Strandsitteren artikler
Vandring gjennom Moss i 1762 del 1
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
- Publisert 03. november 2013
VANDRING GJENNOM MOSS I 1762. (DEL I)
Av Knut Thorvaldsen
Om man tenker seg en reisen- de på veg gjennom Moss en som- merdag i 1762, hvordan så det ut i byen når en kom inn i byen sørfra?
Hovedveien til Christiania gikk for det meste på toppen av raet gjennom Østfold eller Smaalenene som det het den gang. Den første gården i det nåværende Moss var Øre som lå fint plassert på høyre- siden av hovedveien på toppen av raet med jordene ned mot Øre- bukta i Vansjø. Øre var den gang eid av Lauritz Lauritzen Hvidts enke Christina Helena Blascho- witch som var blitt enke for annen gang i 1759. Hun hadde før vært gift med forvalteren på Moss Jern- verk Hans Wichmann som døde på verket i 1751. Helena bodde ikke selv på Øre men nede i byen.
Øre var da en stor gård som eide Gjerrebougen med Krapfoss og Trolldalen. Øre var også byens første poststed fra ca. 1650 hvor postmester Ole (Oluf) Nielsen Riishaugen bodde. Han var jo som vi vet bror av Ludvig Holbergs far Christen Nielsen.
På den andre siden av lande- veien hvor Rabekk ligger i dag er det bare en stor myr og helt ube- bygd. Rabekk fikk navnet sitt fra en bekk som rant fra myren oppe på raet og ned i Værlebukten. Hele området tilhørte Melløs gård som ligger på venstresiden av veien litt lenger bort på raet. Denne tilhører Værne Kloster og er bygslet av Hans Olsen Melløs og sviger- sønnen Claus Hansen. Her bor også den andre svigersønnen Niels Ditlevsen som er oppsyns- mann for Moss Jernverk og har med de som hogger tømmer og trevirke til kullmilene for verket på sydsiden av byen å gjøre.Melløs gårds grunn strekker seg ned til krysset på Kløften og helt til Værlebukten. Det er ingen store fine hus på disse gårdene, de blir bygget senere.
Når vi kommer frem til Ra, eller Kløften som det het den gang, deler veien seg i to. En til venstre nedover rundt Scarres- myren (Skarmyra) over til Jeløya. Den andre, hovedveien til Christiania går videre nedover. Her er bygrensen og det ene av byens tollvakthus. Moss by er ingen stor by. Det bor 812 personer over 12 år og ca. 300 på Moss jernverk men disse tilhørte ikke byen. Grensen går fra krysset nedover veien ved Scarresmyren til kirkegården, derfra rett ned, nesten til Værlen eller Værle- sanden som det heter, et stykke bortover gaten, så følger den nedkanten av Værleløkkene (om- trent Jernbanegata) til Nordre jernbaneovergang og så i linje nordvest til Mossesundet.
Den østre bygrensen går langs Radet (senere Klostergaten) rett ned til den nåværende rund- kjøring og ut i Vansjø rundt Krog- svold, fulgte midtlinjen i vannet mellom Neset og land, rundt Gjeddeholmen og Nesset nedover elven gjennom Storebro og ut i Mossesundet. Alt på Østsiden av Klostergaten med unntak av det som ligger nede rundt Krogsvold er under gården Klommesten og er i Rygge. En tiendedel av gården ble innlemmet i Moss ved lov av 9. aug. 1839, og helt innlemmet i Moss i 1938.
Som man ser så var alle de som bodde utenfor dette område tilhørende i Rygge, unntatt de som bodde på Moss Jernverk. Dersom du bodde nede på Værlen het det at du bodde på Værlesanden. Hvis du bodde på området fra jern- banelinjen og over til Jeløy da bodde du på Sand. Dette ble gjort fordi man ikke hadde gatenavn og det var flere i byen med samme navn.
Tollvakthuset matrikkel nr. 137, senere Klostergaten 35 er ett av byens tre tollvakthus. Ett ligger på Jeløysiden hvor bøndene på Jeløy må fortolle varene de skal selge i byen og det siste ligger på bysiden av Storebro. Dette måtte flytte fra Nordbakke (Verket) i 1704 da Moss Jernverk ble startet.
Ved tollvakthuset blir vi møtt av tolleren Niels Warberg som vil se våre reisepapirer. Tolleren skulle med sine betjenter passe på alle som skulle til byen for å selge og reisende måtte den gang ha reiseseddel når de skulle reise lengre strekninger. Nede på hav- nen, både på Værlen og inne i Mossesundet ligger det skuter som får fortollet sin last. Bare Moss Jernverk kunne importere sine varer tollfritt men måtte betale toll på varer de solgte innenlands. Foruten tollvakthuset er det bare et hus til på Kløften hvor Ole Raukerød bor.
Litt lenger ned oppunder åsen ligger gården Klommesten som hadde fått navnet etter terrenget hvor det lå. Klommesten betyr den kløvde sten. Eiendommen gikk helt ned til Krogsvold og opp til Krapfoss. Klommestens eier var amtmann og justitsråd Baltazar Seckman Fleischer, men han bodde nede i byen. Det er bare bygslet bort tre tomter på eien- dommen i 1762 som alle ligger langs veien, etter hvert kommer
nene hadde sine hus og brygger. Nede på Værlesanden ligger også noen hus og brygger. Den største bryggen tilhører kjøpmennene i byen og ligger omtrent der Værle- bryggen ligger i dag. Denne hadde kjøpmennene plikt til å holde ved like. Dette var det flere rettssaker om. Det er mange små seilskuter ved bryggene som laster og losser varer til kjøpmennene i byen og noen større seilskuter som laster trematerialer for eksport, særlig til Holland og England. Borte ved Mosseelva er det mange sager og kverner og på den andre siden, på Nordbakke, driver den svarte røken fra masovnen til Moss Jern- verk innover Mosseskogen.
Nedenfor åsen vi står på slynger veien ovenfra tollvakt- stuen på Kløften rundt Scarres- myren nedover Bakkene til Nedre gate og over Sand til Jeløya. Her deler veien seg, en rett over øya forbi Helgerød, Grimsrød og den nye store gården til David Chrystie, Torderød som er bare fire år gammel, videre over toppen og ut til ferjestedet Tronvik.
det hus hele veien. Veien blir da kalt Radet, senere Klostergaten. De to første er husmenn under Klommesten, Hans Egilsen og Jacob Nielsen. Det tredje huset kalles Missinghuset etter eieren Niels Nielsen Missingen som opp- rinnelig var fra Råde. Niels er gift med Maren Olsdtr. Werlen. Huset er omtrent der Martebakken kom- mer ut i Klostergaten i dag. De døde begge to den 29. mai året 1763 og huset ble overtatt av belg- maker Anders Rasmussen Kulling på jernverket.
På den andre siden av gaten ligger plassen Grønvold (området mellom Klostergaten 11 og 5). Her bor Johannes Christensen Grøn- vold med konen Maren. Senere når han ble enkemann flyttet han ned på Krogsvold til datteren Marthe som gifter seg med fløter Ole Gudmundsen. Her på Grøn- vold bodde i 1716 under krigen mot Sverige kjøpmann, senere kongelig fourage-forvalter ved Onstad, Sund og Blaker - Ole Poulsen Grønvold, bror av en av de største kjøpmennene i Moss Poul Poulsen Grobbe. De to ble tatt til fange av svenskene i Rygge og nær henrettet da begge var be- væpnet og tatt for å være spioner. De greide senere å rømme fra svenskene inne i Hølen. På top- pen bak Grønvold hvor bytårnet står i dag er det et fint utsikts- punkt, tenkte vår reisende, og her- fra kunne han se ut over fjorden, byen og Jeløya.
Det er ingen stor by og de fleste husene lå nede langs Nedre gate (Storgaten) hvor kjøpmen-
Den andre veien slynger seg nordover forbi gårdene Krosser, Orkerød, Ramberg og Rosnes utover til gårdene nordover på Jeløya. På bysiden gikk Nedre gate nesten fra Værlen og helt opp til fossen; Bakkene, senere Vogtsgate fra Krogsvold ved Vansjø ned til Nedre gate. Skoggaten har noen hus mens Engaten (Dronningens- gate) er omtrent ubebygd. Om- rådene mellom disse gatene er bare myrer, kratt og engmark som blir brukt som beiter for dyra.
Vi går tilbake til hovedveien og trasker nedover veien til krysset hvor Bakkene (Vogtsgate) går til venstre ned mot Nedre gate. Rett fram er Øvre gate (Kongensgate) som går mot Storebro. Til høyre går veien bort til gården Krogs- vold nederst i Vansjøbukta. Den ligger på Krogsvoldnebba, et lite nes som stakk ut i Vansjø. Her er det senere fylt ut, så mye at nebba er nesten borte. Gården hører til i Rygge og her bor havnefogd Fredrik Thrane med sin kone Maren Magdalene Gjessing. Gården Krogsvold hadde de overtatt etter hans far Samuel Holgersen Thrane som døde i 1759.
Nede ved vannet leker noen barn, blant dem en 6 år gammel jente, deres datter Johanne Chris- tiane Gjessing Thrane som 20 år senere skulle bli kjent fra "Brude- rovet" hvor hun gifter seg med lensmann i Hobøl Lars Randby. Fra veien (omtrent der rund- kjøringen er i dag) går en smal bro som kalles "Pølsebroen" over til Nesset som nesten var en øy fra- skilt av en bekk som gikk hele veien langs fjellet nordover til elven. Det var faktisk enda en bro over til Nesset men denne kom- mer vi tilbake til senere.
Området på vestsiden av bekken, lengst nord kalles "Kulle- bunnen" og tilhører jernverket. Her borte er det mye folk og røk. Det er kullmilebrenner på jern- verket Jacob Mandrupsen og hans medhjelper, datteren Malene, som har satt fyr på en av Moss Jern- verks kullmiler. Dette er en meget omhyggelig og vanskelig jobb.
En kullmile består av mange vedkubber som er stablet på høy- kant i ring og kunne være rundt fem meter i diameter og ha flere lag oppå hverandre. I midten er det laget et ildsted av tørr og god tyrived så en er sikker på at mila tar fyr. Ut fra midten er det små ganger for å få trekk inn i ild- stedet. Hele mila er dekket med torv og jord så den ikke skulle brenne opp. Når mila brenner må den passes døgnet rundt og trekken justeres i ca 14 dager til den var ferdig. Hvis varmen slår gjennom torven og jorda må
brennerne dekke til med mer fuktig torv og jord og kjøle ned med vann. Dersom man sovnet fra jobben kunne hele mila brenne opp. Når mila var ferdigbrent kunne man rive hele mila og rake ut kullene.
Jacob Mandrupsen var mile- brenner på jernverket i mange år. I september får Jacob betalt for en kullmile på Norødegården hvor han har brent 101 læster kull som tok 12 dager. For dette får han 6rdl. 2 sk. og 20 ort samt 3 sk. og 8 ort for husholdning i 4 dager.
Det var mange plasser i Mosse- distriktet hvor det var kullmiler. Vi har to kullmiler ved den gamle fyllinga i Trolldalen, en inne ved Lindbauen, på Jeløya er det flere, blant annet på nordenden av øya hvor det enda heter Kullebunn. Rundt på disse plassene dro Man- drupsen og datteren og laget kullmiler.
På veien tilbake til Pølsebroen passerer vi et av de to husene på Nesset hvor hammersmed på jern- verket Giert Abbor og konen Maren Olsdatter bor. Vel tilbake i krysset tar vi nedover i Øvregate (Kongens gate) hvor det er ganske tett med hus og gaten er så smal at to vogner knapt kan passere hverandre fordi trappene går ut i gaten.
Det flate partiet gikk lenger bortover, litt forbi der Wulfs- bergsgate er i dag og en for- holdsvis bratt bakke ned mot dagens Øvre torg. Her ligger det velkjente gjestgiveriet Moestue- gården helt ute ved veien. Foran gjestgiveriet går en vei over Søn- dre Bjerg med en bro over bekken til Nesset.
Tvers over Moestue-gården går en smal gate ned til krysset med Skovgaten, Enggaten (Dronnin- gensgate) og Postmestergaten (Møllergaten).