Strandsitteren artikler

Viktig å være «tett på» for et by- og industrimuseum

Av Oddvar Aasen

Barn og unge og det «å stå tett på» har vært fokus for Torill Wyller som om kort tid trekker seg tilbake som daglig leder av Moss by- og industrimuseum. I nesten 25 år, med unntak av seks år på Borgarsyssel i Sarpsborg, har hun arbeidet med by- og industrimuseumet, en populær og velfungerende institusjon i den gamle industribyen Moss. At hun i en alder av 68 år går av året før det storbyjubileet i 2020, kan overraske, men nok er nok, som hun sier i en samtale til Strandsitteren.

Torill Wyller har blitt mossepatriot etter sine mange år på by- og industrimuseet. (Foto: Oddvar Aasen)

Torill Wyller har magistergrad i folkeminnevitenskap, og etter at hun hadde skrevet avhandling og bok om
«Midtsommer-feiringen i Norge gjennom 150 år», arbeidet hun i Tønsberg og på Borgarsyssel.

275-årsjubileet
Torill begynte sine arbeidsår i Moss i 1994 med å utrede et bymuseum i Moss. En komité hadde laget et forprosjekt, men så hadde temaet blitt lagt på is. 275-årsfeiringen i 1995 var en passende anledning til å få fortgang i arbeidet. Politikerne tok utfordringen med et eget museum i Moss på alvor, og etter vedtak i de folkevalgte organer ble navnet «Moss by- og industrimuseum». Industrien hadde dominert byen i flere hundreår, og Wyller var svært fornøyd med at den ble tatt med i navnet. Det ga åpning for at man kunne være «tett på» den ganske nære fortid, og alle bedriftene som fortsatt fantes i byen.

Startet i Fehuset
Det hele startet med at man leide lokaler i Fehuset i Henrik Gerners gate 11. Men sent på 1990-tallet ble Møllebyen kjøpt av de lokale investorene Widar Salbuvik og Bjørn Christiansen. Bydelen skulle bygges ut som et miljøprosjekt og tidlig ble ideen om et museum der lansert. Det startet med kunstskole og fortsatte med bibliotek, kino og andre kulturprosjekter.

Den gamle mølla mellom Storeelv og Lilleelv var svært forfallen da Torill Wyller tok fatt på jobben. Barna hennes ble forskrekket da hun stolt viste fra det gamle industribygget for dem: - Mamma, skal du jobbe der?

Fossen ble kulturminne
Møllebyen fikk et løft i 1997 da kommunene ble oppfordret til å stemme fram sitt mest typiske kulturminne. I Moss falt valget på Fossen og området rundt.

En utfordring var den fysiske tilstanden til bygningsmassen, en annen var det faglige miljøet som måtte opprettes. I 1999 ble Camilla Gjendem medarbeider. Hun hadde erfaring fra Norsk Arkitektmuseum og Riksantikvaren. Siden har de blitt flere, slik at museet i dag har 6-7 stillinger.

Mossingene møtte fulltallige opp på byvandringen i 1977 hvor det gamle møllebygget som senere ble museum, sto på besøksprogrammet. (Foto: Roar Jakobsen)

Kontaktgrupper
For å få fram det særpregede med Moss som industriby ble det opprettet kontaktgrupper med ansatte og pensjonister på bedriftene. Samarbeidet ble meget fruktbart, og en rekke prosjektet er gjennomført. Alle de viktige mossebedriftene, som M. Peterson, Helly Hansen, Trio-Ving, Værven, Glassverket, Noblikk, Aug. P. Horn, Høyang Polaris og flere, ble presentert. Her ble det fortalt om produkter, lokaler og arbeidsmiljø. Det startet med Moss som en mølleby, og Aktiemølla stilte opp både med gjenstander og bilder fra nåtid og fortid. Tidligere møllearbeidere kunne fortelle om hvordan det en gang var i en virksomhet som fortsatt er stor i Moss. Moss Dagblad hadde en serie hvor lokale kjendiser fortalte om «Min perle». Og dette ble fulgt opp med byvandringer.

Funkis og innvandring
I 2003 hadde museet en spesiell utstilling som het «Fra krambu til handel og industri». Her fulgte man M. Peterson-konsernet gjennom flere hundreår. Faneutstilling, Funkisbyen Moss og «Drømmen om et bedre liv», er også utstillinger Wyller husker med glede. Den siste fortalte at innvandring ikke var et nytt fenomen i byen. Her vektla man at det finnes en fortid som det er nyttig å ha kunnskap om.

«Lek og lær»
Grupper av skoler, barnehager, SFO og elever fra Moss Voks synes Wyller det har vært spesielt viktig og interessant å arbeide med. «Lek og lær» er mottoet for den virksomheten. Hun har følt det rørende at når ungdom kommer på besøk, er det sklia med melsekkene de er mest opptatt av. Den hadde de opplevd som småbarn.

Sentrale årstall
I Torill Wyllers historie om Moss by- og industrimuseum er det noen årstall som kommer tydeligere fram enn andre. Det er 1995 - 1997 - 2000 - 2005 - 2014 og 2020. Alle viktig år både for Norge og for Moss. Når det gjelder det kommende 300-årsjubileet har hun ikke noe ønske om å bli med til siste slutt, men hun har vært med i forberedelsene. Om museets framtid henviser hun til den styrebehandling som er på gang. Leieavtalen om dagens lokaler må eventuelt fornyes, og det er også snakk om museal virksomhet i Konvensjonsgården.

Nå er 1814-historien hele nasjonens historie, mens mosseindustrien er lokalhistorie for byen. Tiden krever kanskje også en modernisering av presentasjonen av det historiske materialet. Digitaliseringen må utvikles videre i Østfoldmuseet. Et museum anno 2020 er ganske annerledes enn et museum var i 1995, fastslår Torill Wyller.

• Forrige
• Neste