Strandsitteren artikler

Ble tvangssendt fra Bosnia: Kom til Moss

Sefika og Mirsad Kenjar og de to barna deres er innvandrere fra Bosnia. De ba aldri om å få flytte hit, de ble utrensket fra Bosnia under borgerkrigen i 2000 fordi de var muslimer.
Av Elisabeth Vogt

Begge er født og oppvokst i Bosnia. I 1992, etter oppløsningen av Jugoslavia, erklærte republikken uavhengighet. Dette ble etterfulgt av Bosnia-krigen, som varte fram til slutten av 1995.

I 1994 ble Mirsad en dag arrestert og sendt til en intern konsentrasjonsleir. Hva galt hadde han gjort? Han var muslim. Serberne ville ikke ha muslimer i Bosnia-Hercegovina. Alle muslimske menn ble arrestert. Et par måneder senere ble alle muslimske kvinner og deres barn også arrestert. Ved hjelp av FN og Røde Kors ble de flyttet til en samleleir i Kroatia. Avtalen mellom Serbia og FN var at Serbia skulle avslutte krigen hvis FN og Røde Kors fikk flyttet ut muslimene og sendt dem til andre land i verden.

Til Kasper asylmottak
- Vi både måtte og ville flytte bort, helst så langt unna krigen som mulig. Gjerne til Australia, det var så langt unna vi kunne komme, forteller Mirsad.
De visste ingen ting om Norge, bare at broren hans var blitt sendt hit først. Først ble mennene sendt ut. Noen måneder senere kom familien etter, så de kunne gjenforenes. I Norge var første stopp for dem Kasper asylmottak i Våler. Der bodde de i nesten halvannet år. Så ble de bosatt i Skiptvet.

Men oppholdstillatelse i Norge varte bare i tre måneder. Det gjaldt for alle bosniere på den tiden. Norske myndigheter regnet med at krigen i det tidligere Jugoslavia ville gå fort over. Det gjorde den ikke. Så da fikk flyktningene nye tre måneders oppholdstillatelse. Og tre måneder til, osv.

Jevnet med jorden
- De korte oppholdstillatelsene var det aller verste. Alt var så usikkert, vi kunne ikke planlegge noe. Vi kunne ikke språket. Vi kjente ingen. Vi begynte på kurs i Askim for å lære norsk og å søke på jobb. Men arbeidsledigheten i indre Østfold var stor etter at Askim Gummivarefabrikken nylig var blitt nedlagt, forteller Mirsad.

Da det endelig ble fred, dro familien tilbake til hjembyen sin i Bosnia for å se om de kunne flytte tilbake dit. Huset deres var borte, jevnet med jorden. Det var revet av noen som ville selge materialene til entreprenører som skulle bygge opp nye hus. Alle eiendeler var også borte. (Heldigvis fikk de endel tilbake senere.) De hadde ingenting å flytte tilbake til. Altså måtte de søke om å få bli boende fast i Norge; og det fikk de.

Etter hvert ble de flinkere til å snakke norsk. Men å skrive norsk var mye vanskeligere, og det må man kunne for å velge mellom flere jobbmuligheter. Begge fikk seg først midlertidige jobber som ekstrahjelp, og så etter hvert fast ansettelse: Sefika søkte selv på en stilling som vaskehjelp i Ski kommune, Mirsad fikk arbeid i et bygningsfirma i Oslo. Men begge måtte pendle fra Skiptvet, og det var ikke enkelt med buss og tog og trikk. De fant ut at det var enklere å pendle til arbeidsplassene i henholdsvis Ski og Oslo fra Moss. Byen kjente de fra tiden i Våler.

Kulturkollisjoner
Den faste inntekten gjorde at Sefika og Mirsad fikk lån til å kjøpe et gammelt hus i Moss. Senere har de brukt all fritid på å pusse opp selv. Nå er det så godt som nytt. Leieboere i to av de tre boligene i huset sørger for ekstra inntekt.

Språk, bolig og jobb er viktig. Men hva med alle de uskrevne reglene i et nytt land?
Sefika begynner å le, det har de opplevet mange ganger. Hun har et godt eksempel:
- Vi var invitert hjem til en norsk familie. Jeg sa til barna, som var små den gangen, at de måtte spise før vi dro. Jeg trodde ikke at vi skulle få mat før utpå kvelden, slik vi var vant til i Bosnia. Men i Norge er det visst slik at når man inviterer gjester, blir de servert mat med en gang. Og vi som var så mette! Jeg hvisket til barna at de måtte spise så mye de klarte. Til slutt måtte jeg forklare vertskapet hvorfor barna spiste så lite. Det var ikke fordi de ikke likte maten. Heldigvis begynte vertskapet å le, og så ble det hyggelig likevel. Men blir det for mange slike ufrivillige små kulturkollisjoner, kan det slite på begge parter.

En annen litt annerledes opplevelse var en dag en norsk dame ringte på døren. Hun hadde sett at det var så mange vakre planter i hagen. Om de kunne bytte stiklinger, spurte den fremmede damen, og slik ble det. Nå har Sefika kjelleren full av planter på «vinterferie», hun gleder seg til å plante dem ut igjen.

Sefika har jobbet på Rema siden hun kom til Moss og stortrives med det. Den ene sønnen jobber også der nå. Den andre sønnen jobbet på Rema mens han gikk på skolen. Det hendte at dagene ble for korte for ham, da tok mor hans vakt i tillegg til sin egen.
- Vil man komme seg frem i verden, må man jobbe, konstaterer hun enkelt, medet stort smil.

Sefika og Mirsad Kenjar har funnet seg godt til rette i Moss. (Foto: Erik Sagflaat)

• Forrige
• Neste