Moss på Wergelands tid
MOSS PÅ WERGELANDS TID
av Kjell Henriksen
Moss Historielag samler data om Henrik Wergelands (1808-1845) familietilknyting til Moss gjennom Chrystie'ene og Thaulow'ene, samt ser på fru Amalie Sofies forfedre og etterkommere - hun var jo som kjent født i småbyen Moss. Hvordan var så livet i vår lille by i årene rundt 1840 - da Wergeland skrev Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) og som den første utga Norges Konstitutions Historie (1841-43) om begivenhetene på Eidsvoll 1814, der bl. a. hans far Nicolai spilte en fremtredende rolle.
Henrik og Amalie Sofie giftet seg 1839, og i 1841 begynte han i stillingen som riksarkivar. Henriks liv var fylt av strid, men på dødsleiet ble han forsonet med de fleste. Hans følge til graven var det største i Norge til da.
BRANN var tidens store skrekk både i Moss og andre steder. Et primitivt brannvesen kombinert med tett trehusbebyggelse gjorde at katastrofen alltid var farlig nær når ild kom løs. Og i juni 1843 brøt det ut brann i et hus på Radet, tilhørende arbeidsmann Niels Andersen. Allerede før brannskuddene løsnet hadde flammene fått godt tak i bygningen, og brannen spredte seg raskt til nærliggende hus, bl.a. et tilhørende kjøpmann Chr. Christophersen (som eide flere utleiehus i området) og slakter Hans Hofos. Ingen av disse eiendommene viste seg mulig å redde. Brønnene som lå i nærheten ble snart tomme, og brannvesenet måtte hente vann fra Vansjø. Folk stilte heller ikke opp med nok hester til hjelp.
Basert på ovennevnte og tilsvarende tidligere hendelser fant byfoged Vogt det nødvendig å minne innbyggerne om brannanordningen av 1767, etter hvilken huseierne hadde plikt til å ha et kar fylt med vann på gaten utenfor eiendommen. De som holdt hester, pliktet å ha et til- svarende kar stående permanent på en slede eller vogn.
Også valgt branninspektør Jens Ludvig Gerner (innehaver av Gerner & Søn) tok tak i innbyggernes manglende vilje til hjelp: "Da der oftere ved Ildsvaade er bragt i Erfaring, at flere af Byens Indvaanere, der holde Heste, ikke lade disse fremmøde til Ildstedet for at skaffe Vand, advares herved alle Vedkommende mod denne Overtrædelse af Brandanordningen, der for Fremtiden paa det strengeste vil blive paatalt."
Den gamle kirken
Kjøpmann Berger opprettet "innskudds- kontor" for nye Moss Sparebank i sin bolig i Enggaden
Moss Sparebank startet sitt andre liv: "Da der til Gjenoprettelse af Moss Byes Sparebank er subskriberet saameget, at der er Grund til at antage Hensigten vil kunne oppnaaes, anmodes Subskribenterne om at møde paa Raadhuset Løverdagen den 10. Juni (1843) Kl. 10 Form. for at tage Beslutning om Sparebanken, med de Midler som ere subskriberede, bør sættes i Virksomhed, og hvis dette vedtages, da efter hvilke Love og Regler det bør skee, samt vælge de fornødne Bestyrere. Ligeledes indbydes enhver Anden, som vil yde Noget til denne nyttige Indretning."
Innkallelsen var underskrevet "paa Formandskabets og egne Vegne" av byfoged og magistrat David Vogt.
Og en rekke (eller 14, for å være nøyaktig) personer møtte frem for å gjenopplive den tidligere nedlagte bank. De av den forrige bank utarbeidede lover ble tatt i bruk med nødvendige forandringer. Forsamlingen valgte til direktører (styremedlemmer) nevnte Vogt, tollkasserer Anthon Scheel, kjøpmennene Chr. H. Bassøe, Chr. Fr. Lund og Carsten Smith, Kjøpmann Henrich F. Berger påtok seg "efter Anmodning at være Bogholder og Kasserer".
Dermed var grunnstenen lagt for "nye" Moss Sparebank. Den første bank av samme navn regnet sin stiftelsesdag til 31. mars 1826, men tok aldri helt av. Til å begynne med så det ganske lyst ut,men etterhvert ble innskyternes antall minimalt. Til gjengjeld, står det i bankens beretning, manglet det aldri lånsøkere...
Det gikk altså ikke bra, og bankens "endelige oppløsning fant sted den 30te januar 1832".
VED alle mulige anledninger snakket den bedrestilte klasse om "Almuens Usædelighed og store Ryggesløshed; man arresterer og straffer den ulykkelige, som i et Pesthus har drukket for meget af Givten, men man ser gjennem Fingre med de Folk, som endog paa en lovstridig Maade lade Fordærvelsesvandet strømme ud blandt den simplere Klasse".
Dette handlet da om brennevin, drikk og fortæring av sterke drikke og spirituosa var et stort samfunnsproblem. For å bøte noe på dette opprettet initiativtagere "Maade- holdsforeninger" de fleste steder (Moss Maadeholdsforening startet sin virksomhet i oktober 1840 med 12 medlemmer, men ved samling i januar 1841 hadde ytterligere 12 meldt seg inn, samtidig som tre gikk ut. Dermed besto foreningen ved det første "årsmøte" av 21 medlemmer), og de hand- lende stiftet Foreninger i Anledning af Brændeviinssalg i Smaat. Sistnevnte hadde til hensikt å fordyre varene og dermed innskrenke brennevinsbruken i arbeider- klassen. Noen kjøpmenn mente imidlertid at for høye priser ville "udarme den fattige Klasse". Men visste de hva synd var, så de snart det syndige i slik tale. For den fattige klasse, "for hvis Skyld hans (dvs. kjøp- mannens) Samvittighed ei tillader ham at beholde den forhøiede Priis", pleide for det meste kun å leve for dagen og drakk derfor vanligvis opp det de tjente. Men jo dyrere brennevinet ble, desto mindre ble det kvantum de fattige kunne tylle i seg, og "desmindre altsaa Svineriet og de deraf flydende Laster".
Men det som var så lett å glemme, var at den nye Loven av 19de Januar 1837, den såkalte Brennevinslov, påla både selgere og arbeidsgivere plikter. Eksempelvis sa para- graf tre at det var forbudt for enhver "Bosiddende", stilltiende eller udtrykkelig, "at lade Tjenestefolk eller løse og ledige Personer, som selv anskaffe sig Brændevin, samles i deres Huse for der at hensidde og fortære saadant Brændevin". Overtredelse kunne straffes med en halv spesidaler (to kroner) for hver deltager i en slik sammen- komst. En annen paragraf regulerte åpningstider for vertshusholdere til klokken 10 om aftenen. Ei heller var det tillatt å skjenke brennevin eller "dermed tilberedet Drik" på søn- og helligdager før klokken fem ettermiddag "under Mulkt af 5 Spd. første Gang, 10 Spd. anden Gang og 20 Spd. om det skjer oftere". Vertshus- holdere måtte ikke tillate barn (selv om det visstnok skjedde ofte!), tjenestefolk og læregutter å oppholde seg i lokalene for å nyte "saadan Drik".
Serverte innehaveren av et vertshus alkohol til allerede berusede personer, eller lot egne gjester komme i en slik tilstand, medførte dette en bot på 1 Spd. pr. slik person.
Visse offentlige plasser burde berusede personer holde seg unna: "Den, som i beskjænket Tilstand lader sig finde ved Kirke, paa Thinge, ved Auktioner, eller anden offentlig Forsamling, bøder 1 Spd."
Byens kirkeinspeksjon hadde gitt den "alderstegne" klokker anmodning om "at tage sin Afsked" og visstnok gjort dette med en delikatesse som passet for slike hederlige og dannede menn. Klokkeren fikk tilbud om betingelser som mang en embedsmann kunne være fornøyd med, og han hadde fått beskjed om at slike vilkår kunne han neppe regne med å få igjen om nå hans helse senere ville gjøre ham "endnu mere ubrugbar i sit Embede". Sistnevnte påstand kom nå ikke fra myndighetene, men fra en innsender i byens eneste avis, "Moss Tilskuer".
Klokker Th. Borchgrevink var født på Sjelland ca. 1782 og var således ved juletider 1843 rundt 61 år. Men han hadde en kone som var 18 år yngre og barn i førskolealder, så det er jo ikke sikkert at klokkeren følte seg spesielt gammel. Og hans svar tyder jo også på det. Han takket nemlig for tilbudet, men opplyste at han verken kunne eller ville eller burde takke av, for det "stred mod hans Ære".
Men, som hevdet, han fylte ikke klokkerstillingens funksjoner i sin helhet. En av pliktene i jobben var nemlig å være tredje- lærer ved realskolen. Den delen av stillingen hadde Borchgrevink sagt fra seg allerede i 1832, dels fordi han ingen lyst hadde, og dels fordi han ikke følte seg skikket til å undervise. For delvis å dekke denne lærerposten måtte han gi avkall på 64 spesidaler av sin lønn i året, mens resten kom som tilskudd av kommunale midler. Og dette var ikke kjent av velgerne, selv om skolekassen hadde utbetalt over 900 spesidaler (3.600 kroner) i disse elleve årene.
Og dette var ikke alt, det var flere motforestillinger mot denne stakkars klokker. For alle måtte jo være enige om at en klokker ikke bare burde kunne synge, men også ha en tålelig god stemme. "Naar B. istemmer sin Sang, har man virkelig ondt for at bestemme, hvilken Psalmemelodi derved betegnes, førend man har slaaet efter i Psalmebogen". En klokkers arbeid burde også omfatte opprettelsen av sangkor, som især "ved enkelte særegne Leiligheder bidrage usigelig meget til at fremkalde Høitidelighed og Andagt". Men slike forsøk hadde man ikke funnet spor av i Borchgrevinks virke. Det som var igjen av klokkerfunksjonen, føre protokoll, låse opp kirkestoldørene og henge messeskjorten på presten, ble så visst utført upåklagelig, men "dertil behøves dog ikke Andet end Fingre og Arme".
Stedets sjelesørger, sogneprest Peder Monrad, kan ikke sies å ha engasjert seg offentlig i sin klokkers gjøren og laden. Derimot kom han med sin faste takk for årets offer i januar. Og Monrad gjorde en skikkelig jobb med dette, han la en navneliste over alle som hadde bidratt til hans lønn i 1843 på Rådhuset ved siden av skatteligningen til offentlig gjennomsyn. En slik liste hadde nok en dobbelt funksjon, rett nok fikk han takket alle bidragsytere, men samtidig kunne jo borgerne i Moss også lett finne ut hvem som ikke hadde bidratt...
Presten selv opplyste at mange hadde gitt over forventning og dermed "holdt mig skadesløs for det, Andre finde det overflødigt at yde".
Monrad hadde tidligere uttalt at det virket unektelig krenkende "at vide sig efter Embedsstilling lovbestemt berettiged" til tidligere nevnte offer av alle dem som "med Alterens Sakramente betjenes" og så se loven foraktet av mengden og seg selv bedratt, ja at mange unndro seg fra selve kirken for å unngå å yte sine bidrag til presten. For Monrad mente at "altid bitter er mig den absurde, splidopvækkende og
mod Tidsomstændighederne høist upassende Maade, paa hvilken Præsten i Almindelighed og Bypræsten i Særdeles- hed oppebærer sine Indkomster. Bitter er den Erfaring, at Alt er som Naadegave, Intet som fortjent Løn, og at Ydelserne, langtfra at rette sig efter Ydernes Ævne, meget mere frembyde de grælleste
Modsætninger mellem Ævne og Villie".
Monrads høyeste ønske var altså å få prestene over på fast lønn, og han hadde unektelig et poeng i sin argumentasjon: "Tillige troer jeg, at det ikke kan være uinteressant af saadanne Fortegnelser at erfare, hvorledes det gaar med Menig- hedens Offerpligt til Kirkens Lærer, da jeg formener, at deri er at finde det bedste Bevis paa Rigtigheden af min ved for- skjellige Leiligheder fremsatte Paastand: at Tidens Aand høilig paakræver, at Præsterne bør sættes paa fast Lønning." Selv trodde ikke Monrad at han personlig ville tjene på en endring, idet enkelte viste en storsinnet holdning som nok oppveide det han tapte "ved Mængdens Ringeagt for Lov, Vedtægt, christelig Billighed, Kirke og Præst forsaavidt Offeret angaar".
Tollinspektør (og tollkasserer) Anton Henrik Scheel, ordfører i byen og dermed medlem av formannskapet, flyttet fra byen i september 1844. Dermed måtte ny formann velges. Samtlige stemmeberet- tigede burde absolutt møte for å stemme frem en dugelig representant. Men det var ønskelig å få flere til å delta i valgene, og det fantes alltid noen som kunne ha stemmerett uten å skaffe seg den. Bakgrun- nen lå i den lovbefalte ed til konstitusjonen, som kunne avlegges fredager på Rådhuset. Uten å ha gjort dette, kunne ikke stemmerett innvilges. Og noen benyttet seg bevisst av situasjonen - avla man ikke eden kunne man heller ikke velges til offentlige verv!
Apropos ed til konstitusjonen, også Finantsdepartementet tok tak i denne saken i et rundskriv til landets amtmenn, deriblant Gregers Winther Wulfsberg (tidligere Eidsvollsmann for Moss og byfoged samme sted) i Smaalenene. En ting var unnlatelse å avlegge eden - en annen sak var ved flytting til nye steder. For den stemmeberettigede unnlot ofte både å melde seg ut av registeret i forrige kom- mune og inn i den nye. Departementet trodde hovedgrunnene lå dels i "Mangel paa Fremfærd, dels, og maaske fornemmeligen, hidrører fra den Omstendighed, at nogle Love inneholde Bestemmelser, i Følge hvilke Ombud skulle paahvile dem, der til at overtage samme vælges blandt de efter Grundloven stemmebrettigede Indvaanere, der ere indførte i Mandtallet, ikke at tale om, at det kan indtræffe, at just de unddrage sig, der have Grund til at formode, at ved Valg Opmærksomheden i Særdeleshed paa dem kunde blive henvendt".
Gregers Winter Wulfsberg var amtmann i Smaalenene fra 1830 til sin død i 1846
Som eksempler på hvilke offentlige verv det her kunne være snakk om, listet departementet opp kommunestyre representanter, formenn, ligningsmenn og "Overligningsmænd" til fordeling av byskatt etter diverse paragrafer i en rekke lover om skattevesenet og formue og fattigvesenet (en egen fattigskatt eksisterte). Departementet kunne tenke seg å forandre regelverket slik at de som var stemmeberettigede etter Grunnloven også kunne velges enten de hadde avlagt ed og registrert seg, eller ikke.
At vognmann Gulbrand Løchen tok seg den frihet, formodentlig ulovlige sådan, å benytte plassen utenfor hjemmet i Enggaden (Dronningens gate) til å hensette vogner og andre kjøreredskaper, var nå så sin sak i den lyse sommertid. Men naboer og forbipasserende hadde likevel ventet at "rette vedkommende" skulle gripe inn og påpeke forholdene. Imidlertid skjedde intet, og siden den mørke årstid nærmet seg, var det å håpe at myndighetene iallfall gjorde noe før en større ulykke fant sted!
For når nettene ble lange og kulda satte inn i Moss by anno 1844 var det skikkelig mørkt, iallfall før snøen kom. Folk klagde over dårlig gatebelysning, og det med stor rett, siden det egentlig var helt mangel på sådan! Noen få steder fikk en kort tid om kvelden litt lys fra krambodene, men deretter var det "et saa fuldkomment Mørke, at man ikke veed hvilket Øieblik man skal støde an mod en forbigaaende eller falde overende i en av de forskjellige Gjenstande, som man hyppigt finder opstillet langs Fortougene". For det virket ikke som om politiets advarsler hjalp noe som helst, byens trange gater var fylt opp av alle slags remedier allikevel! Kanskje burde myndighetene ta seg en runde nå og da og fjerne alt som sperret deler av gatene og la eierne betale grovt for å få sakene igjen, da ville nok uvesenet raskt opphøre. At en by av så stor utstrekning og med så få ressurser som Moss ikke kunne forvente fullstendig gatebelysning, skjønte jo alle. Men "endel gode Lamper", hensiktsmessig anbragt i de mer beferdede gater, ville hjelpe noe og kunne vel heller ikke koste mer "end at det dertil fornødne Beløb jo maatte kunne tilveiebringes".
Bystyret (Repræsentantmødet) i Moss ned- satte i februar 1840 en komité for å vurdere opprettelse av et asyl (barnepark for den mindre bemidlede klasse). Komiteens mandat var "at tage under Overveielse, hvorvidt og hvorledes en Asylindretning hensigtsmæssigen kunde istandbringes her i Byen, og navnligen, hvorledes de Børns Tarv, der enten bleve optagne i den vordende Asylindretning fra deres 2det til 7de Aar, eller paa anden Maade af Fattig- væsenest forsørgede, skulle paa bedste Maade kunne tilsees og fremmes i Tids- rummet fra deres fyldte 7de Aar, da de indtraadte i den skolepligtige Alder, og indtil de bleve confirmerede".
Arbeidet gikk raskt unna -søndag 1. november 1840 åpnet asylet i første etasje i SpindhuusGaarden. De første årene var søkningen til asylet omtrent uforandret, mens antallet gikk noe ned i 1844. Dette skyldes primært et redusert antall barn i årets siste måneder, men for året 1845 så det bedre ut. I flere av månedene i 1844 fikk asylbarna gratis middag, basert på gaver fra private velgjørere. Andre tilskudd fra gavmilde mossianere besto av forskjellige typer tøylapper, garn etc., som av barn og de ansatte ble gjort om til et stykke tøy på 77 alen. Dette tøystykket skulle kommende vinter benyttes til utdeling av klær til de flittigste og mest trengende barn. Videre hadde barna vært beskjeftiget med lesning, skrivning, "Forstandsøvelse", søm, strikking med mer, samt øvelser på en "Spinderok" for de større pikebarna.
En lærer hadde vært benyttet til hjelp en time daglig. "Forsaavidt man kan spore har Asylet idetheletaget virket gavnlig paa de mange smaae Børn, som benytte samme, og man bør haabe, at denne nyttige Indretning vil vedblive at virke til Held for Efterslegten."
Ved kongelig resolusjon av 10. januar 1845 besluttet regjeringen å slå sammen lensmannstillingen i Moss Landsogn (det senere Jeløy herred) og ditto i Rygge Præstegjeld i samme fogderi. Den fremtidige lensmann for Moss Landsogn og Rygge skulle ha som lønn de 27 spesidaler og 102 skilling årlig som da tilhørte lensmannen i Landsognet, samt ytterligere 16 spd. Videre skulle han "ingenlunde have Ret til at beregne mer end simpel Skydsgodtgjørelse, om han end har Forretningsreiser her til Byen, f. Ex. med Arrestanters Transport eller Afhentelse til Retsstederne", likesom han kunne pålegges å ha bolig i Rygge Præstegjeld. For at han skulle kunne nås av beboerne i Land- sognet, skulle han dog på to bestemte dager i uken enten treffes i Moss by eller på et forhåndsbestemt sted i Landsognet.
I 1850 fikk Ulrik Fr. Røyem stillingen, en post han innehadde i hele 40 år. Og det var Røyem som i 1853 sendte forslag til formannskapet om opprettelse av Rygge Sparebank ved å bruke midlene fra nedleggelse av bygdemagasinet. I 1857 startet banken sin virksomhet med nevnte Røyem som kasserer og bokholder med en "saadan Løn, som ved Aarets Udgang maatte blive bestemt i Forhold til den Virksomhed som Sparebanken faar".
Vestre Øre var lensmannsgård og administrasjonsbygning for Rygge Sparebank i mange år.
Røyem holdt til på gården Vestre Øre i Rygge, som i mange år fungerte som lensmanngård. Lensmann Røyem ble som nevnt også den første kasserer og bok- holder for Rygge Sparebank, som fra 1857 til 1886 hadde sitt kontor her. Sistnevnte år flyttet banken til Kongens gate 23 i Moss og ga således Moss Sparebank konkurranse på hjemmebane.
Stortingsvalget i 1845 for Moss (som fra og med dette år valgte sammen med Drø- bak) endte som en kopi av ditto i 1842: Byfoged David Vogt som representant og kjøpmann Hans Chrystie som vara. Drøbak hadde gjennom alle år færre stemmeberettigede enn Moss, som således alltid ville kunne sørge for mosserepresentanter til nasjonalforsamlingen så lenge valgmennene holdt sammen! Det var indirekte valg, de stemmeberettigede stemte på valgmenn, som så møttes og utpekte stortingsmann (dette var lenge før kvinner hadde stemmerett).
Ved valget i 1845 hadde kombinasjonen Moss/Drøbak kommet opp i et antall av fem valgmenn. Regelverket var slik at tre til seks valgmenn utpekte en stortings- mann, mens syv til ti valgmenn sendte to representanter til hovedstaden.
Et artig dokument som viser originalunderskriftene til de to deltagerne under Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 Valentin Sibbern og Gregers Winter Wulfsberg.
