Strandsitteren artikler
Tronvikfergen
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
- Publisert 11. juni 2022
Av Arild Johnsen
FERGETRAFIKKEN OVER OSLOFJORDEN FRA HORTEN TIL TRONVIK.
Denne historien er lite kjent til tross for at den har hatt stor betydning for begge sider av fjorden. Det er derfor naturlig å se på den lange historien denne kryssingen har hatt og den samfunnsmessig betydning kryssingen har hatt i de 300 årene den fungerte fra 1582 til 1865. I 1865 ble fergeleiet flyttet fra Tronvik til Melløsbryggen i Moss og det ble satt inn 2 dampdrevne bastøferger. Dette startet en ny epoke i kryssingen av fjorden.
Historien 1582–1865
På halvøya som i dag heter Karljohansvern lå i store deler av middelalderen gården Horten som også hadde sitt fergeprivilegium. Det er vanskelig å si noe om når fergeforbindelsen mellom Horten og Tronvik ble opprettet. Trolig har forbindelsen vært der så lenge mennesker har ferdes over fjorden. Den første nedskrevne kilde om regulert fergeforbindelse finner vi i 1582. Det er biskop Jens Nilssøn som har beskrevet en av sine reiser. I et offisielt brev av 1712 om den viktige ferge fra Horten til Moss (Tronvigen) gir kong Fredrik den 4. lensmannen i Borre befaling om å bygge en større ferge, som kan føre over 16 hester og 50 mann. Denne fergen ble bygget allerede samme år.
Fergestedet på Horten
Horten fergested fikk den 6. oktober 1752 kongelig privilegium, hvorved det ble bestemt: Reskript av 17. mars 1784 til amtmannen i Smaalenene og grev Wedel-Jarlsberg forteller hva det kostet å bli ferget over fjorden. Fra påske til mikkelsdag (29. september) kostet det 1 riksdaler (kr. 3,20) å bli fraktet over fjorden med fergen, 40 skilling (kr. 1,33) for den store og 32 skilling (kr. 1,07) for den lille. Reskriptet viser at det ble betydelig mer kostbart å bli fraktet over fjorden i tiden fra mikkelsdag og til påske. Da økte prisen til 1 rdl. og 48 skilling for fergen (kr. 4,80), 60 skilling for den store (kr. 2,00) og 48 skilling for den minste (1,60). Denne prisen var satt uten hensyn til om det var få eller mange med på overfarten. Denne taksten skulle til bekjentgjørelse for alle de reisende slåes opp på skysstasjonen og fergestedet. Det var Jarlsberg-greven som hadde kontrollmyndigheten. Det går ikke lange tiden før fergemennene tar spørsmålet om prisen opp med greven.
Fergestedet på Tronvig.
Fergemannen på andre siden av fjorden (Tronvik) skriver i sin begrunnelse at inntektene ikke er høye nok til å betale kostnaden ved å holde brygge, en ferge og to båter i god nok stand. Han må i tillegg ha 6 til 8 sjøvante menn til enhver tid klare for å kunne sette folk over fjorden. Bedre var ikke situasjonen for fergemannen på Horten. I 1803 tillot amtmannen i Smaalenene fergemennene på Horten og Thronvigen å sette opp prisene med rundt 20 prosent begrunnet i at det hadde vært en prisøkning på "alle nødvendighetsartikler" Prisene holdt seg på dette nivået frem til 1811 da det i et reskript heter: ”Kongen vil have forundt Færgemanden ved Færgestedet Horten i Jarlsberg Grevskab, Baltzer Rustad, Tillatelse til fra nu af og indtil 1 Aar efter Freden at lade sig Oversætningen fra Horten til Thronvigen betale dobbelt saa meget som i reskript af 7de Januar 1803 bestemt.” At Horten hadde fergeprivilegiet har vært på godt og vondt, at det ikke alltid har vært til det beste for lokalsamfunnet er ikke av ny dato, det får vi vite av den alminnelige landkommissionen av 1661: ”Udi et Kirkesogn kaldes Baare (Borre) ligger et Færgested 2 smaa Mile fra Tunsberg, som heder Horten, over samme Færgested skal alle Krigsfolk baade til Hest og Fods skibes, som vil til det østre Land ved Maas (Moss) saavelsom alle andre Reisende.”. Det var plikten til å huse og sørge for mat til mannskap og dyr under militær kommando som tynget gårdene i distriktet. Til stadighet lå det soldater på gårdene i påvente av transport over fjorden. Dette gav betydelige innhogg i matreservene og det var til tider stor nød ved flere av distriktets gårder.
Ferge. D/S Beta. Avfotografering av tegning.
Eieren av Horten gård
Eieren av Horten-gården hadde rettigheter til å frakte personer over Oslofjorden og var eksklusiv innenfor en avstand på en norsk mil i begge retninger. Ingen andre kunne frakte passasjerer over fjorden. Fergestedet var fritatt fra å avgi et visst antall personer til militærtjeneste, en hadde plikt til å ha minst fire av disse til enhver tid tilgjengelige for fergetransport. Disse fritatte var ofte bondesønner, som betalte andre til å utføre båttjenesten for seg. Fergen, den største båten skulle ha plass til seks hester og deres oppassere og selvfølgelig båtfolkene. Det betyr en ganske stor ferge. Passasjerbåten, som var mellomstor, skulle ha plass til 12 passasjerer og mannskap. Den minste en liten båt som kunne sette over en eller to passasjerer. For de to største båtene var det som regel tomannsbesetning, men i dårlig vær tre (noen ganger fire).Havnene lå i skjermet farvann best på Hortensiden i Løvøybukta. Havna på Tronvik lå skjermet for sydlige vinder, men eksponert for nordlig vinder.
En kan spørre: Hva hadde Horten gård vært uten fergen til Tronvigen på Jeløya. I de urolige tidene rundt 1800 ble det bl.a. sørget for at store troppetransporter kom raskt over fjorden.
Flytting av fergeleie
Denne fergetrafikken pågikk uendret fram til 1855. Da kom det opp et tema angående flytting av fergestedet fra Tronvik til Moss. Ved behandlingene i amtsformannskapets i Moss i juni i 1855 ble det besluttet: «Etter at eieren av gården Tronvik på Jeløen, konsul Chrystie, hadde oppsagt sin bevilgning til oversetting fra denne gård til Horten i Jarlsberg, oppsto det spørsmål, om hvilken måte dette for kommunikasjonen mellom Øst- og Vestlandet viktige fergested på hensiktsmessigste og minst bekostlig måte kunne bibeholdes.»Etter drøfting av flere alternativ ble etterfølgende enstemmig valgt: Å bringe en lignende fergeinnretning i stand ved Melløsbrygge i Værlebukta. Til fergeinnretning på Melløsbryggen bevilges fra amtetesveikasse 15 Spesidaler inntil videre. Etter dette ble dette den direkte forbindelse mellom Moss og Horten. Fra 1865 var Tronvik som fergested helt avviklet og det gikk to ferger,Bastø I” og ”Bastø II”, mellom de to byene. Etter hvert gikk fergene gjennom Kanalen til en brygge på nordsiden.