Strandsitteren artikler
Dumme prøveskudd
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
- Publisert 07. oktober 2017
Dumme prøveskudd
Av Truls Holmsen
95 åringen Truls Holmsen er aktiv med PC-en. I disse to artiklene skriver han om sin grønnrusstid og et etterkrigs-minne fra 1945. (Foto: Oddvar Aasen)
Det må ha vært en dag eller to etter 9. mai 1945 at jeg gikk hjemover mot Søly sammen med et par venner. Vi hadde fått et par timer fri fra vakttjeneste i Milorg, og bar uniform og våpen som vanlig. Vel fremme tok vi en hvil i hagen og diskuterte bruken og virkningen av de tildelte våpen. Selv bar jeg en tung engelsk rifle, Lee Enfield, men jeg hadde aldri hatt noen anledning til prøveskudd og visste derfor ikke noe om treffsikkerheten.
Men på Værla lå en sunket båt, engelske fly hadde nokså nylig sluppet miner i Oslofjorden for å hindre tysk trafikk, og tyskerne sveipet området for å fjerne miner som fortsatt var farlige. Under dette arbeidet gikk en mine av, og Perseus sank 14.12.1944. Stedet var ikke mange meter dypt, så en drøy meter av båtens pipe stakk opp av vannet. Fra Sølys hage og ut til denne pipen kunne det være 250-300 meter, og synlig pipe kanskje 130 cm høy og 60 bred. Et passende mål for et prøveskudd. Det var ingen trafikk på vannet, så det måtte være helt ufarlig å prøve noen skudd mot denne pipen. En soldat bør jo vite noe om virkningen av sitt våpen.
Det første skudd smalt. Ingen lyd av et treff i pipen. Ingen hadde sett noen krusning på sjøen. Merkelig. Vi prøvde et skudd til, og alle stirret intenst på Værla for å se om kula forsvinner til høyre eller venstre for pipen. Hvis den havner i vannet, så går den vel til bunns med en gang. Og kulen traff sjøen, kanskje 30-40 meter bortenfor
høyre side av pipen. Hva gjør vi nå? Jo, vi hadde også noen såkalte selvlysende patroner. De var be-lagt med et stoff som brant under kulens gang og følgelig viste en lysende stripe der skuddet gikk. Altså tredje prøveskudd. Også dette slo ned i sjøen, men – men – sjokk og skrekk og fortvilelse. Fra sjøen slo kulen opp og forsvant i en bue inn mellom trærne på Klevberget. Inn i skogen? Eller inn i et hus, eller – vi ble bleke – inn i et menneske?
Det ble en ukes tid med engstelig venting. Ville det komme spørsmål fra politiet, eller innlegg i Moss Avis? Vi har aldri hørt et ord fra noen, skuddet ble vel ikke registrert den gang.
Men vi lærte noe om streifskudd og rikosjetter. Et eksempel fra 1961 sier noe om uventede resultater.
Moss skytterlag hadde bygget bane på Noreødegården. Med en solid jordbanke til å stanse skudd som passerte gjennom eller forbi skivene. En høstdag lånte politiet banen til egen trening, og de plasserte som mål en del papphoder på treplugger utover jordet bak skivene. Men det var tele i bakken, og skuddene slo opp fra den frosne bakken og forsatte innover i retning Kambo. Her var arbeidet i full gang med ny E6, og arbeidet ble stanset for at ikke noen skulle bli drept. Politiet forbød fremtidig bruk av banen, for å sikre dagens og fremtidens bruk av E6. Det er meget usannsynlig at skytterlaget selv ville ha brukt banen på denne måten, og da blir det merkelig at politiet stenger en bane som de selv har brukt på en gal måte. Riko-sjetter kan havne på helt uventede stede. Ikke alltid lett å forutse.