Strandsitteren artikler

Jeløyas landskap og natur som grunnlag for bosetting

JELØYAS LANDSKAP OG NATUR SOM GRUNNLAG FOR BOSETTING

av Arild Johnsen

Med utgangspunkt i Leif T. Andressens Moss by historie fram til 1700 er det i de etterfølgende utdrag forsøkt å gi et bilde av etableringen og utviklingen av Jeløyas historie.

Naturforholdene danner grunnlaget for menneskets virksomhet i et område. Det er de som skaper vilkårene for liv og utfoldelse, produksjon og bosetning, men de setter også grenser for menneskets aktivitet. Opp gjennom tidene er naturen blitt utnyttet på forskjellig måte, avhengig av innbyggernes interesser og kunnskaper, men hver ny generasjon har alltid måttet ta utgangspunkt i naturforholdene på stedet. Før vi begynner med menneskets historie på Jeløya skal vi derfor gjøre oss nærmere kjent med landskapet, fjellgrunnen og jordbunnen.

Landskapet blir formet

Det landskapet vi ser rundt oss i dag, begynte i grove trekk å ta form for 40-50 millioner år siden. Den endelige utformingen har skjedd i løpet av de siste to millioner år, i tidsrommet som geologene kaller kvartærtiden. I denne perioden er de karakteristiske trekkene ved mosselandskapet blitt til og Jeløy med sitt fruktbare jordsmonn står fram.

Fjellgrunnen på Jeløya

Fjellgrunnen her står i sterk kontrast til grunn-fjellet på fastlandet. Bergartene er over 500 millioner år yngre. Den eldste bergarten som vi i dag kan se på Jeløy, er det som kalles ringerikssandstein. Den skriver seg fra overgangen mellom de to geologiske periodene silur og devon, og ble opprinnelig avsatt som mektig sandlag i store havbukter og på elvesletter. Det er millioner av års trykk og press som har gjort at den nå fremstår som stein. Vi finner denne sandsteinen på Bileholmen, på Bevøya, på spissen av nordre Jeløy og ved Nesbukta. Ved Nes ga denne steinen grunnlag for større steinbrudd.

Vulkanutbrudd

For omlag 274 millioner år siden, i begynnelsen av permtiden, skjedde det dramatiske ting på Jeløya. Opp fra en rekke spaltevulkaner strømmet det tyntflytende lava som spredte seg utover store områder. Der hvor lavamassen trengte opp, brøt den i stykker sandsteinen og førte den med seg i store flak. Resultatet av dette finner vi blant annet ved Bevøysundet, hvor det er en forvirrende blanding av sandstein og lava.

Lavaen som trengte opp gjennom disse vulkanene, hadde et mørkt utseende. Den dekker i dag det meste av Jeløy og Bevøya. Den høyeste toppen på Bevøya består dessuten av et tilførsels-rør fra en vulkan som spydde lava utover bl.a. Jeløya.

Kartskissen viser hvordan fjellgrunnen fordeler seg på Jeløya og fastlandet. Berggrunnen på fastlandet består av grunnfjellsbergartene granitt og gneis. Berggrunnen på Jeløya er mer kompleks med store deler av bergarten ren lava og lavabergarten Rombeporfyr og Ringerikssandstein. Den siste er meget skifrig.

Forkastninger og nye vulkanutbrudd

I forbindelse med vulkanismen i permtiden sank et langstrakt område fra Langesund til Mjøsa inn langs en rekke steiltstående bruddlinjer eller forkastninger. Geologene kaller dette området Oslo-feltet. En hovedforkastningslinje gikk langs østsiden av Oslofjorden på innsiden av Jeløy. Vest for denne linjen sank jordskorpa ned, og ved Jeløy antar en at innsynkningen er på ca. 1500 meter. Det betyr at det mellom grunnfjellet på fastlandet og grunnfjellet under Jeløy er en nivåforskjell på 1,5 km.

Hovedforkastningen gjennom Mossesundet og utallige andre sprekker som ble dannet, fikk en rødbrun farge. Selve grunnmassen er finkornet, men i tillegg har det dannet seg store, lyse feltspatkrystaller. Det er etter disse krystallene at bergarten har fått navnet rombeporfyr. Bergarten finnes hovedsakelig på søndre Jeløy, helt ute på Stalsberget og på Reiertangen nordover til Torderød.

Lavamassene som i permtiden strømmet opp av jordens indre ved Moss, spredte seg også utover fastlandet. Millioner av års slitasje, ikke minst av isen, har imidlertid gjort at lavaen og andre løse bergarter er slipt vekk her. Bare det harde grunn-fjellet er tilbake. På Jeløy, derimot, er lavaberg-artene og sandsteinen blitt bevart fordi den store innsynkningen av jordskorpa beskyttet mot slitasje.

Istiden

Kvartærtiden begynte med at temperaturen sank kraftig. Store snømengder hopet seg opp, og det ble dannet mektige isbreer. Vi regner med at det har vært minst seks istider i løpet av kvartær. Mellom istidene var det perioder med betydelig varmere klima. Den siste istiden begynte for omkring 100 000 år siden.
Raet

I Mosse-området har vi i Raet et tydelig spor etter isens tilbaketrekning. Denne moreneryggen ble dannet i havet for omkring 11000 år siden. Klimaet var blitt noe kjøligere igjen, og det falt mer snø. Avsmeltingen stoppet opp, og breen ble enten liggende lenge på samme sted, eller den rykket litt frem igjen. Foran breen ble det avsatt store mengder løsmasser som hindret vassdragene nord for Raet å få utløp sørover gjennom Rygge og Råde. På den måten er Vansjø blitt demmet opp. På raet kom etter hvert også den første bosettingen. På Jeløya er mesteparten av moreneområdet blitt bebygd.

De finere partiklene ble avsatt i havet et stykke vekk fra selve iskanten. De finner vi nå igjen som leire på slettene utenfor selve Raet, f.eks. ved Kase og Charlottenborg på Jeløy, men også opp til en viss høyde i selve moreneryggen. Denne ishavs-leira egner seg godt for produksjon av teglstein, og i Mosse-området har det vært gjort en del forsøk på å utnytte denne ressursen til industriell produksjon. Jeløy Teglverk ved Framnes og Moss Teglverk er de mest kjente. I takt med land-hevingen ble det også avsatt strandvoller. I Albyskogen, ved Rødsåsen, ved Orkerød og ved Rosnes kan vi i dag se slike markerte strandlinjer.

Den dyrkbare jorda

Der de marine avsetningene har en viss tykkelse, er det vanligvis god dyrkingsjord. Men dyrkbarheten er også avhengig av hvor finpartiklet jordsmonnet er og hva man vil dyrke der. De første bøndene var avhengig av naturlig drenering og et lett jordsmonn. Før jernredskapene ble tatt i bruk i jordbruket og før grøfting ble vanlig, kunne verken jorda være for tung eller landet for flatt. Derfor finner vi gamle bosetninger som Alby, Reier, Ramberg og Skipping i lett hellende terreng, der jorda har en passende finhet uten å være for tung. Den tunge leirjorda som vi finner enkelte steder, ble derimot sent tatt i bruk. Så lenge det var dyrkingsmuligheter andre steder, var ikke disse områdene særlig attraktive. Lengst sør på Jeløy ligger Alby. Navnet kommer av gammelnorsk «adalbyr», som betyr hovedgården. Slik vi kjenner gården i dag, er den neppe eldre enn fra viking-tiden, men den har røtter mye lenger tilbake. Alby var hovedbruket i en eldre, større bosetning som ble delt en gang på 800-900-tallet, og husene på den gamle gården lå nettopp der hvor Alby ligger nå. Sammen med Rød, Kase, Reier, Kubberød og den nå nedlagte gården Odderød utgjorde Alby kjernen i den gamle gården på raet. Dette området hadde da allerede i flere tusen år vært det sentrale bosetningsområdet på Jeløy. Tilknytningen til den eldre bosetningen, beliggen-heten og navnet Alby gjør det sannsynlig at vi her har å gjøre med opphavsgården på Jeløy. Det vil si den gården som hadde hele øya som sitt territorium og som alle de andre gårdene siden er gått ut fra.

De første gårdene på Jeløy

Det gamle navnet på Jeløy var «Jalund» eller «Jolund». Det første leddet er dannet av en stavelse som betyr hvit eller gulaktig. Det hvite i denne sammenhengen er sandstrendene på nordsiden av øya. «Jalund» betyr med andre ord øya med de mange hvite sandstrendene.

Kjernen i opphavsgården på Jeløy var området rundt Alby, men navnet på den gamle gården kjenner vi ikke. Ingen av dagens gårdsnavn kan ha vært brukt. Kanskje var det opprinnelige navnet «byr», gården. I så fall var det «byr å Jalund», gården på Jeløy. Kanskje het den også bare «Jalund» etter som den hadde hele øya som territorium. Når det gjelder dateringen av opp-havsgården, kan vi ikke komme nærmere enn at den i hvert fall eksisterte på 300-400 tallet. Da ble det nemlig 'ryddet en gård lenger nord på Jeløy. Folk fra opphavsgården slo seg ned på Nes, og Jeløy ble delt i to gårdsområder. Nes brukte den nordre delen av øya, og opphavsgården den søndre. Skal vi dømme etter de senere gårdsgrensene, må skillet mellom de to områdene ha gått tvers over øya omtrent ved Fuglevik og Rosnes. Fra Reiertangen og nordover til Pinnebukta ved Nes går det en nesten sammen-hengende grenselinje langs høydedraget midt på øya. Sannsynligvis er dette den eldste grenselinjen innenfor begge de opprinnelige gårdsområdene. Den videre oppdelingen av både opphavsgården og Nes ser dermed ut til å ha startet med en todeling på langs av øya.

Flere gårder på søndre Jeløy

Omtrent midtveis i skråningen ned mot Mosse-sundet ble det ryddet en gård fra opphavsgården. Det må ha vært den vi kjenner som Torderød. Den lå sentralt til i området, og i motsetning til gårdene omkring hadde den ikke et -rød-navn. Navnet kommer av gammelnorsk «tordruga» som betyr gjødselhaug. Det som var igjen av opphavsgården, ble siden delt i to da Refsnes ble utskilt. Noe senere ble Ramberg ryddet nord i utmarka til Refsnes. Sørgrensen til Refsnes ligger slik til i terrenget at den sannsynligvis er eldre enn nordgrensen mot Ramberg. Av det er det rimelig å slutte at Refsnes er eldre enn Ramberg. Refsnes betyr neset med revet, og Ramberg betyr ravnebergene. Begge har navn etter karakteristiske terrengformer like i nærheten, og navnene var i bruk tidlig. Både Torderød, Refsnes, Ramberg og Reier ble ryddet og bebodd en gang i tiden mellom 400 og 800 e. Kr.

Gårdsstruktur i jernalderen på Jeløya

Sannsynligvis eksisterte alle disse gårdene da 700-tallet ble innledet. På det tidspunktet kan vi derfor gå ut fra at det var fem gårder sør på øya, opphavsgården iberegnet.

Bosetningen blir utvidet på nordre Jeløy

Oppdelingen av Nes begynte også med en to-deling på langs av øya, og Kjellandsvik var den første gården som ble ryddet under Nes. Videre ble Skipping utskilt fra Kjellandsvik. Denne gården har som nevnt et -heim-navn. Etter navnetypen kan den derfor være ryddet en gang mellom år 300 og 600. Ettersom Kjellandsvik tidligst ble bebodd i løpet av 400-tallet, er det imidlertid sannsynlig at Skipping først ble ryddet på 500-tallet.I løpet av 600- og 700-tallet ble Rosnes tatt opp lengst sør i utmarka til Skipping. Etter at Kjellandsvik var blitt utskilt fra Nes, var Ås den neste gården som ble ryddet derfra. Det ble ryddet seks gårder på nordre Jeløy, Nes iberegnet.

Bosetting på hele Jeløya

På hele øya fantes det elleve gårder da 700-tallet ebbet ut. Det var Reier, Refsnes, Ramberg, Fuglevik, Ås, Nes, Kjellandsvik, Skipping, Rosnes, Torderød og det som var igjen av opphavsgården omkring nåværende Alby. I løpet av ca. 400 år hadde det med andre ord kommet ti nye gårder på Jeløy. Det vitner om en ganske sterk befolknings-økning, en økning som vi ikke finner maken til ellers i Mosse-området. Forklaringen finner vi i de naturgitte forholdene. De lå bedre til rette for jordbruk på Jeløy enn på fastlandet, og den beste jorda ble naturlig nok tatt i bruk først.

Jeløylandskapet slik det til slutt ble formet

Etter at isen hadde gjort seg ferdig med ned-høvlingen av landskapet og morene var bygget opp, ble Jeløy-landskapet formet slik det er vist på etterfølgende kart med tre klare høydedrag med Bjørnåsen øst for Nessletta. Deretter Rambergåsen midt på øya og helt i syd Rødsåsen. I syd og midt på øya sørget isen for å legge igjen løsmasser som siden ga grunnlag for bosetting.

Slik ble landskapet formet til det Jeløya vi kjenner i dag og som ga grunnlaget for bosettingen slik det ble formet på 1300-tallet.

Folketellingen i 1891

Folketellingen i 1891 er nå offentliggjort og transkribert av noen medlemmer av Historielaget. I denne sammenheng er Jeløya en egen tellings-krets (krets nr. 2.) Denne tellingen viser at Jeløya var ganske tett befolket, fordelt på i alt 36 gårds-bruk. Flere detaljer om hvor mange som var bosatte på de enkelte gårdene, deres kjønn, alder og virksomhet må vi komme tilbake til i arbeidet med bearbeiding av Jeløya historie.