Strandsitteren artikler
Navnet - Moss
- Detaljer
- Kategori: Strandsitteren artikler
- Publisert 17. november 2013
Navnet MOSS
Av Professor Tom Schmidt fra dept. for Navnegransking ved Instituttet for Lingvistiske og Nordiske Studier, Universitetet i Oslo.
Artikkelen bygger på et foredrag holdt i Moss Historielag 19/10-2005.
"Moss er en liten by som ingen hadde gjort meg oppmerksom på, og som jeg ikke visste annet om enn, at en liten by ved det navn ligger et sted på kartet mellom Fredrikshald og Christiania. Da jeg kom dit, fant jeg en mengde over- måte vakre og tillike gode og anselige hus, og et slikt alminnelig utseende av velstand, at jeg ble overrasket. Ved enden av byen kom vi til en så malerisk og romantisk del, at jeg steg ut og beundret den merkelige blanding av byhus, nak- ne og romantiske klipper, vann- sager, et jernverk og en liten elv, som i ville stryk styrtet nedover fjellet og drev en mengde møller."1
Dette utdraget av et reisebrev fra 1798 viser hvor sentral Mosse- elva og Mossefossen har vært i byens historie. At det er elva som har gitt byen navn, er velkjent, men hva navnet betyr, er derimot omdiskutert. Den følgende drøf- tingen bygger på Oluf Ryghs Norske Gaardnavne I. Smaa- lenenes Amt, Kristiania 1897 (heretter NG I) og Kåre Hoels Bustadnavn i Østfold V. Rygge og Moss, Oslo 2004 (heretter BØ V).
1 Utdrag av brev fra C.G. Küttner, Kristiania 24. juli 1798; oversatt fra tysk av Marit Elisabeth Opstad. Trykt i Tidsskrift utgitt av Østfold Historielag I (1947) s. 141.
De første gangene vi møter navnet Moss, er i oslobispen Øysteins jordebok, Den røde bok. Der nevnes i 1396 "vid Mos" og sammensetningene "Mossæ kuærne fos og Mossa bakka". Seinere finner vi "Mossæbru" (1399) og "ein fos i Mos med quærna stødhe" (1445). Oluf Rygh (NG I 352) knytter forbindelsen til bygdenavnet Mossedal (nå Hobøl) og gårdsnavnet Mosseros i Våler og rekonstruerer en norrøn form Mors, med genitivsformen Morsar-, som han med sikkerhet kan si opprinnelig tilhører Mosseelva.
Han viser dermed at navnet Mors også ble brukt om den øvre delen av vassdraget, det som nå heter Hobølelva, og som kommer fra innsjøen Mjær i Enebakk. Også Mjær må ha samme opphav, mener Rygh, men noen forklaring kan han ikke gi. Enkelte seinere forskere har også trukket inn Mjøsa i diskusjonen og ellers satt fram en rekke mer eller mindre motstridende tolkningsforslag. De fleste av disse er gjengitt og drøftet i BØ V.
Utgiverne av Norsk stadnamn- leksikon (4. utg. 1997) gir litt mot- stridende forklaringer av Moss, Mjær og Mjøsa. Navnene Mors og Mjær er dannet "til ei rot *mer-, 'dele, splitte'", mens Mjøsa, dannet til en identisk rot, men med betyd- ningen 'glitre, skine', fortrinnsvis forklares som "den blanke, skinan- de" (NSL s. 313, 317), en forklaring som går tilbake til Jakob Sverd-rups artikkel "Våre innsjønavn" i tidsskriftet Maal og Minne, 1925.
I BØ V (s. 221–27) påviser Kåre Hoel at disse forklaringene er ufullstendige og sprikende, og særlig hefter han seg ved at ut- giverne begrunner sin forklaring av elvenavnet Mors med at:
«nedste del av dalføret (særleg Vannsjø) var så sundskore og oppdelt». Til dette bemerker Hoel: "At de spesielle terrengforholdene som skulle være navngivende for Mors og Mjær ikke skulle befinne seg i disse, men i stedet i innsjøen m e l l o m dem, forekommer ikke sannsynlig" (BØ V 224). Ifølge manuskriptet til artikkelen om Moss, mente Hoel at forklaringen 'den blanke, skinnende' var den sannsynligste også for Moss og Mjær, men av en notis i margen går det fram at han seinere ønsket å skrive om artikkelen på grunn- lag av nyere forskningsresultater. I den trykte utgaven er det tatt hen- syn til dette, og det er lagt vekt på sammenlikningen med beslektede navn i Sverige og Danmark. Og det behøver ikke nødvendigvis å dreie seg om et elve- eller innsjø- navn. Det er lenge siden det ble påvist at det ofte er likheter eller sammenfall mellom elvenavn og øynavn. Allerede i 1950 hevdet navneforskeren Kristian Hald at det danske øynavnet Mors er språklig identisk med det norske elvenavnet, og likeledes skulle et dansk elvenavn være dannet til samme rot *mer- i betydningen 'knuse'. Av denne rota skal det være dannet ord som betyr 'stein' eller 'grus', og navn dannet til denne rota, må vise til stein- eller grusforekomst. Etter dette skulle Halds forklaring av et elvenavn Mors nærmest bli 'den med stein- eller grusbunn'.
I sin opprinnelige konklusjon ville Kåre Hoel ikke se helt bort fra at navnet kunne ha noe med å knuse å gjøre, og han antydet at bakgrunnen i så fall kunne være "det sterkt fossende elveløpet i Mosseelva, i nederste del like før utløpet – med bl.a. den store og kraftige Mossefossen", mens kan- skje tolkningen "den som er oppfylt av stein eller grus, evt. den med grusbunn, kunne passe om det øvre løpet gjennom Hobøl (Morsardalr)" (BØ V 224). Hoel avsluttet likevel sitt manuskript til artikkelen om Moss med at han fant Sverdrups forklaring, 'den blanke, lyse, skinnende', som den mest overbevisende.
Men dette var skrevet før han ble klar over to svenske artikler der Mors nevnes i en større sam- menheng. En lang rekke navn trekkes der inn i diskusjonen, bl.a. Mjær og Mjøsa, det svenske Mjörn og danske navn som Mern og Mors. Den rota som ligger til grunn for disse navnene, må være *mer- i betydningen 'knuse', og navngivningen må skyldes stein og grus på de aktuelle stedene.
Om Hoel etter dette mente å endre tolkningsforslaget sitt, er umulig å vite. Den klare parallel- len som foreligger i det gamle, danske øynavnet Mors (kjent tilbake til 1000-tallet), og likeledes den språklige sammenhengen med Mern og Mjörn, er i alle fall sterke grunner til å revurdere tolkningen. Og jeg skal trekke fram ytterligere ett motargument.
Den forståelsen av *mer- som ligger til grunn for den eldre for-klaringen, synes å bygge på side- formen merginn til norrønt morginn, 'morgen'. Nyere etymo- logisk forskning har imidlertid påvist at morginn er en germansk nydannelse, og den opprinnelige betydningen av dette fellesger- manske ordet for morgen skal ha vært 'tussmørke'. Dette ligger langt fra det Sverdrup hevdet – 'stråle, funkle, skinne', og som Hoel sluttet seg til. Videre er mer- ginn en yngre form, som det er lite relevant å trekke inn i diskusjonen av et så gammelt elvenavn som Mors.
Man bør kunne anta at øy- og elvenavnene Mors og innsjønavnet Mjær ble dannet langt tilbake i ur- nordisk tid av folk med overblikk over store områder – de tilhører «veiens navn», som navnefors- keren Magnus Olsen kalte dem. Elvenavn ble gjerne gitt nedenfra, fra munningen, og kildene viser jo tydelig at Mors i alle fall var navn på elva opp til Varnsjø. På den annen side viser bygdenav-net Morsardalr, samt navnet Morsaróss om gården ved utløpet av Hobølelva i sjøen, like klart at navnet også ble brukt om vass- dragets øvre løp.
Hvorvidt innsjønavnet Mjær er dannet av elvenavnet, er tvilsomt; vel så sannsynlig er det dannet til samme rot som elvenavnet på grunn av liknende topografiske forhold, kanskje stein og grus ved utløpet, der vannet har trengt gjennom en morene. Det kan tilføyes at om nå nav- net Mjøsa er dannet til den samme rota *mer- i den samme betydnin- gen, kan den saklige bakgrunnen ha vært de store sand- og grus- bankene ved utløpet av innsjøen ved Minnesund.
En tilfredsstillende forklaring av elvenavnet Mors synes å måtte bygge på forbindelsen til de nevn-te danske og svenske parallellene. Dersom navnet er gitt nedenfra, vil en forklaring 'den som knuser' kanskje kunne forsvares ved hen- visning til virkningen av det kraf- tige fossefallet. Dette er imidlertid ikke så sannsynlig, bl.a. fordi fos- sen synes å hatt et eget navn (se BØ V s. 326). Og så gammelt som navnet Mors må være, må fosse- fallet ha vært betraktelig mindre på navngivningstidspunktet enn nå – på grunn av landhevningen. Det er likevel også andre grunner til at jeg vil plassere det opprin- nelige navnet litt lenger opp langs vassdraget.
Navn oppstår fordi folk har bruk for å orientere seg, og elvene fikk tidlig navn fordi de var vik- tige orienteringsmerker. Som sådan kunne nok Mossefossen være viktig for sjøfarende. Men elvene var også viktige som vann- veier, og et elvenavn kan gi en pekepinn om hvor egnet eller uegnet elva var i så henseende. En rimeligere forklaring av navnet Moss er da at det viser til det tid- ligere steinete og vanskelige elve- løpet mellom Vannem og Mosse- fossen.
Knyttet til denne delen av vassdraget kan navnet forklares på samme måte som de øvrige nordiske navnene som har vært trukket inn ovenfor: 'den som er forsynt med stein evt. grus', underforstått 'den som er farlig å ferdes på'. En slik forklaring av elvenavnet, at det beskriver elva som vanskelig eller farlig å bruke som vannvei, vil på sin side bidra til å forstå det gamle gårdsnavnet Varneið, som i BØ V s. 300 f. drøf- tes i forbindelse med gårdsnavnet Vannem. Navn som inneholder ordet eid, fjernt i slekt med det latinske verbet ire, 'å gå', finner vi nemlig der ei elv er vanskelig eller umulig å forsere med båt, altså der folk måtte eller foretrakk å gå forbi det vanskelige partiet.