Strandsitteren artikler

Eidsvoll og grunnloven 1814

Eidsvoll og grunnloven 1814.
av Ole Peder Kjeldstadli

Da Norge fikk sin grunnlov i 1814, gikk vi fra enevelde til demokrati.

Mer enn 400 år under Danmark

Fra 1380 var Norge i union med Danmark. Med eneveldets innføring i 1660 ble all makt samlet hos den danske kongen. Kongeloven fra 1665 var grunnlov for Norge frem til 1814. Det var dermed ikke snakk om vilkårlig styre, men all makt lå hos den danske kongen og befolk- ningen hadde begrenset mulighet til å påvirke den politikken som ble ført.

1814 kalles "mirakelåret" i norsk historie. Norge gikk inn i 1814 som en del av det eneveldige kongeriket Danmark-Norge, styrt fra København, og endte som egen stat i union med Sverige. Innimellom erklærte vi full uav- hengighet, holdt de første politiske valgene i Norge og skaffet oss en grunnlov. Det var begynnelsen på utviklingen av et demokrati her i landet. Det som hendte i Norge i 1814 var et ledd i en enorm omveltningsperiode i europeisk historie. En rekke store og små begivenheter i inn- og utland ledet frem mot den norske selv- stendigheten i 1814.

Én ting er å vite hva som skjedde i 1814. En annen ting er å forstå hvorfor det skjedde. Følgende sitat fra historikeren Sverre Steen kan være til ettertanke når man skal fordype seg i historien om 1814: "La oss ikke i vårt hovmod innbille oss at vi kan forklare det som skjedde i 1814. Selvsagt var det – som alt annet – et resultat av det som var gått forut. Men det var bare ett resultat av mange som fortiden hadde skapt vilkår for. Og hvorfor resultatet ble akkurat det vi kjenner, må vi med ærlig beskjedenhet inn- rømme at vi i dag ikke vet."

Til tross for bitre konflikter har Riksforsamlingen enstemmig samlet seg om en grunnlov som gjør Norge til en selvstendig stat. Den blir datert 17. mai, og samme dag velger forsamlingen Christian Frederik til norsk konge. 19. mai: Christian Frederik tar imot Riksforsamlingens tilbud om den norske tronen og sverger å regjere i samsvar med landets konstitusjon og lover. Dagen etter, 20. mai, møtes forsamlingen for siste gang for å undertegne protokollen. Før de skilles, danner representantene broderkjede og roper "Enige og troe, indtil Dovre falder!".

Carl Johan går til angrep etter at diplomater fra de europeiske stormaktene forgjeves har prøvd å få til en fredelig løsning på konflikten mellom Sverige og den norske opprørsstaten. Krigen begynner til sjøs, og svenske styrker inntar Hvaler. Så følger en landbasert invasjon i Østfold og Eidskog.

Krigen går dårlig for nordmennene, men freden blir en seier for Grunnloven fra Eidsvoll. Gjennom avtalen i Moss gir kong Christian Frederik avkall på den norske tronen mot at Sverige lover å godkjenne den norske grunnloven og forhandle med et nyvalgt storting om betingelsene for en union.

Stortinget har vedtatt de endringene i Grunnloven fra Eidsvoll som er nødvendige for at Norge skal kunne gå inn i en union med Sverige. Nå velger Stortinget enstemmig Carl 13. til norsk konge. Selv om Norge og Sverige skal ha felles konge, går Norge inn i unionen med egen grunnlov og fullt indre selvstyre.

Krig med Sverige og "Mossekonvensjonen"
Norge fikk sympati hos stormaktene, men de sto samtidig urokkelig på sin støtte til Sveriges rett til Norge i tråd med Kieltraktaten. Uten stormaktstøtte hadde Norge i rea- litet ingen sjanse mot Sverige. I slutten av juli rykket svenske tropper over grensen til Norge. Svenskene var overlegne og nordmennene ble tvunget til å inngå en avtale om våpenhvile den 14. august i Moss. I avtalen, som er kjent som "Mossekonvensjonen", ble følgende bestemt:
Avtalen ble inngått mellom den svenske kronprinsen, på vegne av den svenske kongen, og det norske Stortinget. (Svenskene godtok ikke Christian Frederiks krav på den norske tronen, så han var ikke part i den offisielle avtalen.)
Det norske Stortinget skulle samles innen slutten av september eller i begynnelsen av oktober for å forhandle med svenskene om unionsspørsmålet.

Den svenske kongen aksepterte den norske Grunnloven, med nødvendige endringer for å tilpasse den til personalunionen med Sverige. Alle endringer skulle godtas av Stortinget. I en tilleggsartikkel gikk Christian Frederik med på å offisielt frasi seg alle krav til den norske tronen og forlate Norge. Denne siste delen av avtalen var hemmelig.Revidert grunnlov i november 1814 I tråd med Mossekonvensjonen ble det valgt et "overordentlig" storting som kom sammen 7. oktober for å gjøre de tilpasninger i Grunnloven som var nødvendige på grunn av unionen med Sverige.

 

Endringene ga på flere punkter kongen innskrenket makt i forhold til det som var bestemt i 17. mai-grunnloven. Kongen fikk for eksempel begrenset sin makt når det gjaldt å disponere militære tropper og starte krig. Statsrådet (regjeringen) fikk en mer selvstendig stilling. Den nye grunnloven ble undertegnet 4. november, og Stortinget valgte Karl den 13. til norsk konge.

Stortinget var i årene etter 1814 lite villig til å endre Grunnloven. I stedet ble det utviklet praksis på en rekke punkter der Grunnloven ikke ga konkrete regler. Et eksempel er behandlingen av statsbudsjettet. Grunnloven ga ingen bestemte regler for dette. Stortinget bestemte at dette skulle behandles i plenum, og ikke som en lovsak. Dette gjorde at kongen ikke hadde noen vetorett som i lovsaker, og det ga dermed Stortinget økt innflytelse i forhold til kongen.