Strandsitteren artikler

Vi ville slåss

VI VILLE SLÅSS

av Kjell Henriksen

Oslofjord.
Det var en times tid før midnatt, med disig vær og lett sørvestlig bris i Ytre Oslofjord. En liten månesigd på østhimmelen ga ikke stort lys, og etter hvert kom tett skådde sigende inn fra sjøen. Med 18 knops fart stod en tysk eskadre nordover med slokte lanterner.

Fartøyene var så omhyggelig mørklagt at de bare kunne skimtes som en slags fortetninger av natte- mørket, – tre kryssere (deriblant "Blücher"), tre torpedobåter og åtte minesveipere, krigsskip på til sammen vel 30 000 tonn og med over 6 000 mann om bord. Det var natten mellom 8.og 9. april 1940. (Chr. A. R. Christensen i boken "Norge under okkupasjonen".)

Og da de tyske fartøyene passerer Moss, våkner vernepliktig kaptein Rei Sandberg og hans kone Dannis av støy i Oslofjorden. Kaptein Sandbergs penn beskriver hendelsene slik: "Hører du ikke?" Min kone står bøyd over sengen min. "Du må stå opp og se – jeg skjønner ingen ting." Jeg famler etter uret på nattbordet. "Ikke 5 enda!" "De skyter ute i fjorden," sa hun høyt og utålmodig. "Hører du ikke flyene da?" "Jeg hører jo ikke hva du sier for bare fly!" Taushet.

 "Der var da fanden til bråk!" De siste ordene druknet i nye drønn. marinen som holder øvelser du ikke og legger deg?" Men litt etter sto vi vestvinduet inne i stuen og fjorden mot Horten. Langt "Det må være – hvorfor går begge ved stirret utover ute i det grå halvmørket blinket det fram et par rødlige lysglimt. To dumpe brak – og en knurrende torden rullet over fjorden. En ildsøyle skjøt i været – det braket igjen. Vinduene klirret voldsomt. En veldig sort skygge for med rasende larm like over huset. De to svære bjerkene utenfor la seg over som i storm. Det var virkelighet alt dette, skuddene, eksplosjonene, de svarte kjempefuglene som bruste nordover som Åsgårdsreien, de mørke kolossene som gled oppover fjorden forbi Jeløy. Det var krig i landet.

Vernepliktig kaptein Rei Sandberg

Henrik Andreas Reinert (Rei) Sandberg var født i Moss 25. august 1889. Han tok eksamen artium i 1907 og tilbrakte deretter et år på krigsskolen. Sandberg fikk kapteins grad i 1930 og var sjef for 1. lv. Komp. av I. R. 5. Rei Sandberg startet jusstudier, men brøt disse og opprettet i 1911 en spesialfabrikk for lysreklame (A/S Lysannoncer).

Rei Sandberg var sønn av konsul Christen Sandberg og hustru Mathilde Cathrine Reinert (datter av Henrik Andreas Reinert og Ragna, født Herføll). Det er masse mossehistorie blandet inn i disse navnene, men det får vi la gang! ligge denne Christen Sandberg er beskrevet som en "gigantisk (person) og straalende af gigantisk livsfryd..." (forfatteren Vilhelm Krag i nekrologen 1918). Christen Sandberg lot seg male av sin venn Edvard Munch og var også en habil spenningsbokforfatter under psevdonymet Birger With.
Og går vi nok en generasjon tilbake finner vi byfogd Fredrik

August Zahn Sandberg, født i Fredrikstad, men slo seg ned tidlig på 1850-tallet i Moss som over- rettssakfører. Senere ble han politimester før han overtok som byfogd 1881. Sandberg var medlem av bystyret, han var ordfører og stortingsmann flere ganger. Han samlet og utga Topografiske og statistiske oplysninger om Kjøbstaden Moss 1897, vel tidenes kildeskrift i byens historie.

Piggtrådsperring ved Kanalen. Foto: Johan Rynnås.

Men nå som vi er blitt litt kjent med kaptein Sandberg og hans familie- bakgrunn, går vi tilbake til støyen over hjemmet på Jeløy og vernepliktig offiser. En lettere forvirret Hva nå? For myndighetene hadde jo ennå ikke innkalt til mobilisering, men det var vel heller ikke nødvendig. For det som hendte utenfor vinduene var mobiliseringsgrunn nok!

Sandberg skulle ved en eventuell innkalling møte på Elverum, men hvordan i all verden komme seg dit? Vel, han tok det første problemet først, og det var å komme seg fra Jeløy til jernbanen. Han ringte dermed etter drosje, som kom som vanlig med en snakkesalig sjåfør ved rattet. Men å komme seg videre med tog, mente sjåføren var ganske så umulig, det gikk visstnok ikke tog denne dagen. To tyske torpedobåter lå ved brygga, og tyskerne sang i gatene!

"Her og der sto folk ute på veien. De snakket ikke, der var som alt og alle holdt pusten i en slags forventning. I løpet av disse morgentimene skulle det som var skjedd trenge inn i bevisstheten og finne sitt nedslag der." Da drosjebilen kjørte over kanalbroen,pekte sjåføren og viste hvor torpedobåtene hadde vært. I følge et par unggutter hadde de nettopp forlatt byen i retning nordover.

Siden de hadde god tid, dro de opp til politistasjonen – der hadde det nemlig vært "no mølje... iste'". Og fortsatt sto folk tett foran det store oppslaget på døren som var de tyske militærmyndighetenes melding om okkupasjonen. Ifølge Sandberg må politimesteren ha ventet problemer; han sto på trappen i full uniform omgitt av betjenter. Fra folkemassen kom det spørsmål om de norske myndigheter hadde beordret dette oppslaget satt opp, og samme røst forlangte å få vite hvorfor mobiliseringsordre ikke hadde kommet.

Intet svar fra politimesteren. Etter denne hendelsen dro Sandberg til jernbanestasjonen, der toget faktisk sto klart til avreise. Det var jo et godt tegn at toget i det hele gikk, selv om ingen riktignok visste hvor lenge det ville vare. Men retningen var iallfall den riktige – nordover.

Og underveis fikk passasjerene høre om kampen mellom festningen og de tyske krigsskipene ved Drøbak av en ung dame som på en eller annen måte hadde kommet seg til Moss etter at hun hadde vært vitne til tragedien. "Andpusten og opskaket fortalte hun til alle kanter; – det rødflekkete ansiktet virket sterkere enn de forvirrede ordene. Drønnet av kanoner rev ennå i ørene hennes, og brannskjæret flakket i øynene. Alle gjenoplevde med henne nattens hendelser, hørte skuddene og skrikene, så hele det forferdelige, gloende skuespill. Ingen rutinert krigs- korrespondent kunne ha referert begivenheten med sterkere virkning."

Ved Kambo lå en torpedobåt med hake- korsflagget heist. Tyske underoffiserer vinket vennlig ved småstasjonene toget passerte, Jo, "vennskapet lå tjukt utenpå dem".

Men på Vestby stoppet toget. Konduktøren visste ikke mer enn andre, og nå var gode råd dyre. En rutebil på ut siden av stasjonen reddet situasjonen – noen bestemte ord fra kaptein Sandberg, og dermed rullet kjøretøyet innover mot hovedstaden.

Ved ankomsten til Oslo var det fortsatt et par timer ifølge rutetabellen til toget til Elverum startet. Dermed fikk Sandberg tid til å bunkre – han avla et besøk hos sin tobakkshandler. Etter hamstringen satt han igjen med den svimlende sum av kr. 4,30 og måtte låne nye kr. 20 av en bekjent i en hotellkasse. Dermed var likviditeten atter akseptabel! En drøy time etter fastsatt avgang kom toget virkelig av sted. Før det registrerte Sandberg at tyskerne hadde stillet opp en mitraljøse på perrongen der man ventet utenlandstoget, og "soldatene var i full sving med å skrive autografer til norske guttunger som flokket seg om dem, en smilende idyll!".

I togkupeen flommet det over av ekstrablad. Byene langs kysten var besatt – Stavanger, Bergen, Trondheim. Kapteinen så dette som en konsekvens av myndighetenes fryktelige feilgrep – tenk å legge landet åpent for fienden på denne måten! Det var kommet varsler om de tyske forberedelser. Omkring 1. april gikk det rykter i Berlin om et forestående tysk angrep mot Norden... de ansvarlige i Oslo la praktisk talt ingen vekt på dem. Det gjorde de heller ikke i den danske regjering, som hadde fått lignende meldinger. Det ble derfor ikke i noen av landene truffet mer omfattende militære beredskapstiltak i tide, til tross for at den norske generalstabssjef... både 5., 6. og 8. april framholdt hvor truende stillingen var og til slutt foreslo øyeblikkelig mobilisering. Det var forgjeves.

At det ikke ble gjort mer for å styrke beredskapen, var så meget verre, fordi det nøytralitetsvern vi hadde, var svært skrøpelig, med få og dårlig utdannede mannskaper med høyst mangelfull og til dels foreldet materiell. Hele oppsetningen var langt svakere enn det var forutsatt, selv etter den svært beskjedne forsvarsordning vi hadde hatt siden 1933.
(Chr. A. R. Christensen i boken "Norge under okkupasjonen".)

Vel fremme på Elverum sent på kvelden
– datoen er fortsatt 9. april – fant Sandberg stasjonen mørk og forlatt. Vinteren hadde ikke sluppet taket, snøfonnene lå høye på begge sider av veien. Egentlig skulle Sandberg stille på lærerskolen, men han dro istedet til Terningmoen sammen med et par andre offiserer. Og der fikk de klar beskjed – på med uniformer og sørg for anskaffelse av geværer og ammunisjon. Tyskerne var allerede på vei fra Oslo for å besette Elverum, der både konge og regjering befant seg.

Kapteinen fikk tilbud om egen kommando, men avslo – han hadde ikke vært ute på mange år og stilte akkurat denne natten som vanlig geværmann. Men før avreise fikk samtlige en klar melding fra oberst Otto Ruge – generalinspektøren: "Jeg er ikke sikker på, om det står fullt klart for hver enkelt av dere, hvilken oppgave som påhviler dere ved denne anledning. Situasjonen er den, at tyske tropper truer med å ta vår konge og vår regjering til fange. Vår oppgave er å hindre dette. Norges fremtid gjennom alle tider kan være avhengig av hvordan dere, mine herrer, greier å løse deres oppgave... Lykke til! Dere har fedrelandets skjebne i deres hender i natt!"

Under ledelse av major Olaf Helseth dro så soldatene av gårde for å forsøke stanse den tyske krigsmaskin – "vår" mann Rei Sandberg deltok altså under dette angrepet. Møtested Midtskogen, der kulden lå tungt over landskapet. Marsjen gikk over grøfter og gjerder i størst mulige stillhet, bare når fyrstikker tente en og annen pipe så man et flakkende lysskjær og hørte skrapingen av fyrstikkene.

Mannskapet fant seg stillinger der ute i skogen. Snart var fienden kun en halv time unna. "Eksamen" nærmet seg for kaptein Sandberg og hans medsoldater. Og der kom tyskerne, som måtte stanse ved sperringene. "Et par mørke skikkelser med stålhjelm sprang fremover... Skarpt tegnet som silhouetter sto de i lyskasterstrålen." Da brakte det løs fra de norske soldatene, men tyskerne besvarte. "Grønne og røde raketter sprutet til værs, hvite lyskuler la hele den norske stillingen i et blendende hvitt lys, hver barnål måtte kunne sees fra den andre siden. Og for et helvetes leven! Skrik og rop og kommandoer fylte luften..." Kulene slo inn i grantrærne rundt nordmennene. Dette var altså den berømte ilddåp som alle helter lyver om, tenkte Sandberg der han lå i nattemørket. "Den var ikke noe å rope hurra for."

Plutselig var kampene over. Tyskerne trakk seg tilbake med sin døde og sårede. Kommandanten for de tyske styrkene, major Spiller, var blant de falne. På norsk side var det et par lettere såret, det var alt. Mannskapene kom seg tilbake til Terningmoen utpå morgensiden. Rei Sandberg kommenterte tørt at alminnelige gatesko og langbukser ikke passet særlig godt til marsj i snø til livet!

"Denne første trefning på norsk jord hadde allerede det preg som skulle bli typisk for krigen i Norge, en uhyre nøkternhet. Det var en selvfølge at alle som var møtt fram på Terningmoen, gikk ut i skauen for å slåss. Det var ikke noen begeistring å spore, og det ble heller ikke gjort noe forsøk på å opphisse gemyttene. Det ville virke som falske toner.

Da det hele var over, gikk hver til sitt. Det som var hendt, var ikke noe å snakke om." Først senere på dagen gikk det opp for de fleste at man faktisk hadde vært med på noe av en begivenhet for Norges forsvar.

Landvernbataljonens samlingsplass var på lærerskolen. Sandberg møtte fram om morgenen dagen etter, og det viste seg at han var den eneste av offiserene fra denne bataljonen som hadde kommet fram i tide til å delta ved Midtskogen – til stor misunnelse for de øvrige! Dagen gikk for øvrig med til organisering av soldater og utstyr.

Så kom torsdag 11. april, en dag da Elverum nesten ble jevnet med jorden. Luftalarm fulgte luftalarm, og uhygge-stemningen steg – lokalbefolkningen befant seg mer i kjellere enn ovenfor.

Utover dagen kom flere soldater inn – "Radioutsendelsen med Quislings forbud mot mobilisering virket mot sin hensikt". Og Sandbergs kompani økte til 74 mann – nesten halv styrke. Tyskerne bombet byen trodde nesten ikke sine Tidligere på dagen hadde– Sandberg egne sanser. han forlatt hotellet, men da han kom tilbake var stedet en eneste ruin. Alt av bagasje ødelagt, og den dyrt anskaffede tobakken fra Oslo hadde bokstavlig talt gått opp i røyk. Alt dette tenkte han på, men ikke på det at forholdene kunne vært verre – Sandberg selv kunne jo vært inne i den frakken som nå lå i askelaget på hotellet! Han beskrev også en stor lastebil som svingte inn fra en sidegate. Den skulle vel til sykehuset. Nei, til presenning skled til side,likhuset! En og der så Sandberg lik av kvinner og menn i en stor haug. "Mennesker som ikke engang hadde forsvart seg, bare krøpet i skjul for å berge livet... Et fint fremmedord kalte det den totalitære krig. Det var andre mindre fine, men mer rammende uttrykk som meldte seg i tankene der jeg sto. Jeg grøsset. Jeg så i et uhyggelig perspektiv det som ville komme. Gud hjelpe dette hjelpeløse landet og forlate dem deres skyld, de som har slått våpnene ut av hendene på dem som nå går ut for å forsvare det."

Kaptein Sandbergs sakelig bestående av kompani, hovedsakelig bestående av sindige østerdøler, fikk senere ansvaret for forsvaret av broen over Åsta. Etter kapitulasjonen av Sør-Norge dro han med frivillige gjennom Sverige til Nord-Norge, der han var sjef for samleleiren av tyske krigsfanger. På vei hjem til Moss igjen havnet Sandberg i Gestapos klør, men kom seg gjennom uten mėn, bl. a. etter inngripen fra sin kone, som i årevis hadde oversatt litteratur fra tysk til norsk, og dermed kunne kommunisere med de tyske militære.

Etter fire måneder var Sandberg så tilbake til utgangspunktet. "Et mylder av brokete bilder fra min 4.000 km lange reise steg opp i min erindring i dette øyeblikk. Men frem av mylderet tegnet det seg et bilde som jeg visste jeg aldri kom til å glemme. Det var bildet av nordmennenes kamp ved Midtskogen den første natten. Det var ikke stort å se. Det var bare en alminnelig norsk skaukant. Men bak hver granlegg lå en mann og skjøt. Offiserer, soldater og skytterlagskarer. Ingen spurte hvem de var. Det var nordmenn som ville slåss."

Kilder :

  • Rei Sandberg: Vi ville slåss
  • Chr. A. R. Christensen: Norge under okkupasjonen
  • Sverre og Johannes Sandberg: Slekten Sandberg