I de siste tiårene av 1800-tallet var Moss i rask forandring. Fabrikkene trakk til seg arbeidsfolk, handelen økte, og nye boliger og forretningsgårder bredte seg utover områder som tidligere hadde ligget åpne. Da jernbanen kom til byen i 1879, måtte flere av de gamle hagene og løkkeeiendommene langs Mossesundet vike for skinnegangen. På 1890-tallet hadde Moss omkring 8 000 innbyggere, og byen var blitt et viktig sentrum for industri, sjøfart og handel.
Byløkkene hadde lenge vært en viktig del av husholdningen i byen. Dette var jordstykker som lå utenfor eller mellom den tetteste bebyggelsen, og som ble brukt til hager, slått og beite. For mange av byens kjøpmenn var det ikke uvanlig å holde én eller flere kuer. Bak forretningsgårdene fantes det gjerne både stall, fjøs og uthus, og kua ga familien en jevn forsyning av melk. Det som ikke ble brukt i egen husholdning, kunne selges til naboer og andre kunder i byen.
Etter hvert som løkkene ble bebygd, forsvant mye av beitejorden. Samtidig ble det innført strengere bestemmelser mot løse husdyr i gatene. Kuer som tidligere hadde kunnet beite i utkanten av sentrum, passet dårligere inn i en by med stadig tettere bebyggelse og mer ferdsel. Hestekjøretøyer, varetransport og mennesker fylte gatene, og dyreholdet skapte både trafikale og hygieniske problemer.
For kjøpmennene som fremdeles ønsket å beholde kuene, ble løsningen å leie beite utenfor den egentlige byen. Et av områdene som ble tatt i bruk, lå på Tronvik på Jeløya. Her var det fremdeles åpne jorder med plass til dyrene. Ifølge historiene som Nikolai Walle skrev ned i 1932, kostet beitet to daler for hver ku i måneden. Opplysningen er bevart i eldre pengeverdi, selv om kroner og øre var innført i Norge i 1875.
Kuene ble ikke stående på Tronvik gjennom sommeren. Hver morgen samlet fjøseierne i sentrum dyrene og drev dem ut av byen. Følget gikk over kanalen, opp Helgerødgata og videre vestover mot beiteplassen. Helgerødgata var hovedveien over den sørlige delen av Jeløya, og her kunne det komme en flokk på opptil 30 kuer. Lyden av hover mot veien, rauting og ropene fra dem som drev dyrene, må ha vært en kjent del av morgenlivet langs gata.
Gjennom dagen gikk kuene på beite på Tronvik. Om kvelden ble de samlet igjen og drevet samme vei tilbake til fjøsene i Moss. Der ventet melkingen og stellet før dyrene ble satt inn for natten. Neste morgen begynte vandringen på nytt. Ordningen krevde samarbeid mellom dem som eide kuene. En så stor flokk lot seg vanskelig føre gjennom byen av én person, og eierne måtte bli enige om både tidspunkt og hvem som skulle følge dyrene.
For familiene som holdt ku, var melken en viktig del av husholdningen. Fersk melk kunne ikke oppbevares lenge, og det daglige overskuddet måtte selges raskt. Kundene hentet trolig melk direkte hos den enkelte gård- eller fjøseier, eller fikk den levert i spann og kanner. Walle oppga prisen til omkring to–tre skilling per liter. Også denne prisen er gjengitt med den eldre myntbetegnelsen som fremdeles hang igjen i dagligtalen.
Kudriften ga kjøpmennene både melk og en mindre ekstrainntekt, men den krevde mye arbeid. Dyrene skulle fôres, melkes og stelles, fjøset skulle holdes rent, og gjødselen måtte kjøres bort. Når beitet lå på Tronvik, kom den daglige driften gjennom Helgerødgata i tillegg. Så lenge trafikken var begrenset, lot dette seg gjennomføre. Men Moss og Jeløya var ikke lenger områder der husdyr kunne ferdes uten å komme i veien for annen trafikk.
Mot slutten av århundret ble det derfor stadig vanskeligere å føre store kuflokker gjennom gatene. De åpne arealene nær byen ble færre, ferdselen økte, og avstanden mellom fjøset og beitet gjorde dyreholdet tungvint. Én etter én solgte kjøpmennene kuene. I stedet kjøpte de melk fra gårdene omkring Moss, der forholdene lå bedre til rette for et mer omfattende husdyrhold.
I 1899 ble Moss Aktiemeieri stiftet. Meieriet holdt til i Fleischers gate og sørget for mottak, behandling og omsetning av melk fra gårdene i distriktet. Dermed fikk byens innbyggere en mer regelmessig melkeforsyning uten å være avhengige av kuer i bakgårdene.
Kuflokkene som hver morgen ble drevet fra sentrum til Tronvik, tilhørte derfor en kort overgangstid. De var en rest av den gamle byen, der handel, husholdning og husdyrhold ennå levde side om side, men også et tegn på at Moss var i ferd med å vokse fra denne måten å skaffe melk på. Da meieriet kom, forsvant gradvis både byfjøsene og den daglige lyden av kuer gjennom Helgerødgata.
