Kloke koner og hekseri i Østfold
KLOKE KONER OG HEKSERI I ØSTFOLD
av Heidi Morrell Andersen
Etter reformasjonen brant heksebålene rundt om i Europa. Malleus Maeficarium, boken om heksekriminalitet fra 1486, fyrte opp under både bål og folks tanker. Hekse- hammeren, som boken også kalles, ble skrevet av dominikanermunken og inkvisitoren Heinrich Kramer, og la grunnlaget for legitimering av hekseprosessene.
Østfold ble også revet med av galskapen som herjet. Det var en tid preget av fattigdom og usikkerhet. Den store forskjellen på fattig og rik og fordommer mellom mennesker gjorde sitt til at tanker om overtro og trolldom fikk feste. Misunnelse og mistenksomhet blomstret i bygdene. Det var ikke uvanlig at ulykker og sykdom ble forklart som forbannelser og trolldom. En eller annen hadde skylden og en syndebukk ble ofte pekt ut.
Om kuene melket dårlig kunne man mis- tenke noen for å ha kastet trolldom på kyrne. En kjerring på Hafslund skal ha stukket to tollekniver i veggen og melket fra dem. Fantasien fikk fritt utløp for hvorfor og hvordan hverdagslivet utartet seg. Det hjalp heller ikke at den store reformator Martin Luther uttalte at man ikke skulle la trollkvinner leve, men avlive dem fordi de forårsaket tyveri, skilsmisser, røveri og mord. Det var ikke enkelt å være kvinne i en tid da det å påvirke en mann ble sett på som å være i ledtog med den onde. I 1718 kom en forordning som fortalte at: Om nogen Quinde paavirker, frister eller locker til Ægteskab nogen af hans Majestæts Undersaater ved Hiælp af Violer, Rosenparfume, Sminke og Toilætvand, falske Tænder, falskt Haar, falske Bryster, Spansk Uld, Corsætter, høihælede Skoer eller vatterede Hofter, da haver hun forspildt sit Gods, og bliver at straffe efter den Lov, der galder for Hexeri.
Private anklager var vanligst og man kunne få fogden til å føre saken. Det var avhør hos presten og myndighetene, samt vitnefør- sel av lovlige og skjellige Mænd med oppfatning og tolkning av episoder som hadde blitt observert. Om disse skjellige menn selv hadde vært til stede, var nok ikke alltid tilfelle. Ryk- ter og andres skussmål var sterke bevis. Bare vitneutsagnet var tydelig, var det godt nok.
"A Visit to the Witch" - Harrogate, 19. århundre
Blant 100 manuskripter av svartebøker ble to stykker funnet på Jeløy. Dette er hånd- skrevne bøker som inneholdt medisinske råd og magiske formularer. En av grunnene til at ikke mange ble funnet, har nok å gjøre med at man ifølge tradisjonen måtte kvitte seg med svarteboka før man døde, så ikke djevelen skulle komme og hente ens sjel.
I 1865 var det medisinske tilbudet i Moss tre leger, tre jordmødre, en apoteker og hans assistent og tre eller fire "kloke koner". Kloke koner hadde evne til å helbrede både dyr og mennesker. De brukte naturen og blandet inn gamle tradisjoner, kjerringråd og overtro. Noen var synske.
Helene S., som var en klok kone på Jernverket, arbeidet flittig med å hjelpe andre mellom midnatt og klokken to natt til hver torsdag. Det sies at hun var meget populær. Hun reiste rundt på landsbygda og ble til og med hentet til Kristiania.
Det var ikke alltid lett å skjelne mellom hva som var rett og galt i hverdagens Østfold på 1600-tallet. Signere som brukte sin kunnskap om medisinske urter og planter til å hjelpe folk, var i en egen kategori. Brukte de magi når de helbredet sykdom og plager? For kirken og myndighetene som ønsket å bekjempe ondskap var dette vanskelig å ta stilling til. Ikke bare visste man at man trengte deres ekspertise, men de anklagede innrømmet også sine handlinger, slik som her i 1664: Fougden eskede Goro Maugsten for retten som frivillig opleste en signebøn, och sagde den at were for wred, ligelydende ord fra ord som hun forleden j Gammelby for skriffueren haffuer bekient.
En lignende sak dukket opp i Østfold i 1672: ...ellers tilstoed hun at hun kunde signe for tandwerch, tudtzebed och modsot, som hun och med ord selff frjwillig sagde.
En som ble anklaget for trolldom ble hardt prøvet. Søvnberøvelse og press både fysisk og psykisk var vanlig og forhør kunne foregå over flere døgn uten føde.
Først ville man forsøke å snakke med ved- kommende, dernest true, for så å rette motan- grep mot magiske krefter ved å gå til offentlig sak. Det var ikke uvanlig at en person under slikt press anklaget andre for trolldom.
Mange metoder ble brukt for å teste troll- dom. En av dem var vannprøven, der man bandt den anklagedes tær og fingre sammen og kastet henne i vannet for å se om hun sank eller fløt. Sank hun var hun uskyldig, og druk- net som regel. Var hun skyldig, ville van-net på grunn av symbolikken med det hellige dåpsvann ikke holde på henne, og hun fløt opp bare for å bli brent eller halshugget. Tre slike hekseprosesser fant sted i Østfold i 1624.
"The Ducking Stool" - Reinhart 1896.
I Moss i 1665 foreslo et vitne at den anklagede trollkvinnen kunne fri seg ved å ta vannprøven. Hun fortalte retten: daae bad ... at hun wilde ssiellff sspringe i wanden och laede sse ssin wndschiuldingh i disse maader huor till hun ssuarde der gierne at wilde giøre, menss ssagde ssaalediss der ssom jeg schal paae wandet schall der flerre werre med, huilche proff forne Jngeborig Jonsdatter ssiellff for retten tillstaar i ssandhed at werre.
Samme år ble dette sagt om en annen anklaget kvinne i Moss: for minis att schulle werre berøchted for traaldombs konst aff den aarssage hun i gaar ssineste forleden loed sig goudwillige, nied kaste i wanden wed Niellss Tamessens her ssamme stedtz, udj tuinde danne-mens aasiøn.
Borild, som denne mistenkte kvinnen het, hoppet ut i vannet og flød fremb och tillbage paae wandet ssom ehn goss. Hun hadde ikke vært anklaget tidligere, og merkelig nok ble hun ikke dømt, selv om hun var en trollkvinne fordi hun fløt på vannet som en gås.
Bålstraff var også brukt i Østfold. Ved brenning viste man til en renselse av en religiøs forbrytelse. Det var to måter å gjøre det på; enten ble den dømte bundet til en påle midt i ildstedet før man tente på, eller man festet ham eller henne til en slags stige og skjøv denne inn i det flammende bålet. Dessverre ble den sistnevnte, som var mer grusom og direkte, antagelig brukt i Rygge, der fire kvinner ble brent som hekser i 1623. Verst var det for Anne Aslaksdatter fra Holter, som fikk en dom som lød på at hennes armer og hender skulle hugges av, deretter hennes hode som skulle settes på en stake.
I Moss ble Maren, murmester Daniels hustru, anklaget for trolldom i 1623. Ryktene gikk at hun hadde truet med både onde krefter og forårsaket at noen kuer og en hest døde. Et skipsforlis og at Nils salmaker hadde fått vondt i kroppen skulle også være hennes skyld.
Ryktene startet lenge før de kom til Moss. I Danmark skulle hun hatt besøk av tre trollkjerringer i ravneskikkelser som sa de var fra Moss, og ville at hun skulle komme til Norge som ravn.
Noen år tidligere ble Elin Grystad torturert og brent i Moss. Da hun ble "pinlig forhørt" (pint og forhørt),anga hun Maren anklagene senere ble trukket tilbake, dukket de opp igjen da bevismateriale og vitner kom frem i rettssaken mot Maren, og hun ble dømt til at brennes på bål og brann.
”WitchBurning”–ukjentkunstner19.århundre.
En liste med 35 anklagede menn og kvinner fra 1623 til 1683 i Østfold er tilgjengelig hos NFS, Norsk folkeminnesamling. 14 av disse ble dømt til døden.
Kilder:
- Hekseprosesser i Østfold av Sven G. Eliassen: www.historier.no/index.php?option=com_sobi2&sobi2Task=s obi2Details&catid=512&sobi2Id=3569&Itemid=305 Trolldomsprosessene på Østlandet av Gunnar W. Knutsen: www.hf.uio.no/iakh/forskning/prosjekter/tingbok/ bibliotek/knutsen.pdf
- Mossekvinner 3, Moss og Omegn Tenkepark
- Moss bys historie, bind 2 av Nils Johan Ringdal
