelen fikk aldri hvile. Jeg vasset i nordlendinger i en god barne- og ungdomstid. Samtidig ante jeg behovet foreldrene mine tok tak i. Nemlig en forening der nordlendinger følte seg trygge i helgene. Foreningen ble snart en av de største i byen. Jeg var litt stolt da først pappa (Adolf), så mamma (Mary) ble tildelt foreningens ”Draugorden”, som takk for innsatsen.

Dette skriver den tidligere mossingen Arne Michael Olsen (‘Mike’ blant venner) i sin faste spalte i Telemarkavisa. Artikkelen heter ”Å eg veit meg eit land” og handler om hvordan landet ble bygget etter krigen. En viktig faktor var arbeidskraften som flyttet fra utkantene og inn til industribyene. Mor Mary flyttet fra Harstad før sin mann, Adolf, som var båtsmann til sjøs. Arne Michael ble født i 1939 og ble etter realartium på Kirkeparken journalist, informasjonsmedarbeider og politiker. Han bodde noen år i Spania. Nå bor han i Stavern.

 Adolf Olsen, stolt leder av fanekomiteen, bærer lagets fane under 17. mai-feiringen i 1949. Fanevaktene er sannsynligvis Hulda Eliassen og J. Kristiansen. (Foto: Privat)

Sosial møteplass
Hva var Nordlendingenes forening Moss, vil du kanskje spørre? Mange husket at foreningen hadde eget hus på Nesveien 29, men ellers? Sannsynligvis var foreningen som ble stiftet i 1947, og som på det meste hadde ca. 250 medlemmer, en av de mest aktive sosiale foreningene i Moss. Foreningens to jubileumsberetninger fra 1972 og 1997 forteller om en omfattende virksomhet som kom innflyttede folk nordfra til glede og nytte. Ikke minst som sosial møteplass var foreningen med huset på Nesveien viktig.

På Nesveien var det – med unntak av i sommermånedene – fest hver lørdag. Her kunne gamle og unge møtes til hyggelig samvær uten at det kostet noe særlig. Det ble servert god mat, og det var dans og moro. Man traff igjen kjente fra hjemplassen, og man inviterte nyinnflyttede inn i et miljø som inkluderte dem. Slik minnes dagens leder av Nordlendingenes forening Moss, Lars Abrahamsen, ”Solbakken” som huset opprinnelig het.

Startet i syklubb på Kambo Det hele startet like før krigen. På Kambo hadde det flyttet inn noen familier fra Nord-Norge. I 1944 ble det dannet en dameforening - eller syklubb, som det heller ble kalt. De fleste kom fra Harstad, blant annet Mikes mor, Mary. Etter krigen fortsatte de med sammenkomster, og det kom snart på tale å starte en nord-norsk forening. I 1947 hadde damene fått med seg to menn, og det ble innkalt til konstituerende møte 17. april i Håndverkernes lokale. Der holdt formannen i Nordlendingenes forening i Oslo foredrag, og alle de 64 som var til stede meldte seg inn i den nye foreningen. Selve åpningsfesten skjedde 3. mai med 80 personer til stede. Blant de tilstedeværende var redaktørJul Sundsvik i Moss Avis, som var helgelending, og forfatteren Carl Schøyen, en søring som hadde tilbrakt mye tid nordpå og skrevet om det. Sammen med fylkesmann Karl Hess Larsen var de foredragsholdere som foreningen ofte trakk veksler på. Gjennom årene var en rekke andre kjente mossinger foredragsholdere på møtene, for eksempel Svenn Stray og Gunnar Skaug. Begge hadde et forhold til Nord-Norge.

Syklubben fra 1947 som var initiativtakere til foreningen. I første rekke Bergliot Been, Signy Karenstuen og Alvilde Gustavsen. Bak Bergliot Eriksen, Marit Asbjørnsen, Åshild Berg, Olaug Mathisen, Mary Olsen og Ruth Willadsen (Jensen). (Foto: Privat)

Torskeaften fra starten
Kontingenten var kr. 1 pr. møte. Det ble kort etter forhøyet til kr. 2. Så gikk det slag i slag med møter i Moss sentrum, på Kambo og turer til Oslo. I mars 1948 ble det arrangert torskeaften. Det ble en tradisjon som senere har fulgt foreningen gjennom alle år og har blitt et kjennetegn. Mange ganger ble det spennende om man fikk torsken ned til Moss i tide, for fisket kunne være dårlig og været kunne slå seg vrangt. Men med god hjelp blant annet fra Luftforsvaret på Rygge, gikk det som regel bra.

Ganske snart innførte foreningen en rekke faste arrangementer. Det var høst- og vårfest, julebord, juletrefest for barna og karneval. En håndskrevet avis, ‘Nordlands Trompet’, ble et fast innslag, og man laget en sangbok, hadde kor og teatergruppe. Ungdoms- og damegruppe kom også på plass etter hvert. Allerede fra starten av ga foreningen bidrag til sosiale tiltak. Første mottaker var Bjerkelia åndssvakehjem på Trastad. Etter hvert opptok foreningen også et samarbeid med Vårli skole for vanføre. En gang i året besøkte elevene Solbakken, og nordlendingene besøkte skolen.

Foreningen samlet også inn penger og varer til familier i nord som var rammet av ulykker. En høst som var rik på epler og pærer arrangerte foreningen en innsamling, og frukten ble sendt med militærfly nordover for utdeling til skoler og gamlehjem. Nord-norsk Elevhjem i Oslo ble også støttet. Nordlendingenes forening bidro også til innsamlingen til fordel for kirke på Jeløy.

Fane til 17. mai-toget
Foreningens medlemmer var ofte på besøk hos eller var verter for tilsvarende foreninger i de andre Østfold- byene, Askim inkludert, Oslo, Drammen, Svelvik, Horten, Skien og Tønsberg. Skytterhuset på Krapfoss ble ofte leid til slike store arrangementer. Å få en egen fane ble en viktig sak det første året, og en komité ledet av Adolf Olsen kom i arbeid. Søndag 3. april 1949 ble det holdt medlemsmøte hvor blant annet fanen var tema. Den ble lovet ferdig til 17. mai. Den 15. mai var det faneavsløring i Håndverkeren, hvor blant annet malermester Didriksen, som hadde malt fanen, var til stede. Bildet som ledersaget denne artikkel viser Adolf Olsen som stolt fanebærer assistert av to duskedamer.

Fra starten av hadde foreningen problemer med å få leid møtelokale utenom på søndager. Det var stor etterspørsel etter slike lokaler i byen i etterkrigsårene, og det hendte at møter måtte avlyses eller flyttes. Tidlig meldte tanken seg om å få et eget hus. En komité ble nedsatt, og penger ble avsatt til et husfond. Å bygge et hus var urealistisk, for man mangler tomt, det var vansker med byggetillatelse og med å få lån. I 1957 falt øynene på eiendommen ”Solbakken” med adresse Nesveien 29 på Jeløy. Det var et stort hus i to etasjer med 3 mål tomt. Eiendommen var dessuten i god stand, selv om håndverkere blant medlemmene måtte trå til med dugnad for å få alt på stell. I 1. etasje var det møtesal og kjøkken. I 2. etasje leilighet for vaktmesteren og styrerom. Forlangende var 110.000 kroner, men man endte opp med en pris på 100.000 kroner. Husfondet var på 7.000 kroner, og det gikk med til omkostninger. Kontant skulle det betales 40.000 kroner, og Moss sparebank stilte opp med tre lån. I tillegg tegnet medlemmene seg for andeler á kr. 50. Huset ble vedtatt kjøpt mot to stemmer. Ved 25-årsjubileet i 1972 hadde hus med innbo en branntakst på 372.000 kroner, og gjelden var på 56.000 kroner. Medlemmene hadde skutt inn 3.100 kroner som andeler. Med huskjøpet blomstret foreningen. Konkurransen med det nye mediet på 1960-tallet, fjernsynet, og problemene med et fast og stort nok møtelokale hadde gjort at interessen for foreningen periodevis hadde dabbet noe av. 

Solbakken på Nesveien 29 slik det så ut i årene Nordlendingen forening eide eiendommen. Bygningen ble revet da mormonerkirken overtok. (Foto: Jubileumsbok i 1972)

Huset solgt til mormonerne
Tidlig innstiftet foreningen en orden - ”Den Halve Båts Orden Draugorden”. Den utdeles til personer som har bidratt til foreningens anseelse, trivsel og framgang, og til ”personer som har gjort seg særlig fortjent av det nordlige Norge”, som det heter i statuttene. Mikes foreldre, Adolf og Mary, fikk ordenen henholdsvis i 1950 og i 1955. Nevnte Sundsvik, Schøyen og Hess Larsen fikk den også. 

Med årene dukket husproblemet opp igjen. Å modernisere huset var vanskelig, og vedlikeholdet belastet hele tiden foreningens kasse. Små reparasjoner ble gjort av en vaktmester som bodde i huset, men på slutten av 1970-tallet, da juletrefesten måtte avlyses på grunn av frosne rør, ble det klart at det ikke gikk lenger. Foreningen slet også med at styret og underkomiteer var i ferd med å gå lei. Salg ble vedtatt, og de første interessentene ville bygge fire eneboliger på tomta. Men en forespørsel fra mormonerne ble fulgt opp. Huset ble vedtatt solgt på ekstraordinært årsmøte i 30. mai 1980 til ‘The Cooperation Of The Preseeding Bishop Of The Church Of The Latter-Day Saints’ for 370.000 kroner. ‘De siste dagers hellige’, som de kaller seg, rev det gamle bygget og reiste et moderne bygg med møtelokale på den samme tomta. Det ble innviet i 1986.

Vedtektene i foreningen bandt opp midlene foreningen fikk for Nesveien 29 i ti år. Pengene ble stående urørt på bok. Senere har en del av kapitalen blir brukt til å subsidiere fester og andre sosiale tiltak for medlemmene, blant annet de årlige torskeaftenene. Vedtektene ga anledning til å benytte opptil 10 prosent av innestående kapital til slike formål.

Kunststipend og kunstutstilling
Nordlendingenes forening Moss hadde eid ”Solbakken” i litt over 20 år, og den i dag 74 år gamle foreningen fortsatte sin virksomhet i leide lokaler rundt i byen. Mosseskogen Fritidshus ble mye bruk til de tradisjonelle festene. 40-årsjubileet i 1987 fikk spesiell oppmerksomhet. I samarbeid med Moss Kunstforening ble det arrangert en nordnorsk kunstutstilling i det gamle Kunstgalleriet, som lå på hjørnet av Chrysties gate / Skoggata før Kirkeparken videregående skole ble utvidet. Nordnorsk kunstnersentrum i Svolvær var også med på opplegget. I forkant ble amatørkunstnere invitert til å delta i en konkurranse om et reisestipend til Svolvær. Til slutt konkurrerte seks bidrag blant 32. Vinner ble Elisabeth Omdahl. På selve utstillingen ble 120 arbeider vist fram, blant annet tre billedtepper laget av den nordnorske kunstneren Bjørg Måseide, bosatt i Moss. Til jubileumsfesten, som foregikk i Samfunnshuset, hadde Judith Reinsvik skrevet en prolog som i kortversjon gjenga foreningens historie. 50-årsfesten i 1997 hadde blant annet Lars Andreas Larsen (fra Melbo) som underholder.

Rekrutteringen ble etter hvert et problem fordi færre innflyttere fra nord kom til Moss, og første generasjon i foreningen dro på årene. Selv om medlemstallet sank fra ca. 250 på det høyeste til ca. 50 i dag, er det fortsatt aktiviteter av forskjellig slag i regi av Nordlendingens forening Moss. Den er den siste i sitt slag utenom Oslo. 

Gjennom mange år var Terje Gloppen en ildsjel i foreningen. Her på 50- årsfesten hvor veteranen Bergliot Eliassen hedres med blomster. (Foto. Privat)

Dagens leder av foreningen, Lars Abrahamsen, som kom til Moss i 1971, har følgende å si om foreningens virksomhet:
- Nordlendingene som slo seg ned i Moss fant seg godt til rette i foreningen. Her var de velkomne, og de fikk hjelp med praktiske spørsmål som for eksempel å finne hybel. Hva det blir til med foreningen i framtida er usikkert. Vi skal ha 75-årsjubileum neste år, så får vi ta det derfra.

Turkameratene Arvid Kristoffersen og Lars Abrahamsen har som henholdsvis kasserer og leder fra 20 til 25 år bak seg i foreningen. (Foto: Oddvar Aasen)

Kilder:
Nordlendingenes forening Moss 1947 – 1972 Nordlendingenes forening 50 år 1997 Bind II Samtale med leder Lars Abrahamsen.

• Forrige
• Neste