Strandsitteren artikler

Det gamle politikammeret

LITT OM DET GAMLE POLITIKAMMERET

av Kjell Henriksen

1858 Den 14. april ble Christiania rammet av en stor brann der ca. 1.000 mennesker ble husville, og det var denne katastrofen som førte til opprettelse av fast brannkorps og modernisering av byens vannledningssystem. Dagen etter slo "den røde hane" til i Moss - og startet en brann som skulle bli den største i byens historie. Begge disse brannene var av en slik størrelse at kronprins Carl - den senere Carl XV - under åpningen av det ekstraordinære storting den 14. mai nevnte dem spesielt: "Med dyb Bedrøvelse har hs.Majestæt (dvs. kong Oscar I) erfaret den Ulykke, der nylig har rammet saavel Hovedstaden som Kjøbstaden Moss.

Disse ofte forekommende og nu sidst saa betydelige Ildebrande indeholde en alvorlig Opfordring til, i Forening med nødvendige Forandringer i Lovgivningen om Bygningsvæsenet, efterhaanden at ordne Stædernes Brandvæsen paa en mere betryggende Maade..."

Da Moss Tilskuer den 14. april kunne meddele at der ifølge "indløbne Telegrafmeddelelser har en
skrækkelig Ildebrand raset i Christiania inat og idag", så nok ingen for seg at det bare var timer unna en tilsvarende - om ikke større - katastrofe i Moss.

Torsdag den 15. april kl. kvart over ni om kvelden brøt det ut brann i blikkenslager Ove Herman Hoelstads gård, også kalt den gamle prestegård, beliggende på hjørnet av Værlegaten/Fleischers gate (eller "Bakkene", som det dengang het). Gården var beskrevet av O. P. Nyquist som "en tem- melig avfældig 2 etages træbygning med en meget stor sal i øvre etage, der benyttedes til konfir- mantundervisningen". Hoelstad overtok gården i 1854.

Ilden fôr gjennom deler av den lille kjøpstaden med stor fart og tok med seg en rekke bygninger, så som rådhus, kirke, herbergergård - da Germania Hotell, senere Moss Hotell almueskolebygningen, det gamle "Ligbaarehus", fattigstuene, sprøytehuset og en rekke andre bygninger, tilsammen omfattende 52 matrikkelnummer med en samlet assuranseverdi på vel 130.000 spesidaler (eller 520.000 kroner).

Hovedårsaken til ildens hurtige utbredelse var - foruten den sterke vind - også det enkle faktum at nær samtlige av de nedbrente bygninger var av tre. Flere av bygningene, som rådhus og kirke, tok fyr omtrent samtidig. Under slike forhold var det forståelig at de midler de kommunale myndigheter rådde over ikke strakk til.

Bythingslokale og Raadhussal fikk plass i byfogd David Vogts eiendom i Storgaten 20.

Den nye rådstuen og arrestlokalene fikk plass på sin gamle - om enn noe utvidede - tomt. Utover egne eiendommer kjøpte kommunen nemlig den tilstøtende hjulmager Knudsens tomt ved hjelp av assuransesummen samt en ekstrabevilgning på 85 spesidaler.

Bystyret godkjente i oktober starten av arbeidet med en del av "Undermurene" til det nye rådhus. Forutsetningen var at dette skulle være ferdig i løpet av høsten.

Om det gikk raskt fremover med de private huseiere, kan ikke det samme sies om det offentlige. Bortsett fra at almueskolen var under arbeid og at endel av gråstensmuren til rådhuset var ferdig, sto det meste igjen. Tegningene til kirke og rådhus var ennå ikke godkjent, og dermed kunne ikke arbeidet med disse bygningene startes før neste vår.

1861

De samme personer som sto ansvarlig for kirken, fikk også kontrakt om oppførelse av det nye rådhuset. Byggmester Lühr og murmestrene Pedersen og Gundersen beregnet kostnaden til 9.000 spesidaler etter Lührs tegninger. Og i juni var arbeidet i gang.

I oktober møttes forstanderne i Moss Sparebank for å ta stilling til en skrivelse fra formannskapet av 23. september om å yte bidrag til byens nye kommunelokale under den forutsetning at banken fikk lokaler i bygningen. Dette gjorde susen - banken bevilget 500 spesidaler og flyttet inn da huset var ferdig i 1862.

1862

Den nye Rets- og Fængselsbygningen nærmet seg omsider fullførelse. Det gamle rådhuset brant under den store bybrannen i april 1858, så direkte hurtig hadde ikke arbeidet gått. Og så sent som i juli bevilget bystyret midler (1.200 spesidaler = kr. 4.800) til oppførelse av en uthusbygning. I tillegg måtte forskuddbevilges på budsjettet for 1863 et mindre beløp på 415 spesidaler til ytterligere dekning av selve bygningen.

Fengselet måtte jo ha tilsyn, så derfor opprettet bystyret en stilling som Vagtmester, der tillige skal fungere som Underfoged. Lønn var fastsatt til 100 spesidaler årlig og fri bolig samt de sportler som fulgte med underfogdstillingen. Vedkommende hadde ansvaret for de innsatte samt deres bespisning, rengjøring av celler, fangenes klær og deres sengetøy samt oppvarming av arrestlokalene. Når tiden ved fengselet tillot, måtte vaktmesteren også utføre ordinær polititjeneste.

I representantsamling den 27. september valgte bystyret kjøpmann Carsten Smith og innehaver av Henr. Gerner & Søn, Jens Ludvig Gerner, som tilsynsmenn ved fengselet.

Den 4. november 1862 ble så "første Møte, Extraret, (avholdt) i den efter Branden...paany opførte Raadhusbygning med Arrestlokale".

De fremmøttes hensikt var en "Besigtelses- og Skjønsforretning" over det nye distriktsfengselet etter Lov om Fængselsvæsenet av 13. oktober 1857. Møtet ble administrert av den nye byfogden, som også var politimester, Jørgen Adolph Dahl, sammen med skjønnsmenn utnevnt av Justis- og Politidepartementet. Til stede var også den konstituerte amtmann Fredrik Bing, som i byfogd David Vogts tid var konstituert politimester i Moss. Totale kostnader for den nye bygningen, inklusive uthus og gjerder, var 10.200 spesidaler.

1903

I henhold til den nye fengselslov av 1903, som trådte i kraft året etter, ble landets samtlige fengsler statlige. Det som i 1862 var distriktsfengsel, ble fra nå "Moss Hjælpefengsel". Men kommunene ble etter samme lov forpliktet til å opprette og vedlikeholde de nødvendige politiarrester.

1910

Rundt 1910 ble det så for kommunens regning oppført en politiarrest med tre celler til en kostnad av ca. 4.500 kr. Omtrent på denne tiden hadde en politibetjent ca. 70 timers arbeidsuke, og det var bråk, fyll og slagsmål omtrent hver kveld. Arrestlokalene sto derfor sjelden tomme.

1921

I 1921 kjøpte kommunen av arvingene etter statsråd Johan Thorne "Breidablikk" til bruk som rådhus. Offisielt ble bygningen døpt «Raadhuset». Etter diverse omgjøringer var det klart for innflytting i november samme år, og det medførte at politiet overtok hele det gamle bygget.

1968

Sekstiårene i Moss huskes kanskje mest for de store forandringene i sentrum og sentrumsnære områder. Gamle bygninger ble erstattet av nye og moderne i stål og betong, slik som eksempelvis «Vekterkvarteret» og overbygningen på det gamle «Nedre torv». Men av alle de bygningene som forsvant i disse årene, var det kanskje saneringen av det gamle politikammeret som satte følelsene mest i sving. Allerede i 1967 tok flere opp muligheten for å beholde bygningen. Politifullmektig Erling Sem-Jacobsen ville ha folkeavstemming, men ord- føreren (Emil Andersen) syntes ikke det. «(Rivningen) bør avgjøres av formannskap og bystyre. Dette er mitt syn, men jeg er jo ikke en keiser Nero...»

Mange engasjerte seg i diskusjonen, flere jo nærmere avgjørelsen man kom. Den gamle rådmann Arne Magnussen følte «et stikk i hjertet» ved tanken på den riving som foresto, mens prost Ivar Smeby ønsket seg kirkekontor og skolekapell der. Restauratør Paul Schaltenbrand ved Park Hotell anmodet arkitekt Birger Granly om å utarbeide planer for utnyttelse av bygningen til kro.

En innsender i Moss Avis uttrykte vel det mange mente: «Snart river de «Rådstuen» - jeg tror det så gjerne - d'herrer må være sånn bortimot gærne...»

Presset fra byens borgere gikk ikke helt upåaktet hen. I bygningsrådets møte ultimo mai, sto kun ett av medlemmene fast på rivevedtaket. De andre fire anbefalte overfor formannskapet å rive deler av bygningskomplekset (garasjebygget, fyllearresten og gjerdet mot torvet). Resten kunne stå inntil de reguleringsplanene som skulle utarbeides for området var ferdige.

Et møte mellom ordfører, teknisk rådmann, finansrådmann og reguleringssjef Ragnar Hagen, der sistnevnte hadde med et forslag til løsning uten å rive, ga et visst håp. Men intet hjalp. I formannskapsmøtet stemte Høyres fem representanter samlet mot, mens Arbeiderpartiets og Kristelig Folkepartis medlemmer holdt på riving. Formannskapets flertall viste til at det «helt siden 1933 (har) vært en klar forutsetning for alle planer at fengslet og det gamle politikammeret (Kirkegaten 10) skal rives... Bygningsrådet behandlet saken så sent som 22. september 1966. Planene hadde da vært ute til offentlig ettersyn, og var bl.a. inntatt i byens aviser. Det fremkom ikke en eneste innvending mot riving... hverken i pressen eller formannskapet...».

Og selv om Tore Moe Olsen (H) interpellerte i bystyret i juni, var det for sent. Maskinene hadde allerede startet sitt destruktive virke.

Den store bybrannen i 1858 raserte bl.a. hele området rundt kirken. Både kirken selv, herbergegården og rådhuset gikk med i brannen. Ganske raskt kom imidlertid nye bygninger opp som erstatning, vedtatt bygget i samme stil av rød mursten for å skape en helhet i området. Moss Sparebank reiste sitt eget hus ved siden av hotellet i 1879, også det tilpasset strøket. Middelskolens gymnastikklokale (1876) og nybygg få år senere likså, samt bygningene reist i vårt århundre (biblioteket og trygdekassen). Til sammen rammet bygningene inn den langt større kirken og ga strøket et enhetlig preg. Alt dette ga bakgrunnen for engasjementet rundt rivingen av politikammeret, samtidig som den nye dominerende kolossen i Kirkegaten 14 ikke akkurat ville vinne noen skjønnhetskonkurranse...