Strandsitteren artikler

Historien om Hjørdis Høiden Parker

"FORTELL OM DA DU VAR LITEN"

av Kjell Henriksen

En av de mer ukjente skildringene fra småbyen Moss står nok Hjørdis Høiden Parker for. Hennes minnebok fra sin oppvekst i Moss kom faktisk ut så sent som 1961, men er allerede
nesten umulig å få tak i. Samtidig er den lille boken et funn av informasjon om en privilegert liten pikes liv i det Moss som for lengst er borte. Hjørdis Høiden forteller om sine "solskinnsdager" som barn, men med et øye for detaljer som gjør boken til en liten gullgruve.

Hennes fortellinger fra Moss endte i 1912, da hun dro over Atlanterhavet til USA, der et giftermål påførte henne navnet Parker. Minneboken fra 1961 utkom på engelsk i 1968, og Hjørdis sto også bak en bok med navnet "Into the melting pot", som muligens handler om hennes senere liv i en annen verdensdel. Denne boken har jeg ikke, men heldigvis trenger vi heller ikke det for å ta plass i vår lille private tidsmaskin og reise tilbake til Moss ved forrige århundreskifte og se hvordan Hjørdis, hennes familie og venner levde i tiden før og etter unionsoppløsningen i 1905.

Hjørdis Høiden ble født 27. april 1894, som eldste barn av foreldrene Lauritz Høiden (født 1868 i Våler) og Dagmar (født Ellingsen i Fredrikshald 1870). De møttes da Lauritz studerte ved underoffisersskolen ved Fredriksten Festning. Kort tid etter giftermålet flyttet ekteparet Høiden til Moss, men da fruen ventet sitt første barn, reiste hun hjem til mor for å føde. Således gikk det til at Hjørdis ble født i Halden, daværende Fredrikshald, men hennes fire søsken (Ørnulf, Randi, Lorry og Inger-Kristine) så alle dagens lys i Moss.

De første år i Moss.
Familien Høiden bodde til å begynne med i Løkkegaten 6. I første etasje holdt urmaker (Carl E.) Anderssens til, hvor datteren Sofie spilte piano. Hjørdis satt gjerne på trappen og lyttet og spilte på trappetrinnet med de små hendene i takt med Sofie. Hjørdis fortalte at hun og far gjerne gikk en tur mens mor ordnet søndagsmiddagen, "og når vi møtte kjente, neiet jeg dypt og sa jeg var: Hjørdis, frøken Høiden, Løkkegaten 6, Moss!".

Senere flyttet den lille familien ned mot møllene, der Lauritz ble ansatt som "Udvendig Fuldmægtig ved Moss Aktiemøller". Folketellingen av 1900 viser at Ørnulf nå er kommet til verden – født i 1896 – og at daværende
familieadresse var Henr. Gerners gate 12. Mølleformann Joh. Gabrielsen med familie bodde i etasjen under.

Nyttårsaften 1900 – inngangen til det nye århundre – ble feiret samme sted. Den norske regjering bestemte at nytt århundre først skulle regnes fra 1. januar 1901. Myndighetene i Norge så ingen grunn til å lage en storstillet markering av overgang til det tyvende århundre, men prester som ønsket kunne dog arrangere gudstjeneste nyttårsaften.

Klubben "Sommerfuglen".  Hjørdis nr. tre fra venstre.

Danskene gjorde som de norske, de ventet med overgangen. I en redegjørelse fra danske myndigheter, minnet kulturministeren om at både kirken og verdslige autoriteter først regnet eksisterende sekels inngang fra 1801. Dermed hadde ministeren ryggdekning i tidligere tiders vedtak. Men han gjorde dog den innrømmelse til befolkningen at kirkeklokkene kunne ringe inntil et kvarter ut i år 1900, og at prestene hadde mulighet til å velge en tekst etter ønske istedenfor den pålagte.

Tyskland og det land Norge var i union med, nemlig Sverige, valgte en annen løsning. I disse to landene begynte det tyvende århundre 1. januar 1900. Og dermed kom unionslandene Norge og Sverige i den pussige
situasjon at svenskene et helt år befant seg i det tyvende århundre mens nordmennene holdt til i det nittende...

Men Hjørdis og bror Ørnulf fikk da lov til å være oppe til kirkeklokkene ringte det nye århundret inn.

Senere fikk Lauritz Høiden ansettelse som forvalter ved Cellulosefabrikken. Da kjøpte han Storgaten 39, som hadde plass til en liten have med et par epletrær og et lysthus, der familien drakk kaffe når været innbød
til det. Eiendommen inneholdt også en gårdsplass med husker og en gammel kahytt som lekestue. Som vanlig var den gang hadde huset bryggerhus, uthus, vedskjul og plass til en gris og noen høns.

Venner
Hjørdis forteller også enkelte episoder om sine søskens venner. Bror Ørnulf hadde blant annet en venn de kalte "Poshi" Hjørdis husket ikke hans rette navn. Men hun husket at da mor spurte "Poshi" om hvor gammel han var, svarte han alltid: "Jeg var 6 år den da'n mor vaska!"

Søster Randi hadde sin bestevenninne i Inger Strøm Sandberg, som bodde like i nærheten – i Storgaten 34. Inger var den yngste av fire søstre, døtre av Christian Strøm Sandberg og fru Anna, født Bang (datter av Jacob Bang i det kjente firma Andersen & Bang).

Her kommer vi inn på et lite mossiansk "dynasti". Det startet på sitt vis med at Peter Andreas Herføll kom til Moss i 1826 og løste handelsborgerskap i byen 13 år senere. Han giftet seg med Anna Cathrine Riis og fikk tre døtre, hvorav den eldste, Ingeborg Marie, giftet seg med kjøpmann Jacob Bang og den nest eldste, Ragna, giftet seg med grosserer H.

A. Reinert, navn vi finner igjen i mossehistorien gjennom mange år.

Peter Herfølls historie er et helt eventyr for seg, men den faller utenom rammen av denne fortellingen. Nok å si at han drev sin bygningsartikkelforretning i Storgaten 34, men da han ble gammel overlot han forretningen til Christian Strøm Sandberg, som hadde vært ansatt hos svigersønnen H. A. Reinert. At Strøm Sandberg året etter overtagelsen ble forlovet med Herfølls datterdatter Anna Bang gjorde vel ikke gleden ved overtagelsen mindre, skulle man tro!

Hjørdis lekte ofte på "løkka" (Prinsensgate), der hun og de andre barna sto på tønnestaver eller akte på kjelke. Blant deltagerne der befant seg også to gutter, som bodde i Storgaten  37, nemlig Toralf og Arne Clausen. I 1921 etablerte førstnevnte sin forretning "A/S Standard" i Kongensgate 32. I 1928 trådte Arne Clausen inn i forretningen, og brødrene delte arbeidet mellom seg slik at Toralf hadde ansvaret for kontoret og Arne for butikken. Forretningen startet som den eneste spesialforretningen i sportsutstyr i Moss. Og både Herfølls og Clausens forretninger lever den dag i dag.

Unionsoppløsningens år
Hjørdis husket godt 1905 og spenningen ved mobiliseringen. Som vi tidligere registrerte, gikk Lauritz på underoffisersskolen ved festningen i Halden, og som kommandersersjant ble han utkommandert til Hjelmkollen ved Svinesund.

I 1905 var forsvaret ihvertfall delvis gjenoppbygd, fedrelands- følelsen var stor i landet, og det rådet et tillitsforhold mellom de styrende organer og det norske folk som kanskje aldri før. I tillegg var det et samlet folk som sto mot de såkalte «lydrikepunktene», og kravet om eget norske konsulatvesen ble den utløsende faktor for unionsoppløsningen. Da Christian Michelsen overtok som statsminister i mars etter Francis Hagerup, gikk landet inn i en av de viktigste perioder i sin historie.

Hvordan var det så ved grensen i de spennende høstdager i 1905? Det vet vi ihvertfall litt om, idet en av de utkommanderte soldatene fra Moss var den 36 år gamleredaktør av Moss Avis, Bjørn Kristensen. I tillegg
var Kristensen byens ordfører forliket og oppgivelsen av grensefestningene.

Grensevakt  Lauritz Høiden var kommandersersjant under "Mossegutternes" opphold på Hjelmkollen ved Svinesund høsten 1905. Her ser vi Lauritz helt til venstre med løftet sabel.
Mannen to plasser til høyre er for øvrig redaktør og ordfører Bjørn Kristensen.

"Regnet trommer paa Teltet, mens disse Linier nedtegnes med Moder Jord til Skrivebord. Kameraderne ligger i den af alle Soldater kjendte Telt-Dvale, fra Nabo-Teltet lyder glad og melankolsk Sang om hinanden, den sidste i Regelen paa 80 a 100 vers, men en del blir mer tause for hver Dag. Tanken paa Familien Hjemme og dens Udkomme blir jo tyngre eftersom Tiden gaar. Mange ved endnu ikke, om deres Arbeids-Herrer vil indrømme dem Løn under Fraværet. En god Efterretning i saa Henseende vilde være et betydningsfuldt Bidrag til Forsvarets eller Vagtholdets For- stærkning i Øieblikket.

Udkommanderingen Høsten 1905 vil vist af de allerfleste blive husket som en af deres Manddoms eiendommeligste Oplevelser, hovedkuls som den afbrød det daglige Liv og Virke og sendte Mændene ind i den underligste Veksling af Alvor og Løier, Slid og Latter."

Den 1. oktober forlot så Land- stormbataljonens tredje kompani sine poster ved Hjelmkollen og reiste til Råde, til Karlshus, der kompaniet tilbrakte sin siste natt i tjeneste. Før dimittering takket kompanisjefen, Jacob Ihlen, sine grensevakter for vel utført tjeneste og hilste fra Fredrikstens kommandant. I avisen står det at kompaniet svarte med et rungende leve for kaptein Ihlen, for løytnanten, postfullmektig Wollebæk, og for den populære
kommandersersjanten, fullmektig L.Høiden.

Da jernbanetoget rullet inn på Moss stasjon den 2. oktober, ble de forhenværende grensevakter mottatt av store menneskemasser. «Mossegutterne» var hjemme igjen. Hjørdis forteller at "pappa fanget en svensk spion, som var kommet over på den norske siden". Og Lauritz fikk gaver av sitt kompani – både sølvbeger og sølvskjeer.

En kald novemberdag samme år sto mamma, pappa, Hjørdis og Ørnulf på Karl Johan for å se på den nye kongefamiliens inntog ihovedstaden. De så en rank Kong Haakon som bar lille kronprins Olav, kledt i lyseblå frakk og lue med ørelapper, og Dronning Maud, "liten og fin ved siden av".

Livet i Storgaten 39
Hjørdis lærte å skure gulver og trapper og tørke støv. Hun lærte også å sy, lappe, stoppe, brodere og strikke. Fra hun var tolv til sytten år strikket hun sine egne strømper.

Lenge før jul begynte barna å forberede seg til høytiden. Alle julepresanger måtte være hjemmelagde og ikke minst nyttige, så derfor ble det mye strikking og brodering. Hjørdis og hennes søsken var alltid mest nysgjerrig på hva de fikk av tante Hanna – der var det alltid noe spennende som en leke eller et spill. Alle andre presanger var nyttige, som lue, votter,strømper og lignende.

En spesiell julaften skulle familien sette seg til bords for å spise ribbe, surkål og risgrøt, da det banket på døren, og inn kom en liten, forpjusket fyr som ba om mat. Jo da, han fikk mat, fortalte sin livshistorie og fikk med penger til nattelosji. Første juledag ved middagstider kom nok en sulten fyr, som også fikk en god middag og overnattingspenger. Men da en tredje mann kom til middag andre juledag, spurte Lauritz om hvorfor han kom akkurat til denne familien. "Han sa han var blitt fortalt av mann nr. 2 om oss, og nr. 2 hadde  hørt av mann nr. 1 om hvor han hadde fått en god middag og penger attpåtil".

I det hele kom mange folk på dørene. Om vinteren kom ungarere, mens sigøynere kom om våren. Misjonærer – særlig mormonere fra USA med gulltenner både oppe og nede var ofte på besøk og ble alltid tatt godt i mot.

Rett over gaten lå de to "preservingene", Chr. Aug. Thorne og Moss Preserving. Hjørdis skriver at frøken Johnsen var bestyrerinne på en av fabrikkene (det var hos Thorne), og at hun hadde leilighet til gaten ved siden av kontoret. Hun eide en diger hund som het "Rex", og den hadde egen barneseng med sengeteppe der navnet hans var brodert inn. Engang skulle hun ha fødselsdagsselskap for "Rex" og inviterte noen gutter i nabolaget. Men bare de som var høflige! Bror Lorry var alltid "så flink til å bukke og skrape", skriver Hjørdis, så han var selvskreven. Og "Rex" satt pent ved bordet sammen med gjestene.

Chr. Aug. Thorne hjalp i 1888 Frithjof Nansen med hermetikk til hans grønlandsferd, og i 1893 med hermetikk til hans ekspedisjon "Frams ferd over Polhavet". Det gjaldt å lage hermetikk som både tok liten plass, var lett, hadde konsentrert næringsverdi av rette slag og som kunne tåle den arktiske kulde. Fabrikken hadde som øverste bestyrerinne for kjøkkenet nevnte frøken Anne Johnsen, som eksperimenterte lenge for å finne frem til den best mulige sammensetning. Der ble laget pemmikan både til folk og hunder og resultatet ble utmerket etter Nansens uttalelse. Nansen ville ha, som han sa, fornuftig mat, men kraftige saker. På grunn av disse utmerkede resultater var det naturlig at Roald Amundsen, da han skulle ut på sine ekspedisjoner med Gjøa i 1903 og med Fram i 1910, også henvendte seg til fabrikken.

Men Amundsen stilte større krav enn Nansen gjorde. Han ville ha alt som var godt og til og med dessert for å sette spiss på den ensformige tilværelsen i isen. Han fikk derfor, da han dro til Sydpolen, en av frøken Johnsen komponert dessertpudding, som besto av fløte, egg, sukker, smør og smaksstoffer. Dessuten fikk de en mengde karamellpuddinger. Men det var først og fremst pemmikanen både Nansen og Amundsen skulleha.

Pemmikanen ble kokt inn så meget som mulig og deretter presset i blokker. Blokkene ble dyppet i smeltet fett for å stå imot luftens påvirkning. Når en sådan blokk ble løst opp i kokende vann var det mat til mange mennesker, og den rykende pemmikansuppen smakte godt når kvikksølvet lå på bunnen av termometeret. Da Amundsen kom tilbake fra Sydpolen, sendte han frøken  Johnsen en pemmikanboks som hadde vært med til polen. Den var signert med hans navn og prydet med bilde av det norske flagg vaiende på polpunktet.

Storgaten 39 Mor Dagmar i vinduet samt lillesøster Inger-Kristine med kyse.

Ungdomstiden
Hjørdis begynte på middelskolen da hun var 12 år gammel. Ifølge henne selv åpnet det seg en helt ny verden med nye interessante språk og fag.

Og på Moss jernbanestasjon må det vært livlig på denne tiden. "Alle tog måtte stoppe på  Moss for å ta inn vann." Først kom Theodor Roosevelt, og da marsjerte hele middelskolen ned til jernbanen med flagg og hurrarop. Og Roosevelt var ikke snauere enn at han stakk halve kroppen ut av vinduet "og viftet med hendene, smilte godt og holdt en liten tale for oss på engelsk...".

Den neste var Booker T. Washington (1856-1915), amerikansk talsmann for det svarte Amerika.

Den danske kongefamilien kom ofte på besøk. Alle gikk ut på perrongen for å strekke på bena, og en gang kom Hjørdis så nær dronning Louise (kong Haakons mor) at hun tråkket på slepet hennes. Men dronningen bare smilte. Også det engelske kongeparet – dronning Mauds foreldre – kom på besøk. "Kong Edward var kort og tykkfallen med høy panne. Han lignet sin mor, dronning Victoria, hadde et godt smil og et skjelmsk øye."

Hjørdis og venninnene spaserte når været var pent. Da gikk turen ned Dronningens gate og Storgaten til Kanalen og moloen, så tilbake og inn i Brehmers konditori, hvor de spiste "de deiligste syvøreskaker og wiener- brød". Om vinteren tok de lange skiturer utover Jeløya.

Ved bursdagsselskap spilte de alltid teater. Hjørdis var etter eget utsagn "klomsete og unett", så hun spilte alltid tjenestepike.

Venninnegjengen dannet en egen syklubb, som fikk navnet "Sommerfuglen". Den besto av Ester Lund, Klara Martens, Hjørdis, Aslaug Bøhm, Magda Næsje og Valborg Mindrebøe. Gullsmed Bøhm, far til en av deltagerne, laget nåler, en sommerfugl i sølvfiligran. Guttene i klassen kalte klubben for "spyfluen", hvilket kanskje var det som gjorde at jentene lovet hverandre aldri å gifte seg...

Hjørdis og bror Ørnulf sto til konfirmasjon sammen, det synes som om dette må ha vært i 1910 eller muligens 1911. For Hjørdis vikarierte flere ganger som pianistinne på kino, det var jo i stumfilmens dager. Og kinoen hun spilte på var Tivoli, som åpnet 1910. Men en annen begivenhet syntes Hjørdis og venninnene var mye mer spennende, Moss fikk tysk flåtebesøk. Ifølge Hjørdis lå ti krigsskip ute på Værla med hele fem tusen matroser om bord.

En dag ble alle mossianere bedt om bord, Hjørdis og venninen Ester Lund dro sammen og så på alt, men "naturligvis så vi mest på matrosene, som vi syntes var rasende kjekke...".

Etter vel overstått middel- skoleeksamen dro Hjørdis til København, der hun et år var barnepike for en operasangerinnes to små barn. Da året var omme, reiste hun hjem til Moss- og så, i 1912 bar det altså over Atlanteren til Amerika. Men som Hjørdis selv sa, det er en annen historie...

• Forrige
• Neste