Avduking av plakat i Kanalen 6. juni 2009
Bjørnebekks tale ved avdukingen.
Vi skal i dag markere noe som er en viktig del av byens historie: nemlig Kanalen. La meg først ta en kort repetisjon av forhistorien. Under istiden hadde et flere kilometer tykt islag presset landet nedover og da isen var smeltet, lå landet fremdeles vesentlig lavere enn nå.
Men da tyngden over var borte, steg landet igjen – i starten raskt, men etterhvert langsommere. Som kjent hever landet seg fremdeles : Her i vårt område er landhevingen 4 mm/år.
I Vikingtiden, det vil si for 1000 år siden, var Jeløy en øy og skip kunne gå fra Værlebukta til Sundet.
Landtungen mellom Jeløy og fastlandet kalles Værlesanden. Som navnet tilsier, består overflaten av bare sand og området har aldri vært dyrket. Det tilhørte Helgerød. Bredden har økt fra 270 m på tidlig 1700-tall til 366 meter i 1853.
Grensene for Værlesanden er noe difuse, men området har på bysiden gått opp til der hvor jernbanen går i dag. På Jeløysiden var grensen antagelig opp mot Øysteins gate.
Moss begynte å få noe tettsted på 1500-tallet. Utgangspunktet er Mossfossen. Den er stor nok til å drive sagbruk og møller. Tømmer kan fløtes i Vansjø til sagene og fossen ligger så nær sjøen at trelasten kan transporteres direkte til skipene. Havnen i Sundet er lun og trygg, men Sundet er smalt og dette førte til problemer for seilskutene. Allerede i 1647 skrev en Aucke Feckessen som var medeier i seilskuta ”Den Norske Løve” om de forsinkelser som oppsto i Moss Havn ved ugunstig vindretning. Disse problemene kunne løses om man gravde en kanal. Dette ble samme år tatt opp i et brev fra stattholder Hannibal Sehestedt til Kongen, men det var kanskje ikke så rart: Han eide Værne kloster som igjen eide en mengde eiendommer i området. Han var dessuten svigersønn til kong Christian IV.
Men siden kongen døde alerede i februar 1648, var det kanskje slutt på støtten derfra. I hvertfall kan vi ikke se at dette førte til noen konkrete resultater.
I 1704 kjøpte en av kongens nærmeste området nord for fossen og anla Moss Jernverk. Kong Fredrik IV var på Moss det året. og uttalte at det burde være hensiktsmessig å anlegge en kanal gjennom Værlesanden. Etableringen av Jernverket var sikkert en del av den militære strategien for forsvar av Norge. Jernverket fikk privilegier og statlige bestillinger på kuler og granater, senere også kanoner til festningene i Halden og Fredrikstad.
Kanalplanene ble det imidlertid ikke noe av – foreløpig.
I 1804 oppfordret den kongelige Kanaldireksjonen i København, rent generelt ”til Meddelelse om hensiktsmæssige Steder til Kanalanlæg for at lette Kommunikationen og Vandtransporten”. Dette førte til at amtmannn Hofgaard i Smaalenene gjorde de dansk/norske myndighetene oppmerksom på Værlesanden.
Kaptein Kramer fikk i oppdrag å foreta de nødvendige undersøkelser og komme med et kostnadsoverslag. Hans arbeide var avsluttet i 1807. Kanalens bredde var (omregnet) 40 meter og dybden 6 meter.. Kostnaden var 250 000 riksdaler med en anleggstid på 4 år. Det var forutsatt bygget en alminnelig klaffebro med lengde på 10 meter.
Det skjedde ikke noe mer før byens magistrat bragte saken i erindring og forslo at det istedenfor dosering skulle bygges mur på begge sider.
Kong Fredrik VI fikk satt arbeidet i gang ved en kongelig resolusjon i 1812. I resolusjonen ble det påpekt at det var gått lang tid siden kostnadsoverslaget. Derfor skulle kostnadene i første omgang betales av Kongens kasse mot et senere oppgjør. Kongen kjøpte araealet for 3 000 riksdaler av Cristian Berg.
Arbeidet kom i gang i 1813. Arbeidet ble utført av i alt 100 mann og 4 underofficerer. Dette var inkommanderte mannskaper og av disse var 20 håndverkere. I tillegg kom 7 leide hånverkere. Det ble gravd ut ca 20 000 kubikkmeter. Det var sprengt ut ca 60 kubikkmeter sten til bruk ved broen. Det var også anskaffet trematerialer til broen og det var bygd hus for den fremtidige oppsynsmann for kanalen.
Samtidig foregikk den siste delen av Napoleonskrigen hvor Danmark/Norge var på den tapende siden. Det innebar at alle soldatene som skulle grave kanal, ble trukket tilbak til militære oppgaver.
Som vi husker ble det fredsavtale i Kiel i januar 1814 hvor Sverige fikk Norge som krigsbytte. I løpet av noen måneder fikk vi 17. mai med grunnlov og egen konge, krig med Sverige og Mossekonvensjonen som ga oss et selvstendig land med felles konge med Sverige.
I tida etter 1814 var økonomien i Norge elendig og noe kanalbygging var ikke aktuelt. Tvert imot ble festeavgifter forhøyet på området og oppsynsmanns-boligen solgt. Men det ble gjort noen forsøk på å komme videre. For eksempel utarbeidet tollinspektør Schive en plan for en kanal for prammer.
Først mot slutten av 1830-årene bedret økonomien seg. Dessuten fikk vi formannskapsloven i 1837. Det styrket kommunenes stilling.
I 1839/40 ble Værlesanden innlemmet i byen. På det tidspunktet var det mange hus på eiendommen.
Først på 1850-tallet ble det virkelig fart i sakene. Amtmann Birch-Reichenwald engasjerte den svenske ingeniør og oberst Nils Ericson. Hans konklusjon var klar: Dette kanalanlegget synes lett å få til. Han viste blant annet til at det ikke var fjell, store stener eller hard grus i de massene som en 5 meter dyp kanal skal skjære igjennom. Ericsons overslag var på ca 40 000 spesidaler –omregnet til dagens pengeverdi tilsvarer det ca 100 mill. kroner.
Det var et sterkt ønske i byen om å få dette til. Det ble foreslått at å bruke havnekassens midler, låne et dampmudderapparat av marien og ta opp et lån på 20 000 spesidaler. Den 30 juli 1852 ble prosjektet godkjent ved kongelig resolusjon. Broen skulle ligge på 6 pontonger. Så snart bystyret hadde fattet sitt vedtak, ble det flagget i hele byen.
Den opprinnelige planen hadde en pontongbru, men det ble under arbeidets gang gjort om til en jerntrekkbro/rullebro. Den ble levert av Motala Mek. Verksted . Broen lendgde er 120 fot og bredden 13 fot: l = 37.5 m, b = 4 m. Åpning 5.november 1855. Samlet kostnad ca 62 000 spesidaler. Det var forutsetningen ved starten at staten skulle bidra med 25%, men da man var ferdig , hadde staten bidratt med ca 50%.
Broen skulle trekkes en halvdel til hver side og av en mann på hver side.
Mye av det som vi ser langs kanalen i dag, ble utført i 1855: Mur langs sidene med pullerter. Molo mot Værlebukta og brygger mot Sundet. I foten av skråning etablertes en mur eller såkalt berme.
Langs kanalen ble det ganske snart etablert virksomhet. Gassverket var ferdig i 1857 og Toldboden i 1858.
Det tok sin tid før det ble råd til opprydding ved kanalen: Longs Plass med Kanaparken ble anlagt i 1878, mens apoteker Logn var ordfører. Siste planering/beplanting på østsiden var ferdig i 1885.
I 1888 ble det bygget ny bro ved siden av den gamle. Den ble levert av Moss Mek, verksted og ble svingt til siden ved manuell sveiving: en mann på hver side av kanalen.
Neste bro – den nåværende, kom i 1957 også levert av Moss Mek. Verksted. Det var som kjent en klaffebro. Siste gang åpnet i 1975.