Strandsitteren artikler

Storbankenes inntog i Moss

STORBANKENES INNTOG I MOSS
av Kjell Henriksen

Den 12. november 1957 og den 15. november samme år sendte henholdsvis Den norske Credit- bank, Oslo, og Christiania Bank og Kreditkasse (eller bare Kredit- kassen), også med hovedkontor i hovedstaden, søknad til Bankin- speksjonen om opprettelse av filial i Moss. Med disse søknader kan man si at den nye tiden også inn- tok småbyen Moss – alle eksis- terende og tidligere banker i Moss hadde så langt vært lokalt foran- kret og også i utgangspunktet lokalt finansiert.

I 1957 hadde Moss to spareban- ker (Moss Sparebank og Rygge Sparebank) og en forretningsbank (Moss og Oplands Bank) da de to riksbankene omtrent samtidig kastet sine øyne på vår lille by i 1957. For en kortfattet historisk oversikt over de eksisterende (og tidligere nedlagte) bankers historie.

Først ute – tre dager foran konkurrenten – var Den norske Creditbank. I skrivet til bankin- speksjonen viste DnC til lov om aksjebanker og tillot seg "herved formelt å søke om konsesjon for opprettelse av kontor ... under eget styre i Moss by". Naturlig nok mente banken at det ville være såvel i byens som fylkets interesse at et sådant kontor ble opprettet. Byen hadde da ca. 20.000 innbyg- gere med en betydelig industri omfattende både store og mellom- store/mindre bedrifter. Sannsyn- ligheten var absolutt tilstede for at det ville finne sted en betydelig ekspansjon både i byen og til- støtende distrikter.

Det var et faktum, skrev DnC, at en rekke av bedriftene i Moss hadde sin hovedbankforbindelse i Oslo, deriblant flere som allerede var kunder av nettopp DnC. Både av den grunn og "også som følge av underhåndshenvendelser til oss om ønskeligheten av at vår bank åpner et kontor i Moss, er det vår oppfatning at det utvilsomt er behov for en bank i Moss med så stor engasjementskapasitet som Den norske Creditbank".

Christiania bank og Kredit- kasse argumenterte på omtrent samme måte, men kunne i tillegg vise til historikken. Denne banken regnes som den første forretnings- bank i Norge (basert på en innby- delse utsendt 1. april 1848 av sel- skapet Handelens Venner til oppret- telse av "en paa Aktier grundet Kreditbank". Den 2. mai ble det så avholdt konstituerende general- forsamling i den nye banken med en aksjekapital på 40.000 Spd.) og hadde allerede tidlig egen repre- sentasjon i Moss (den første uten- for hovedstaden). Underavdelingen i Moss "representerte ingen egentlig filialvirksomhet ... men innskrenket seg til at de valgte agenter på de respektive steder mottok deposita og formidlet utlånene".

I november 1850 informerte herrene byfoged David Vogt og kjøpmann Svend Ulsteen mossian- erne om at de av "Creditkassen i Christiania" var blitt anmodet om å opptre som bankens kommis- jonærer for å besørge utlån her i byen mot håndfast pant. Herrene påtok seg dette hvervet "for det Tilfælde at Søgningen maatte vise, at det kan blive af nogen Interesse for Byen". De som da måtte ha behov for å benytte denne anled- ning til pengelån ifølge Creditkas- sens lover og regler (hvorav eksemplarer kunne lånes ut hos kommisjonærene) kunne ta kontakt med samme kommisjonærer. For å ta motet fra flest mulig opp- lyste disse samtidig at rentesatsen lød på 6,5 prosent p.a. samt at laveste utlånsbeløp var 100 Spd.

I beretningen for 1860 sies om agentene i Moss at de "bare i liten grad har funnet anledning til å virke".Men å få storbanker inn i det lokale marked i 1957 kunne jo få konsekvenser. Både Moss Indus- triforening, Moss Handelsstands Forening og Moss Håndverker- forening måtte derfor uttale seg om planene.

Industriforeningen viste til at den større og delvis mellomstore industri allerede hadde sine kon- takter og forbindelser i Oslo. Opp- rettelse av storbankfilialer i Moss ville ikke endre det forholdet. I tillegg hadde jo industrien vanlig- vis kunne forvente å få dekket sitt kapitalbehov gjennom de lokale banker. Men det viktigste motar- gument var redselen for en svek- ket Moss og Oplands Bank, byens egen forretningsbank. "Denne, som er opprettet av og for indus- trien, har et fortrinn ved sitt kjenn- skap til de lokale forhold. Hittil har den på en utmerket måte ivaretatt industriens interesser, og har også i atskillig utstrekning for- midlet overførsel av kapital fra Oslo." Ansøkning om storbank- filial i Moss burde derfor avslås.

Heller ikke Moss Handels- stands Forening fant grunn til å innvilge konsesjonssøknaden. Flertallet på et medlemsmøte vedtok en enstemmig styreut- talelse som hevdet at de to eksis- terende sparebanker og nevnte Oplandsbank dekket gjeldende krav til bankvirksomhet.Moss Håndverkerforening var mer delt i sine holdninger – et medlemsmøte vedtok med 12 mot 11 stemmer ikke å anbefale søk- naden. Flertallets begrunnelse lå i frykten for at bankenes større kun- der ville bli tilgodesett i tider med kapitalknapphet på bekostning av de mindre håndverksbedrifter.

"Denne for byen så viktige sak..." hadde selvsagt medført diskusjoner rundt om, og de herværende sparebanker sendte den 18. februar 1858 også sine uttalelser til formannskapet. I samskrivet påpekte Moss Spare- bank og Rygge Sparebank at flere vesentlige forhold burde avklares. Det første spørsmålet dreide seg om hvorvidt en storbankfilial ville påvirke herværende bankers innskuddsmengde, og dernest om det var korrekt at Moss og Oplands Bank kom til å innstille virksomheten ved en slik filial- opprettelse.

For bankfolk sto det nokså klart, skrev sparebankene, at får man en ny bank i tillegg til de allerede eksisterende måtte det nødvendigvis bety at tilgjengelig innskuddsmengde ville fordele seg på nytt antall banker. Det kunne virke som om DnC i sin presseuttalelse syntes å gi inn- trykk av at banken ikke var ute etter innskudd; bare etter å plas- sere lån. Men dette kunne ikke være riktig – innskudd er grunn- laget for enhver banks virksomhet. Dessuten var det ikke nødvendig å opprette filial for lån – det kunne skje like lett fra hovedkontoret.

"Vi finner grunn til å fremheve dette moment, fordi vi legger nok- så sterk vekt på de skadevirknin- ger som byen og dens næringsliv herigjennom vil kunne tilføyes ..." Det ville alltid være ønskelig at disponeringen av tilgjengelig kapital fant sted i henhold til lokale behov og ikke ut fra hensyn til storbankene.

Dersom Moss og Oplands Bank måtte innstille sin virksom- het og sammensluttes med den nye banken, ville innskuddene gå over til filialen "samtidig som den- ne får en ganske annen plattform for sin virksomhet, både i retning av å øke sine innskudd og å få en dominerende innflytelse overfor stedets næringsliv".

Sparebankdirektørene V. Scheel og Wilh. Grundt fryktet også at opprettelsen av en stor- bankfilial i Moss ville minske andre Oslobankers interesse for regionen og dermed indirekte skape en slags monopolsituasjon. I tillegg kjente banksjefene til at det allerede forelå en (foreløpig ufor- mell) avtale mellom Kreditkassen og Oplandsbanken om sammen- slutning dersom Kreditkassen fikk konsesjon. Skulle det bli Den norske Creditbank måtte vel samme avtale inngås med denne banken?

Basert på ovennevnte argu- mentasjon advarte derfor de lokale sparebanker politikerne mot å gi konsesjon til opprettelse av stor- bankfilial i Moss – iallfall dersom kommunen ønsket å bevare sin lokale forretningsbank som selv- stendig enhet.

Lokale bankstørrelser pekte også på at Moss i forhold til sin størrelse hadde et meget begrenset oppland. "Innskuddsmengden i bankene og særlig den forholdsvis lille vekst i disse i etterkrigstiden synes å tyde på at det er en for- holdsvis liten kapitaldannelse." En filial av en storbank ville utvilsomt overta en større andel av de inn- skuddene som var plassert i de lokale bankene, eller som frem- tidig ville blitt plassert der.

For sikkerhets skyld viste "bankhold her i byen" også til USA. Midlene fra en lokal filial ble der gjerne sendt for investering til hovedkontoret og var således tapt hva angikk økonomisk fremgang lokalt. Overgang til filialbanksys- tem skapte store problemer for selvstendige lokale enheter på grunn av ny konkurranse fra ban- ker med større kapital, kompetan- se, service og ressurser. Dette kunne da frarøve lokalbanken foretjenestegrunnlaget – "selv om den inntil den tid hadde vært en institusjon som hadde hatt suksess og hadde gitt god service for det lokale samfunn".

Den fremtidige ekspansjon i Moss var ikke avhengig av stor- bankfilial, sa lokale bankfolk. Flere av de større bedriftene hadde jo allerede sine forbindelser i Oslo og ville fortsette med det. Annen ny- dannelse og utvidelse av eksis- terende bedrifter hadde så langt vært finansiert lokalt, bl. a. fordi herværende banker hadde et meget nært samarbeid med stor- bankene.

Ovennevnte argumenter viste en lokal frykt for eget bankvesen ved en større konkurranse. Mot dette kunne hevdes at storbankene i lang tid hadde hatt direkte låne- forhold mot større mossebedrifter, hvilket "skulle tyde på at de lokale banker ikke dekker behovet for lånekapital".

Den norske Creditbank hadde dog andre argumenter for oppret- telse av filial og viste til reglene om stedbunden beskatning, idet en egen filial ville få eget styre og dermed skattelegges til Moss kom- mune. Styret kom til å bestå av kompetente personer med inngå- ende kjennskap til stedlige forhold og med selvstendig bevilgnings- myndighet innen fastsatte ram- mer.

Tidligere nevnte "bankhold" hadde imidlertid heller ikke på dette punkt tiltro til Oslobankene, men fryktet at ledelsen "kan bli redusert til dødt rutinearbeide slik at det ikke blir tatt hensyn til de spesielle behov for kreditt og finansiell støtte i det lokale samfunn".

Creditbanken konkluderte med at opprettelse av filial ville medføre en rekke fordeler, men storbanken kunne egentlig ikke se ulemper. Erfaringer fra andre steder viste jo at både lokale spare- banker og forretningsbanker i det lange løp kom til å utvikles videre "hvis de driver sin virksomhet rasjonelt og effektivt og yter den service publikum med rimelighet kan vente".

Rådmann Alf Herland var nok usikker med hensyn til hvilken anbefaling han skulle gi politiker- ne. Antall filialer utenfor Oslo var sterkt stigende (DnC hadde 16 filialer), men stort sett gikk lokalt bankvesen mot søknader om opp- rettelse av filialer. I Moss var jo motstanden stor blant både næringsorganisasjonene og ban- kene. Sistnevnte kunne dog være diktert av frykt for konkurranse...

Rådmannen syntes altså ikke bankenes argumenter kunne til- legges allverdens vekt, men la større vekt på utsagnene fra Moss Industriforening, Moss Handels- stands Forening og Moss Hånd- verkerforening. I tillegg dreide det seg nå om ikke en, men to stor- bankfilialer (både DnC og Kredit- kassen), og det syntes åpenbart at byens forretningbank (Moss og Oplands Bank) enten måtte inn- lemmes i en av de nye filialene eller gi opp.

Hele utredningen endte derfor med at byens rådmann frarådet å gi tillatelse til opprettelse av nye bankfilialer i Moss på det tidspun- ktet. Men her fikk han formann- skapet mot seg – varaordfører Emil Andersen foreslo at begge søknadene ble innvilget. Ved votering fikk Andersens forslag flertall mot tre stemmer.

Da bystyret behandlet saken 29. april 1958 fremsatte samme varaordfører et nytt forslag, der han uttalte at siden kun en av de søkende banker kunne regne med konsesjon, foreslo han at den bank som søkte først (altså DnC) fikk bystyrets anbefaling. Og etter flere avstemminger vedtok bystyret Emil Andersens forslag.

Men saksbehandling og argu- menter syntes allikevel bortkastet. Kun to måneder senere sendte Den norske Creditbank brev til styret i Den norske Bankforening (etter påtrykk av samme forening), der banken på grunn av myndig- hetenes restriktive utlånspolitikk lot behandlingen av søknaden om opprettelse av filial i Moss stilles i bero. Forutsetningen var at Kredit- kassen heller ikke fremmet kon- sesjonssøknad om kontor i Moss. Og Kreditkassen fulgte henstil- lingen, og dermed ble det ingen storbankfilial på det tidspunktet.

Det tok imidlertid ikke lang tid før forholdene endret seg. Den 10. august 1960 rettet Moss og Op- lands Bank en henvendelse til Kreditkassen om å søke gjenopp- tatt de tidligere forhandlinger om en sammenslutning av de to ban- ker. Oplandsbanken viste i et skriv til Kreditkassen at grunnen til at forrige forhandlingsrunde ble av- brutt, skyldtes at mossebanken regnet med at en kapitalutvidelse ville gjøre at banken klarte opp- gavene mot lokalt næringsliv.

Men på grunn av det økende samarbeid i Europa og spesielt etableringen av frihandelsområdet fra 1960 (EFTA, omfattende Nor- ge, Sverige, Danmark, Storbritan- nia, Sveits, Østerrike og Portugal) så banken for seg en helt annen finansieringssituasjon, som en liten selvstendig bank ikke ville kunne makte. I tillegg syntes det å være i tiden en tendens til et mer sentralisert bankvesen. Dermed lå forholdene til rette for nye søknader om filialopprettelse i Moss, en situasjon som nok ville medføre at Oplandsbanken sannsynligvis ikke kunne overleve som selvsten- dig bank. Derfor søkte altså ban- ken om å gjenoppta forhandlin- gene med Kreditkassen om sam- menslutning.

I Kreditkassens nye søknad til Bankinspeksjonen orienterte ban- ken om at samtalene med Op- landsbanken hadde resultert i en overenskomst av 27. august 1960 der "det foretas en sammenslut- ning av de to banker ved at Moss og Oplands Bank AS overdrar sin formue som helhet til oss, og at vi åpner filial i Moss". Overtagelsen var forutsatt å gjelde fra 1. juli 1961, men driften av Moss og Oplands Bank gjaldt fra 1. januar. De lokale funksjonærene fortsatte i sine stillinger.

Ved søknadsrunden i 1958 vurderte byens tre næringsorga- nisasjoner det som negativt å få inn en storbankfilial. Men i ok- tober 1960 hadde jo allerede eierne de lokale aksjonærene – gått inn for fusjon, og dermed mente In- dustriforeningen at deres syn gjen- speilet næringslivets. Dermed in- tet negativt å bemerke – slipp ban- kene løs! Samme holdning hadde Moss Handelsstands Forening og Moss Håndverkerforening.

Rådmannens syn falt sammen med ovennevntes. Avslaget i 1958 skyldtes jo primært hensyn til byens forretningsbank, men slik var ikke lenger situasjonen. Der- med fikk Kreditkassen både råd- mannens, formannskapets og bystyrets velsignelse til oppret- telse av en filial i Moss.

Etter denne avgjørelsen rettet Den norske Creditbank i skriv av 16. januar 1961 en anmodning til Bankinspeksjonen om å få sin tid- ligere konsesjonssøknad opp til fornyet behandling. Daværende fylkesmann i Østfold, Karl Hess

Larsen, sendte søknaden ut på en ny vandring mellom næringsliv og politikere. Og denne gang var alle positive. Industriforeningen hadde registrert at kredittbehovet hadde steget og ønsket seg to storbank- filialer i Moss. Heller ikke hadde to andre noe imot etablering, selv om Handelsstandsforeningen på- pekte at sparebankene dermed nok ville få sterk konkurranse om innskuddene.

Og søknaden fra DnC fikk støt- te av rådmann, formannskap og bystyre (6. juni 1961).Kreditkassen hadde ingen problemer med å finne plass til sin filial, idet Moss og Oplands bank allerede i 1956 hadde ført opp ny gård (A/S Bankgården) i Dronnin Kreditkassens inngangsparti i Dronningensgate 1 på 1970-tallet gens gate 1 der det gamle handels- huset Andersen & Bang holdt til tidligere. Banken eide ved opp- førelsen 91 prosent av bygget.

DnC slet mer med å finne passende husrom. Først fikk Moss kommune en henvendelse om utleie av Tivoli, men der hadde Moss Sparebank en tidsbegrenset førsterett. Sistnevnte bank vokste ut av sine lokaler og trengte midlertidig plass i en byggeperiode. Det ble det dog ikke noe – Tivoli havnet i Moss Lysverkers eie.

Dette medførte at heller ikke DnC hadde lokaler på hånden, og ifølge jubileumsberetningen (1962- 1987) var det "på det tidspunkt interesser som helst så at DnC ikke fikk lokaler i byen".Men løsningen kom i form av en avtale med bokhandler Rolv E. Martinsen. I juli skrev banken under en leieavtale om lokaler i Rådhusgaten 1 (tidligere adresse Dronningens gate 31, som huset byens postkontor fra 1896 til 1937, da det flyttet til Prinsens gate 6), og den 29. oktober 1962 åpnet så Den norske Creditbanks første øst- foldavdeling. Dermed var begge banker på plass i Moss, og de første storbankfilialer et faktum.

DnC holdt til på denne adressen fra starten i 1962 til bankens nybygg sto ferdig i 1974.

Ved åpningen viste DnC til at banken i en årrekke gjennom hovedkontoret i Oslo hadde vært med på å finansiere næringslivet i Moss. Etablering av eget kontor i Moss medførte en utvidet service i byen med omegn. "Vi har villet lette adgangen for alle og enhver – enten det nå er forretningsfolk, husmødre, håndverkere eller andre – til å bli dus med vår bank og de tjenester vi kan utføre".

Og tjenestene omfattet bl. a. utleie av bankbokser, serviceboks (der forretningfolk som drev sin virksomhet utover kvelden kunne deponere sine kontanter), forskjel- lige former for innskudd ("van- lige" sparevilkår, seks eller ni måneders oppsigelse, lønnsspare- konto eller folio), utlån av spare- bøsser og tilførsel av kapital til næringsliv og privatpersoner i den grad myndighetenes restriksjoner tillot.

I det hele arbeidet både de nye forretningsbankfilialene og de ek- sisterende sparebanker for å få kunder inn i banken – i motsetning til i dag hvor de samme bankene gjør sitt beste for å unngå at kun- dene møter frem...

Ordfører Emil Andersen talte forøvrig også ved åpningen og uttalte med vanlig optimisme at politikerne hadde store forvent- ninger både til regionen og ban- ken. "Vi har erfaring for at mosse- distriktet er i enorm utvikling. Det ligger nær Oslo, og når vi engang får firesporet motorvei vil det bare ta tre kvarter å komme til hoved- staden..."

De første årene økte virksom- heten jevnt og sikkert for begge de nye bankene. Kreditkassen startet jo først og hadde ved utløpet av 1961 en forvaltningskapital ("som gjerne er kriteriet på den målbare vekst") på vel 32 mill. kroner. Denne steg til ca. 123 mill. kroner ved utløpet av 1973.

DnC passerte på sin side 24 mill. kroner i 1963 etter 14 måneders virke i Moss og hadde en noe lavere forvaltningskapital enn Kreditkassen i 1973 (112 mill. kroner).

• Forrige
• Neste